Tungtvannsaksjonen

Fra wikisida.no
(Omdirigert fra «Vemork-aksjonen»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Fil:Rjukan - no-nb digifoto 20160511 00012 NB MIT FNR 04361 (cropped).jpg
Vemork like etter krigen. Tungtvannsaksjonen under andre verdenskrig var rettet mot Hydros hydrogenfabrikk (bygningen foran kraftstasjonen på bildet). Hydrogenfabrikken ble revet i 1977.

Tungtvannsaksjonen var en serie på fire allierte sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig som hadde som mål å stoppe produksjonen og utsendelsen av tungtvann ved Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark.

Utvinningen av tungtvann fant sted i forbindelse med hydrogenproduksjonen. Den tyske atomforskningen trengte tungtvann som moderator i forsøksreaktorer med naturlig uran. Målet var å få til en kjedereaksjon som kunne produsere plutonium-239 til bruk i kjernevåpen.

Tungtvannsaksjonen besto av Operasjon Grouse og Operasjon Freshman, Vemork-aksjonen (Operasjon Gunnerside) og Tinnsjøaksjonen. Tungtvannsaksjonen er kjent som en av de mest vellykkede sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig.

Fil:Vemork 080208.JPG
Vemork kraftstasjon om vinteren.
Foto: Tor-Egil Farestveit, 2008

Produksjonsanlegget ved Vemork-stasjonen ble sprengt og ødelagt 27. februar 1943. Vemork-anlegget ble forgjeves bombet fra fly 16. november 1943 etter at tungtvannsproduksjonen igjen var kommet i gang. Produksjonen ble siden flyttet til Tyskland. Jernbanefergen DF «Hydro» ble senket på Tinnsjøen 20. februar 1944 for å hindre utskiping av tungtvannholdig lut som ble produsert etter at fabrikken kom i gang igjen.

Tysk atomforskning

Da andre verdenskrig tok slutt, ble det klart at det tyske atomforskningsprogrammet aldri var i nærheten av å kunne produsere et atomvåpen. Selv dersom produksjonen og transporten av tungtvann fra Vemork hadde fortsatt uten avbrudd, ville Tyskland trolig ikke hatt de teknologiske og industrielle forutsetningene som krevdes for å utvikle en bombe.[1][2]

Fabrikken på Vemork var under krigen den eneste kommersielle produsenten av tungtvann i verden.[3] Sabotasjeaksjonene mot anlegget, kombinert med senkingen av DF «Hydro» førte til at tyskerne mistet store mengder tungtvann og at videre leveranser ble stanset.[4]

Norsk etterretning fra professor Leif Tronstad, som før krigen hadde arbeidet ved Vemork, bidro til de alliertes vurderinger av tungtvannets strategiske betydning.[5] Informasjon om tysk atomforskning ble også formidlet av Paul Rosbaud, en vitenskapelig redaktør i Tyskland som samarbeidet med britisk etterretning.[6]

Etter krigen har det vært diskutert i hvilken grad aksjonene faktisk påvirket det tyske programmet. Det er kjent at Albert Speer nedprioriterte atomforskningen allerede i 1942, til fordel for prosjekter som V-1 og V-2, men dette var ukjent for de allierte på det tidspunktet.[7] Sommeren 1943 konkluderte britiske kjernefysikere med at tysk atomvåpenutvikling ikke utgjorde noen umiddelbar trussel, og tidlig i 1944 vurderte britisk etterretning at det heller ikke var risiko for produksjon av radioaktive fisjonsprodukter i stor skala til bruk i såkalte skitne bomber.[8]

Tyske forskere kjente ikke til eksistensen av plutonium, som ble oppdaget i USA i 1940 og holdt hemmelig gjennom krigen.[9][10]

I ettertid har historikere vurdert hvilken betydning sabotasjeaksjonene faktisk hadde for det tyske atomprogrammet. Noen mener at aksjonene ble gjennomført på et tidspunkt da programmet allerede var nedprioritert, mens andre fremhever at de allierte manglet sikker kunnskap om tysk fremdrift og derfor handlet ut fra en reell frykt for at Tyskland kunne lykkes dersom de fikk tilgang på tilstrekkelig tungtvann og tid til å videreutvikle sine reaktorforsøk.[11][12][13]

Operasjon Grouse og Operasjon Freshman

Fil:Airspeed Horsa ExCC.jpg
Horsa glidefly ble brukt i den mislykte Operasjon Freshman som krevde 41 menneskeliv.

