Iberiaørn

Iberiaørn
Nomenklatur
Aquila adalberti Brehm, 1861
Synonymi
A. heliaca adalberti
Populærnavn
iberiaørn, hvitskulderørn, spansk keiserørn
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Haukefugler
Familie		Haukefamilien
Slekt		Aquila-ørner
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 VU - Sårbar VU — Sårbar BirdLife International (2021)
Økologi
Habitat:		skog med underskog av busker
Utbredelse:		Iberia

Iberiaørn (Aquila adalberti) er en meget stor monotypisk rovfugl i haukefamilien (Accipitridae), der arten inngår i slekten Aquila (en gruppe med typiske ørner), som blant annet også inkluderer kongeørn (A. chrysaetos). Iberiaørn er i dag endemisk til den iberiske halvøya (Iberia).

BirdLife International hevder at arten er sårbar og regner med en bestand på cirka 530–540 hekkende par (tilsvarende 1 060–1 080 voksne individer og en totalbestand på rundt 1 600 individer).

Etymologi

Det vitenskapelige artsnavnet, artsepitet adalberti, er navngitt til ære for prins Adalbert av Bayern (1828–1875), sønn av Ludwig I av Bayern og kona Therese. Adalbert var gift med Amalia Filipina, infanta av Spania.

Biologi

Iberiaørn (Aquila adalberti)
Akvarell av: Archibald Thorburn

Ung iberiaørn i fangenskap (avl).
Foto: Antonio Lucio Carrasco Gómez, 2002

Iberiaørn blir cirka 74–85 cm lang og har et vingespenn på 177–220 cm. Vekten ligger gjerne rundt 2 500–3 500 g, hvorav hunnen normalt blir cirka 40 % tyngre enn hannen. Eksepsjonelt store hunner har veid inn opp mot 4 700 g.

Hanner og hunner ser like ut i fjærdrakten; likevel, i et utvalg på 144 hekkende fugler, var det subtile, men statistisk signifikante forskjeller mellom kjønnene basert på fjærdraktsmønsteret.

Voksne fugler i sin endelige fjærdrakt har en svartbrun kropp med lange og brede vinger som har iøynefallende hvite fremkanter, samt hvite fjær på ryggen (scapulohumeral-området). De har også gulbrune fjær i nakken og en svart trekantformet flekk på pannen. De ytre vingefjærene (primær- og sekundærfjærene) er svartbrune. Stjerten (rectrix-fjærene) er gråspraglete (kan fremstå som svakt stripete) med et bredt svart bånd nær spissen og et tynt, blekt endebånd (når nylig skiftet). Avhengig av mønsteret av hvite skulderfjær har voksne individer åtte fjærdrakt-varianter, noe som gjør dem mulig å identifisere individuelt. Iris er brun, men kan variere noe i farge. Tarsene er fjærkledde.

Iberiaørnen holdt opprinnelig til i Nord-Afrika (Marokko) og på den iberiske halvøya (Spania og Portugal), men på 1970-tallet ble den nesten utryddet, med knapt 50 hekkende par registrert i 1974. De gjenværende parene trakk seg tilbake til de mest avsidesliggende fjellområdene og naturreservatene i Spania. Bestanden har hatt en økende tendens siden gjenopprettingsarbeidet startet mot slutten av 1960-årene. Portugal ble rekolonisert i 2003 og har siden hatt en stabil økning i bestanden. Per 2019 besto den totale hekkebestanden av 647 okkuperte territorier i det sentrale og sørlige Iberia (630 par i Spania, 17 par i Portugal), og bestanden har fortsatt å øke.

Iberiaørn er en skogtilpasset rovfugl. Reiret legges til områder med underskog bestående av buskas av Cistus, Erica og Phillyrea, selv om den også oppholder seg i åpne områder med lite tredekke eller enkeltstående trær. Den er knyttet til områder dominert av middelhavsklima, med relativt varme, tørre somre og milde, regnfulle vintre. Ikke-hekkende individer oppholder seg oftest i åpne habitater med lite tredekke, som jordbruksområder og gressletter. I det nordvestlige Afrika bruker de, i tillegg til skoger, også ørken- og savanneområder. I løpet av de siste to tiårene har økninger i bestandstørrelse ført til en utvidelse til mer åpne habitater.

Iberiaørn har et spesialisert kosthold. Artens viktigste byttedyr er, i likhet med pantergaupa (Lynx pardinus), europeisk kanin (Oryctolagus cuniculus), selv om iberiaørn viser dietær plastisitet og konsumerer andre byttedyr i mindre mengder. Til tross for sammenbruddet i europeiske kaninbestander i Spania rundt 1957, på grunn av kaninpest og kaningulsott (RHD), er kaninen fortsatt hovedbyttet til disse ørnene, bortsett fra i regioner der kaninbestanden er lav.

I motsetning til andre Aquila-arter, så vokaliserer iberiaørn hyppig, noe som kan hjelpe observatører og forskere med å lokalisere den lettere. Den har den minst utviklede syrinxen (lydorganet) blant artene i Aquila-slekten, og avgir en bjeffelignende lyd, lik den man hører hos keiserørn (A. heliaca), steppeørn (A. nipalensis) og savanneørn (A. rapax). Blant artene med bjeffende vokalisering er iberiaørn den mest intense, og lyden kan høres på flere kilometers avstand. Vokaliseringen hos hunnen har lavere frekvens enn hos hannen; hannens lyder er skarperere enn hunnens.

Iberiaørn reproduserer årlig og er vanligvis monogam, med parforhold som opprettholdes gjennom mange år. Reir bygges i trær og blir ofte gjenbrukt fra år til år. Reirskålen fôres med grønne kvister, pels, gress og annet rusk og rask. Hvert par har 2–6 reir, men gjenbruk av samme reir i påfølgende hekkesesonger er ganske vanlig. Tiden fra egglegging til utflyging kan vare i 114 dager, og avhengighetsperioden strekker seg over ytterligere 2 til 3 måneder.

Taksonomi

Iberiaørn har tidligere blitt regnet som konspesifikk med keiserørn.

Inndeling

Inndelingen under følger Birds of the World i henhold til Clements et al. (2024).

Treliste

• Accipitriformes, haukefugler
  • Accipitridae, haukefamilien
    • Accipitrinae, (ikke navngitt gruppe på norsk)
      • Aquila, aquila-ørner
        • A. nipalensis, steppeørn
        • A. heliaca, keiserørn
        • A. adalberti, iberiaørn (monotypisk)
        • A. rapax, savanneørn
        • A. africana, kongoørn
        • A. gurneyi, jungelørn
        • A. audax, kilehaleørn
        • A. chrysaetos, kongeørn
        • A. verreauxii, klippeørn
        • A. fasciata, haukørn

Eksterne lenker

• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata

Autoritetsdata