Frisinnede Venstre

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Frisinnede Venstre

Frisinnede Venstre, senere Frisinnede Folkeparti, var et politisk parti i Norge fra 1909 til 1940. Partiet stod i det meste av sin levetid i nær forbindelse med Høyre.

Frisinnede Venstre ble formelt dannet i 1909 av utbrytere fra Venstre. Det hadde sin forløper i Samlingspartiet. Frisinnede Venstre ble båret av politiske høvdinger som Christian Michelsen og Fridtjof Nansen og hadde et drag av «antiparti»; de trodde på elitestyre, var skeptiske til parlamentarismen og manet til samling rundt «nasjonale fellesinteresser».[1][2][3][4]

Frisinnede Venstre hadde liberalistiske trekk og la stor vekt på åndsfrihet, individualisme og klassisk økonomi. Partiet så pragmatisk på politikk og mislikte absolutte krav, spesielt fra avholdsbevegelsen og målbevegelsen. Disse betente sakene tvang begge av partiets to statsministre, Wollert Konow og Abraham Berge, til å gå av.[5][6]

Sist i 1920-årene fikk Frisinnede Venstre sterke overslag til Fedrelandslaget.[4] Partiets skjebne hang nært sammen med Fedrelandslagets politiske marginalisering etter 1930. Frisinnede Folkeparti falt ut av Stortinget i 1936. Partiet ble tvangsoppløst av okkupasjonsregimet i 1940 og ikke gjenreist som eget parti etter frigjøringen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn for partidannelsen[rediger | rediger kilde]

Abraham Berge var Frisinnede Venstres formelle leder, men ble hjulpet av Christian Michelsens autoritet.
Foto: L. Szaciński/Oslo Museum og Anders Beer Wilse/Norsk Teknisk Museum

I 1903 hadde moderate og liberale krefter i Venstre, som trodde på en forhandlet løsning i konsulatsaken, funnet sammen med Høyre og dannet Samlingspartiet under ledelse av Christian Michelsen.[7] Det ble dannet «liberale velgerforeninger» i flere byer.[7][8][9]

Da unionsoppløsningen var overstått i 1905, kom politiske skillelinjer om økonomi og sosiale forhold tydeligere frem. I striden om konsesjonslovene representerte liberalistene, sammen med deler av Høyre, et ytterpunkt.[5][10][11] Liberalistene støttet fortsatt regjeringssamarbeid med Høyre, mens den radikale delen av Venstre ville nærme seg arbeiderbevegelsen. I 1908 ble den regjeringstro fraksjonen støtt ut fra «det konsoliderte Venstre».[11]

Christian Michelsen, som hadde trukket seg tilbake fra politikk i 1906, medvirket til å danne et nytt parti. I januar 1909 gikk det ut et opprop, undertegnet av blant andre Michelsen, Wollert Konow (SB), Abraham Berge, Harald Bothner, Sofus Arctander, Fridtjof Nansen, Johan Throne Holst, William Nygaard, Ernst Sars og Kristine Bonnevie.[2][12]

Knapt halvparten av de ekskluderte venstremennene på Stortinget sluttet seg til, deriblant Edvard Liljedahl, Abraham Berge, Magnus Halvorsen og Bernhard Hanssen.[13]

Partiet ble formelt stiftet under et landsmøte i Nobelinstituttets festsal i mars 1909. Det var Michelsen som foreslo «Det frisindede Venstre» som partinavn.[14] Det het i partiets første programerklæring at Venstres politikk og tilnærmingen til Arbeiderdemokratene var «et avgjort brudd med det gamle Venstres tradisjoner og politiske grunnsyn».[15][16]

Partiet for sterke personligheter[rediger | rediger kilde]

Frisinnede Venstre var, som skeptikere til hele partivesenet, bare løst organisert.[1][2] De formelle ledervervene i partiets hovedstyre og stortingsgruppe ble tillagt liten betydning.[1]

De kritiserte mindretallsparlamentarismen som ineffektiv, og de mente at partipolitikken var sårbar for særinteresser og pøbelvelde.[1][2][5]

Tre store dagsaviser kom til å bli talerør for partiet: Tidens Tegn i Oslo, Morgenavisen i Bergen og den tidligere venstreavisen Dagsposten i Trondheim. Redaktøren i Tidens Tegn, Ola Thommessen, var en av partiets forgrunnsskikkelser.[7]

Valgseier, regjeringsdannelse og krise[rediger | rediger kilde]