Det første forsøket på å ødelegge tungtvannsproduksjonen ble gjort i november 1942. Planen besto av to deler, hvor den første var å slippe en fortropp av lokalkjente norske fallskjermsoldater (Operasjon Grouse) som skulle være kjentmenn og lede sabotørgruppen frem til målet. Etter dem skulle det følge en gruppe britiske ingeniørsoldater i glidefly; denne gruppen skulle gjennomføre selve sabotasjen inne på fabrikken.

Den 19. oktober 1942 ble den fire mann store fortroppen fra Norwegian Independent Company no 1, senere kalt Kompani Linge, sluppet over Telemark. Fra droppunktet måtte de gå et godt stykke på ski for å komme seg til Møsvatn, hvor de skulle ta imot glideflyene. Det ble derfor planlagt slik at de hadde rikelig med tid.

Den 19. november skulle de britiske ingeniørsoldatene fra 1st British Airborne Division ankomme (Operasjon Freshman). To Halifax bombefly som tauet hvert sitt Horsa glidefly kom inn over Norge. Det første trekket sirklet over målområdet, men måtte på grunn av dårlig sikt gjøre vendereis. Over Rogaland begynte begge flyene å ise. Sleperen røk, og glideflyet styrtet sør for Lysefjorden mens trekkflyet klarte å vende tilbake til Storbritannia. Det er grunn til å tro at det andre trekkflyet også nærmet seg målområdet, men også de valgte å returnere til basen fordi de ikke fant fram. Glideren styrtet ved Helleland, lensmannsgården, innenfor Egersund, mens trekkflyet styrtet i Hæstadfjellet. Alle som var i trekkflyet omkom, mens de overlevende i glideren ble tatt med til Slettebøleiren på Bakkebø, utenfor Egersund, hvor de ble henrettet. I ettertid er det satt opp minnesmerker på Bakkebø samt en varde oppe i fjellet der glideren krasjet. Av de ni overlevende fra styrten ved Lysefjorden ble fem fraktet til Grini; disse ble senere henrettet i Trandumskogen den 18. januar 1943. Fire ble fraktet til Lagård fengsel i Stavanger, der de ble torturert, og henrettet den 24. november. Alle de 14 overlevende fra styrten ved Helleland ble henrettet allerede neste dag. Det var ingen overlevende fra det styrtede bombeflyet. Til sammen døde 41 i denne mislykte aksjonen.[14]

Den norske Grouse-gjengen måtte deretter tilbringe en lengre ventetid på sitt skjulested på Hardangervidda. Der overlevde de i hovedsak på reinsdyr, inkludert mageinnhold som de varmet opp under tilnavnet «gørr». Dette ble supplert med smør, mel, sukker og litt poteter etter jul.[15]

Operasjon Gunnerside (Vemork-aksjonen)

Fil:NorwegianHeavyWaterSabotage.jpg
Rekonstruksjon av sabotørene som plasserer sprengladningene.
Foto: Hallvard Straume

Operasjon Gunnerside, som man i Norge like gjerne kaller Vemork-aksjonen etter stedet det skjedde, var den aksjonsgruppen som til slutt greide å gjennomføre den planlagte sabotasjen inne på selve hydrogenfabrikken.

Etter katastrofen med de britiske ingeniør-soldatene som dels forulykket, dels ble henrettet, var den britiske overkommandoen klar over at den norske fortroppen (Grouse) fra det første sprengningsforsøket hadde overlevd, og det ble derfor besluttet å bygge videre på denne gruppen ved å velge ut og sende inn seks nye norske fallskjermsoldater fra Norwegian Independent Company no 1. Disse landet i fallskjerm på Hardangervidda i februar 1943, og slo seg sammen med Grouse, som forøvrig nå fikk det nye navnet "Swallow" (svale). Før operasjonen startet, ble gruppenes to telegrafister beordret til å holde seg i beredskap på en annen hytte for om nødvendig å være bindeledd for videre forsøk, dersom dette forsøket skulle slå feil. Natt til 28. februar 1943 tok de øvrige ni seg fram til Våer, forserte juvet med den islagte elva Måna, og tok seg fram til fabrikken langs jernbanesporet, et område som ikke var minelagt. Mens dekningspartiet holdt vakt, trengte sprengningspartiet inn i tungtvannsanlegget og sprengte tungtvannscellene. 900 kg tungtvann (inklusive produksjonstap) ble ødelagt. De to som hadde blitt igjen i fjellet kunne da gi beskjed til ledelsen i London om at oppdraget hadde blitt utført som planlagt. Forpartiet ble igjen på vidda, mens sprengningspartiet gikk på ski til Sverige. Aksjonen ble gjennomført uten at noen av sabotørene løsnet skudd.[16]

