Erling Norvik

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 28. jan. 2026 kl. 06:54 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Erling Norvik
Østfolds fylkesmann
1986–1998
ForgjengerLars Korvald
EtterfølgerEdvard Grimstad
Høyres formann
1984–1986
ForgjengerJo Benkow
EtterfølgerRolf Presthus
Høyres formann
1974–1980
ForgjengerKåre Willoch
EtterfølgerJo Benkow
Høyres generalsekretær
1970–1974
ForgjengerGudvin Låder Ve
EtterfølgerFridtjov Clemet
Stortingsrepresentant
1961–1973
ValgkretsFinnmark

Erling Esbensen Norvik (1928–1998) var en norsk politiker (H) og pressemann, oppvokst i Vadsø. Han var Høyres formann og generalsekretær under «høyrebølgen» i 1970- og 1980-årene og regnes som en av partiets viktigste strateger og stemmesankere i denne perioden.

Familie, skolegang og pressearbeid

Nordvik vokste opp i Vadsø som sønn av skattefogd og stortingsrepresentant Erling Johannes Norvik (1899–1964) og Mosse Esbensen (1896–1970). Morfaren Andreas Brodtkorb Esbensen (1870–1937) var kjøpmann og ordfører i Vadsø. På farssiden var Erling Norvik fetter av industrimannen Harald Norvik (f. 1946).

Erling Norvik flyttet til Oslo i 1943 for å gå skole – først Kristelig Gymnasium, så Oslo handelsgymnasium. Utover dette tok han ingen utdannelse.

I 1947 vendte han tilbake til Finnmark og startet arbeidslivet i familiebedriften H.F. Esbensen. Allerede høsten 1948 – da han var 20 år gammel – ble han imidlertid ansatt som redaktør i Finnmark Tidende i Vardø. Han var journalist i Finnmarksposten i Hammerfest, journalist ved Høyres Pressekontor i Oslo og redaktør i Vestfinmarken i Honningsvåg, før han kom tilbake til som redaktør i Finnmark Tidende i noen år. Pressearbeidet gjorde at han knyttet enda sterkere bånd til partiet.

Politiker og fylkesmann

Med en far som blant annet var stortingsrepresentant for Høyre fra stortingsvalget 1949, var ikke Erling Norviks partivalg overraskende. Han var kommunepolitiker og formann i Høyres foreninger i Honningsvåg, Vadsø og Hammerfest. Fra 1957 til 1961 var han ansatt på deltid som fylkessekretær i Finnmark Høyre.

I 1961 «arvet» han stortingsplassen etter sin far. Han ble sittende i tre valgperioder, men la aldri skjul på at Stortinget ikke var hans foretrukne politiske arena; han mente selv at han var for rastløs til stortingsarbeidet.[1] Norvik satt i styret for Høyres stortingsgruppe mens partiet satt i Borten-regjeringen (1965–1971).

Norvik var Høyres generalsekretær fra 1970 til 1974 og formann i Høyres sentralstyre fra 1974 til 1980. Partiets politiske tyngdepunkt lå fortsatt i stortingsgruppen, som var ledet av Kåre Willoch. Norvik var nøye med å pleie partiorganisasjonen, og i løpet av 1970-årene ble det dannet Høyre-foreninger i alle landets kommuner. Terje Svabø skriver at Norvik «personifiserte Høyre og gjorde det til et moderne folkeparti», men Norvik selv understreket at suksessen skyldtes samarbeidet med blant andre Willoch og Fridtjov Clemet.[1] «Norviks utpregede folkelige stil» sammen med Willochs «intellektuelle og velartikulerte lederskap», som valgforsker Anders Todal Jenssen har formulert det, skapte et politisk radarpar.[2]

Erling Norviks oppfordring til Høyres landsmøte, «hiv dokker i kalosjan», har blitt et symbol på «høyrebølgen».[3] Utsagnet var først og fremst en oppfordring om å følge opp ord med handling. Norvik ble oppfattet som lite ideologisk, men i hjertesakene – fiskeri, industri, skatt og skole – var han på linje med de ledende strømningene i partiet. Norviks måte å snakke om vekst og fordeling på, ble likevel oppfattet som nye toner fra partiet. «Bunadshøyre» ble et begrep i hans lederperiode.[1]

Jo Benkow, Kåre Willoch og Erling Norvik, alle partiledere i Høyre, omkring 1980.
Foto: Høyres Hovedorganisasjon

Ved stortingsvalget 1981 hadde Høyre stor fremgang og kom til regjeringsmakten med Kåre Willoch som statsminister. Antagelig stod Norvik fritt i å velge hvilken som helst statsrådspost han måtte ønske, men han så seg best tjent med en friere stilling.[1] Willoch godtok Norviks ønske om å bli statssekretær (stabssjef) ved Statsministerens kontor med ansvar for presse- og informasjonsarbeid. Hans arbeid og innflytelse har gjort at blant andre Kåre Willoch har beskrevet ham som en «uoffisiell visestatsminister».[1][4]

I 1984 trakk han seg tilbake fra rollen som statssekretær og ble på nytt valgt til formann i Høyre, noe som ble virkeliggjort av at sterke krefter i partiet ønsket en formann som ikke måtte dele sin tid mellom partiet og Stortinget (som Jo Benkow måtte).[1] Ved stortingsvalget 1985 ble den sittende borgerlige regjeringen gjenvalgt, men falt på et kabinettspørsmål i 1986. I 1986 gikk Norvik av som Høyre-formann og tiltrådte som fylkesmann i Østfold. Etter at tiden som fylkesmann var over i 1998 ble han igjen aktiv i partiet, og kort tid før sin død lot han seg velge til leder i Høyres økonomistyre.[3]

Utgivelser

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 «Erling Norvik». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ↑ Maugesten, Hanne Marie (21. oktober 2012). «Brumlebasser og kjeftesmeller». VG Søndag: 25. 
  3. ↑ 3,0 3,1 «Erling Norvik er død». Verdens Gang. 2. januar 1999. 
  4. ↑ «Minnetale over tidligere stortingsrepresentant Erling Norvik». Stortinget. 14. januar 1999. 

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Erling_Norvik&oldid=64123»