Martin Lucas
Martin Lucas |
---|
Martin Lucas (født 16. oktober 1894 i Haarlem i Nederland, død 3. mars 1969 i Kerkrade i Nederland) var en katolsk prelat og erkebiskop som virket i det pavelige diplomati. Ved sin død var han apostolisk delegat til de katolske kirker i Skandinavia.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Lucas begynte den 16. oktober 1913 på skolen drevet av misjonshuset St. Willibrodus i Uden. Det var drevet av de såkalte Steylermisjonærene. I 1920 avla han sine første løfter i misjonsordenen og i 1923 de evige løfter.
Prest[rediger | rediger kilde]
Den 26. oktober 1924 ble Lucas presteviet. Fra 1925 til 1927 var han lærer ved misjonsskolen i Soesterberg. I 1927 ble han rektor for Steylermisjonærenes kommunitet i Uden; i 1928 novisemester i Helvoirt og i 1941 rektor ved ordenens sentralhus i Teteringen ved Breda. Under andre verdenskrig innehadde han fra 1942 til 1945 embedet som provinsialsuperior for den nederlandske ordensprovins. For den fortsatt gjenværende del av den tyske kommunitet i misjonshuset St. Michael ble pater Lucas utnevnt til rektor i 1944.[1] I Roma la man merke til pater Lucas' diplomatiske talent da han styrte ordenen i de deler av Nederland som fortsatt var under tysk okkupasjon.
Biskop, det pavelige diplomati[rediger | rediger kilde]
Pave Pius XII utnevnte pater Martin Lucas, som ikke hadde gått på det pavelige diplomatakademi i Roma, den 14. september 1945 til apostolisk delegat i Sør-Afrika. Den 29. oktober 1945 ble Martin Lucas bispeviet av prefekten for Propaganda Fide, kardinal Pietro Fumasoni Biondi.
I 1952 beveget erkebiskop Lucas den sørafrikanske bispekonferanse til å etablere et missiologisk-pastoralt institutt. Selv om den første ansats ble stanset igjen av Roma, anser man erkebiskop Lucas ikke desto mindre som den egentlige initiator av Lumko-instituttet som senere den tyske pallottinerbiskop av Queenstown, Johannes Baptist Rosenthal grunnla i Lumko i bispedømmet Queenstown i Sør-Afrika, og som i 1971 ble den sørafrikanske bispekonferanses pastoralinstitutt.[2]
Etter syv års virke i Sør-Afrika ble erkebiskop Lucas den 4. desember 1952 utnevnt til internuntius for India. En tropesykdom nødsaget at Lucas i 1956 ble løst fra sitt arbeid i India. Deretter virket han en tid i Statssekreteriatet i Vatikanet. I 1957 ble han dessuten konsultor for Propaganda Fide. Etter at han hadde kommet seg av sin tropesykdom var det igjen mulig å sende ham på utenlandsoppdrag.
I juni 1959 ble han apostolisk visitator i Skandinavia og i mars 1960 apostolisk delegat for de fem nordiske land, Danmark, Sverige, Finland, Norge og Island. Lucas valgte København som sitt sete. Sommeren 1960 ble erkebiskop Lucas kalt til å være medlem av tre forberedelseskommisjoner for det bebudede Andre vatikankonsil. I 1961 tvang sykdommer ham til å nedlegge alle sine embeder.
Den 3. mars 1969 døde erkebiskop Lucas i Steyler-misjonssøstrenes sykehus i Kerkrade i Nederland.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
- Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
- Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
- Erkebiskop Martin Lucas (1894-1969) *1945[3]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- «Erzbischof Martinus Lucas 1894–1969», i: Johannes Fleckner: So waren sie, bind 2, St. Augustin 1995, 189–191.