Dette blir av mange regnet som den viktigste og mest vellykkede sabotasjeaksjonen under hele andre verdenskrig. «Vi hadde flaks. Absolutt flaks, men også svært god etterretning om målet», sa lederen Joachim Rønneberg 70 år etter. Rønneberg visste ingenting om tungtvann da de utførte oppdraget; først etter nyheten om atombombene over Hiroshima og Nagasaki forsto han betydningen av oppdraget.[16] Professor Olav Njølstad tviler på at tungtvannet innenfor krigens varighet ville hatt noen militær betydning. Tyskerne ville neppe ha klart å utvikle en atombombe i løpet av krigen, men etterretningsbildet var uklart og de allierte hadde grunn til å være bekymret.[16]

Etter et par måneder ble produksjonen satt igang igjen, og da de allierte fikk nyss om dette, planla de et nytt angrep. 16. november 1943 gikk 143 B-17 bombefly løs på anlegget, men minst 600 av de totalt 711 bombene bommet radikalt. Dette stoppet allikevel produksjonen en liten stund.[trenger referanse] Leif Tronstad hadde advart mot flybombing fordi hydrogenfabrikken var beskyttet av tykk betong som ville motstå bombene og fordi det var stor fare for sivile tap. Etter bombingen ga tyskerne opp tungtvannsproduksjonen på Vemork.[17]

Ikke alt tungtvann var tapt for tyskerne. Det resterende tungtvannet ble transportert til Mæl fergekai under streng bevoktning for transport med jernbanefergen D/F «Hydro» over Tinnsjøen til jernbaneforbindelse med resten av Norge. Motstandsfolk fra Hjemmefronten lette etter en mulighet til å hindre at tyskerne fikk sendt resten av tungtvannet til Tyskland, og de fant ut at fergen var et svakt punkt i sikkerheten.

Tinnsjøaksjonen

Fil:DF Hydro at Mæl cropped.jpg
DF «Hydro» ved Mæl fergekai ved Tinnsjøen. Fergen ble sprengt og senket 20. februar 1944 for å hindre utskiping av tungtvannholdig lut. 18 mennesker omkom i senkingen
Foto: Anders Beer Wilse, 1925

Tinnsjøaksjonen eller senkingen av D/F «Hydro» var en militær sabotasjeaksjon der den sivile jernbanefergen DF «Hydro» ble senket på Tinnsjø 20. februar 1944 for å hindre utskiping av tungtvannholdig lut som ble produsert etter at hydrogenfabrikken på Vemork kom i gang igjen etter sprengningen. 14 nordmenn og 4 tyskere omkom. Fergen sank ved Rudsgrend og ble liggende på 440 meters dyp. Ved fylkesvei 37 (Tinnsjøveien) er det satt opp en informasjonstavle ved stedet der fergen sank.

Det er blitt gjennomført en stor undersøkelse av vraket i nyere tid. Man ønsket å sjekke om tønnene som overlevde sprengningen av fergen, fortsatt inneholdt tungtvann etter over 60 år på bunnen av Tinnsjøen. Man greide å heise opp et fat, nummer 26, fra lasten på fergen. Det viste seg at den inneholdt kalilut med en konsentrasjon på 2,6 vekt-% tungtvann[18]. Kalilut er utgangspunktet for elektrolyseprosessen som benyttes for å produsere hydrogen (og som resulterer i tungtvann som biprodukt). Det var elektrolyseanleggets avtappingsanlegg i kjelleren som ble ødelagt i sabotasjeaksjonen på Vemork.

D/F Ammonia er ikke søsterskip til D/F «Hydro», men har mange likhetstrekk. Den ligger pr. 2022 ved Mæl fergekai, og har vært under restaurering de siste årene, men er åpen for publikum.

Deltakerne i aksjonene

Fil:30855 Klingenberg kino Kampen om tungtvannet.jpg
Knut Haukelid (til venstre), Joachim Rønneberg, Jens Anton Poulsson og Kasper Idland mottar kong Haakon ved premieren på filmen Kampen om tungtvannet på Klingenberg kino i Oslo 5. februar 1948.
Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum / DigitaltMuseum
[19]
Agenten på innsiden av tungtvannsfabrikken
Grouse/Swallow
Gunnerside
Tinnsjøaksjonen

I populærkulturen

Film

  • Kampen om tungtvannet fra 1948; norsk-fransk produksjon; flere av de involverte spiller seg selv i filmen.
  • Helter i Telemark (The Heroes of Telemark) fra 1965. Britisk produksjon; kritisert for å være Hollywood-preget.

