Martin Lucas

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Martin Lucas

Martin Lucas (født 16. oktober 1894 i Haarlem i Nederland, død 3. mars 1969 i Kerkrade i Nederland) var en katolsk prelat og erkebiskop som virket i det pavelige diplomati. Ved sin død var han apostolisk delegat til de katolske kirker i Skandinavia.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lucas begynte den 16. oktober 1913 på skolen drevet av misjonshuset St. Willibrodus i Uden. Det var drevet av de såkalte Steylermisjonærene. I 1920 avla han sine første løfter i misjonsordenen og i 1923 de evige løfter.

Prest[rediger | rediger kilde]

Den 26. oktober 1924 ble Lucas presteviet. Fra 1925 til 1927 var han lærer ved misjonsskolen i Soesterberg. I 1927 ble han rektor for Steylermisjonærenes kommunitet i Uden; i 1928 novisemester i Helvoirt og i 1941 rektor ved ordenens sentralhus i Teteringen ved Breda. Under andre verdenskrig innehadde han fra 1942 til 1945 embedet som provinsialsuperior for den nederlandske ordensprovins. For den fortsatt gjenværende del av den tyske kommunitet i misjonshuset St. Michael ble pater Lucas utnevnt til rektor i 1944.[1] I Roma la man merke til pater Lucas' diplomatiske talent da han styrte ordenen i de deler av Nederland som fortsatt var under tysk okkupasjon.

Biskop, det pavelige diplomati[rediger | rediger kilde]

Pave Pius XII utnevnte pater Martin Lucas, som ikke hadde gått på det pavelige diplomatakademi i Roma, den 14. september 1945 til apostolisk delegat i Sør-Afrika. Den 29. oktober 1945 ble Martin Lucas bispeviet av prefekten for Propaganda Fide, kardinal Pietro Fumasoni Biondi.

I 1952 beveget erkebiskop Lucas den sørafrikanske bispekonferanse til å etablere et missiologisk-pastoralt institutt. Selv om den første ansats ble stanset igjen av Roma, anser man erkebiskop Lucas ikke desto mindre som den egentlige initiator av Lumko-instituttet som senere den tyske pallottinerbiskop av Queenstown, Johannes Baptist Rosenthal grunnla i Lumko i bispedømmet Queenstown i Sør-Afrika, og som i 1971 ble den sørafrikanske bispekonferanses pastoralinstitutt.[2]

Etter syv års virke i Sør-Afrika ble erkebiskop Lucas den 4. desember 1952 utnevnt til internuntius for India. En tropesykdom nødsaget at Lucas i 1956 ble løst fra sitt arbeid i India. Deretter virket han en tid i Statssekreteriatet i Vatikanet. I 1957 ble han dessuten konsultor for Propaganda Fide. Etter at han hadde kommet seg av sin tropesykdom var det igjen mulig å sende ham på utenlandsoppdrag.

I juni 1959 ble han apostolisk visitator i Skandinavia og i mars 1960 apostolisk delegat for de fem nordiske land, Danmark, Sverige, Finland, Norge og Island. Lucas valgte København som sitt sete. Sommeren 1960 ble erkebiskop Lucas kalt til å være medlem av tre forberedelseskommisjoner for det bebudede Andre vatikankonsil. I 1961 tvang sykdommer ham til å nedlegge alle sine embeder.

Den 3. mars 1969 døde erkebiskop Lucas i Steyler-misjonssøstrenes sykehus i Kerkrade i Nederland.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Erzbischof Martinus Lucas 1894–1969», i: Johannes Fleckner: So waren sie, bind 2, St. Augustin 1995, 189–191.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ Die verstorbenen Mitbrüder des Jahres 1969, i: Steyler Missionschronik 1971, Steyler Verlag: St. Augustin, s. 188.
  2. ↑ Anselm Prior: A brief history of the Lumko Institute. Germiston, Südafrika: Lumko Institute 1993
  3. ↑ lucas, lest 17. januar 2021
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Martin_Lucas&oldid=270573»