Serier

Bøker

  • Asgeir Ueland: Tungtvannsaksjonen - historien om den største sabotasjeoperasjonen på norsk jord, Gyldendal (2013), ISBN 978-82-05-43037-2

Musikk

Referanser

  1. ↑ «Nazis and the Bomb». www.pbs.org (på English). Besøkt 14. april 2020. 
  2. ↑ «The German Atomic Project». Atomic Heritage Foundation (på English). Besøkt 13. september 2025. 
  3. ↑ Kraglund, Ivar (26. november 2024). «tungtvannsaksjonene». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 14. september 2025. 
  4. ↑ «The Norwegian Heavy Water Sabotage». Warfare History Network (på English). Besøkt 13. september 2025. 
  5. ↑ «Leif Tronstad». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 13. september 2025. 
  6. ↑ «The spy who kept the Nazis from getting the bomb». The Guardian (på English). Besøkt 13. september 2025. 
  7. ↑ «Norwegian heavy water sabotage». Encyclopedia Britannica (på English). Besøkt 13. september 2025. 
  8. ↑ «British Intelligence and the German Bomb». Atomic Heritage Foundation (på English). Besøkt 13. september 2025. 
  9. ↑ «Plutonium». Atomic Heritage Foundation (på English). Besøkt 13. september 2025. 
  10. ↑ Mark Walker (1995). Nazi Science: Myth, Truth, and the German Atomic Bomb. New York: Plenum Press. s. 123–126. ISBN 9780306450936 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  11. ↑ «Inside the Daring Mission That Thwarted a Nazi Atomic Bomb». National Geographic (på English). Besøkt 13. september 2025. 
  12. ↑ «The German Atomic Project». Atomic Heritage Foundation (på English). Besøkt 13. september 2025. 
  13. ↑ «The German Nuclear Weapons Program». Nuclear Weapon Archive (på English). Besøkt 13. september 2025. 
  14. ↑ Forskning.no: Tungtvannsaksjonen som mislyktes Arkivert 2011-08-21, hos Wayback Machine..
  15. ↑ Poulsson, Jens-Anton (2012). «Opptakten». Tungtvannssabotasjen. Oslo: Nova Forlag. s. 114, 116, 120–123, 125. ISBN 978-82-8281-0333. 
  16. ↑ 16,0 16,1 16,2 Aftenposten, 24.2.2013, s. 22-23.
  17. ↑ Børresen, Hans Christofer (1. desember 2012). «Flawed Nuclear Physics and Atomic Intelligence in the Campaign to deny Norwegian Heavy Water to Germany, 1942–1944». Physics in Perspective. 4 (på English). 14: 471–497. ISSN 1422-6960. doi:10.1007/s00016-012-0094-9. Besøkt 28. mars 2021. 
  18. ↑ NRK (1993). «Dokumentar: Hydros Hemmelighet». NRK. Hendelsen inntreffer 0:56:30. 
  19. ↑ «DigitaltMuseum: Klingenberg kino, interiør, foajé, premi...». DigitaltMuseum. Besøkt 25. februar 2012. 
  20. ↑ «Saboteurs». Sabaton Official Website (på English). Besøkt 30. april 2023. 

Litteratur

  • Knut Haukelid (1953). Kampen om tungtvannet. Oslo: Essforlagene. 
  • Thomas Gallagher: Assault In Norway: Sabotaging the Nazi Nuclear Program – Harcourt Brace Jovanovich, New York, 1975
  • Jens-Anton Poulsson: Aksjon Vemork : vinterkrig på Hardangervidda – Gyldendal, Oslo, 1982
  • Jomar Brun (1985). Brennpunkt Vemork, 1940-1945. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200068641. 
  • Richard Wiggan: Operation Freshman : The Rjukan heavy water raid 1942 – Kimber, London, 1986
  • Dan Kurzman: Blood and Water – Henry Holt, New York, 1997
  • Ray Mears: The real heroes of Telemark – Hodder & Stoughton, London, 2003
  • Jostein Berglyd: Operasjon Freshman : Forløp og etterspill – Vigmostad & Bjørke, Bergen, 2005
  • Jens-Anton Poulsson: Tungtvannssabotasjen – Orion, Oslo, 2006
  • Rune Borgan Isaksen: I sabotørenes fotspor ESMA Forlag, Lalm, 2010
  • Gunnar Myklebust: Tungtvannssabotøren, Aschehoug, Oslo, 2011
  • Jack Rostøl og Nils Helge Amdal: Kasper Idland, fra krig til kamp Commentum forlag, Sandnes, 2011
  • Asgeir Ueland (2013). Tungtvannsaksjonen : Historien om den største krigsoperasjonen på norsk jord. Gyldendal. ISBN 9788205430372. 
  • Ion Drew, Helge Sognli, Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe. Tause helter: Operasjon Freshman og andre falne. Hertervig Akademisk, Stavanger, 2011 ISBN 9788282170215

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Tungtvannsaksjonen&oldid=78496»