Wollert Konow ble felt som statsminister av sine egne regjeringspartier og forsvant deretter fra norsk politikk.
Foto: L. Szaciński/Oslo Museum

Høyres sentrale ledelse ønsket ikke å la Frisinnede Venstre bli en reell konkurrent om moderate velgere. Forholdet mellom partiene var komplisert og preget av en viss mistenksomhet.[1][11][17]

Høyre og Frisinnede Venstre fikk flertall ved stortingsvalget i oktober 1909. Valgordningen med enmannskretser tvang partiene til å samarbeide.[11][12] Christian Michelsen var ønsket som statsminister, men la i stedet sin tyngde bak Wollert Konow.[2][12]

Høyre mistet raskt tålmodigheten med Konow som statsminister. I 1912 måtte Konow gå av, etter å ha erklært sin forkjærlighet for landsmålet, noe som var uhørt for et riksmålsparti som Høyre.[11][12]

Regjeringskrisen splittet Frisinnede Venstres stortingsgruppe, og Berge, Konow og flere andre representanter stilte seg utenfor.[18] Partiet fortsatte samarbeidet med Høyre, nå med Jens Bratlie som statsminister, men de tapte flertallet ved stortingsvalget samme år.[11]

Frisinnede Venstre hadde mange fellesforeninger med Høyre. Etter valget i 1912 knyttet mange av disse foreningene seg sterkere til Høyre, selv om de fortsatt var åpne for sympatisører av begge partier.[19]

Kvinnesak og antiklerikalisme[rediger | rediger kilde]

En del ledende kvinnesaksforkjempere, som Kristine Bonnevie, Anna Rogstad og Anna Backer, sluttet seg til partiet. Rogstad møtte på Stortinget som vararepresentant for første gang i 1911, som den første kvinnen, og hun møtte fast så lenge Bratlie var statsminister. Stortingspresident Magnus Halvorsen, også fra Frisinnede Venstre, hyllet det som en historisk begivenhet.

Frisinnede Venstre gikk forsiktig frem i spørsmål om å utvide stemmeretten. Michelsen hadde vært for allmenn stemmerett for kvinner, men opptrådt passivt.[20][21] Etter valget i 1909 fantes krefter i stortingsgruppen som trakk i ulike retninger, men den sterkeste motstanderen var statsråd Sofus Arctander, som endte med å gå av på saken. I 1913, da stortingsgruppen var sterkt redusert, var den med på Stortingets enstemmige beslutning om allmenn stemmerett for kvinner.[20]

Den urbankulturelle delen av Frisinnede Venstre hadde en antiklerikal tendens, og de sluttet opp om liberale standpunkter i kirkestriden.[1][22] De lyttet sjelden til kirkelig antifeminisme. I 1911 og 1912 stemte flere i Frisinnede Venstres stortingsgruppe sammen med Venstre og Arbeiderpartiet for å tillate kvinner i alle statlige stillinger, også som prester i statskirken.[20]

Berge-regjeringen og Nansen-forsøket[rediger | rediger kilde]

Nasjonalhelten Fridtjof Nansen var en av Frisinnedes Venstres symbolske ledere.
Foto: Ernest Herbert Mills / Nasjonalbiblioteket

Frisinnede Venstre var etter stortingsvalget i 1912, ifølge historiker Alf Kaartvedt, «utslettet som et selvstendig, innflytelsesrikt parti med mulighet til å diktere samarbeidsbetingelser overfor Høyre».[23]

Etter Konows regjering deltok Frisinnede Venstre i forskjellige koalisjonsregjeringer med statsminister fra Høyre, avbrutt av noen rene Venstre-regjeringer, frem til dannelsen av Abraham Berges regjering i 1923. Berge gikk inn for å fjerne brennevinsforbudet i Norge, hvilket gav den nye regjeringen problemer, og i 1924 måtte den søke avskjed. Den forhenværende regjeringen ble i 1926 stilt for riksrett fordi den hadde støttet Den norske Handelsbank i 1923 uten å informere Stortinget, men alle de tiltalte ble frikjent idet de hadde handlet i god tro.

  • Landsmøte i Frisinnede Venstre i Nobelinstituttets festsal i 1920-årene. Foto: Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket

    Landsmøte i Frisinnede Venstre i Nobelinstituttets festsal i 1920-årene.
    Foto: Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket

  • Listebærer for Høyre og Frisinnede Venstre på valgdagen i 1921. Foto: Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket

    Listebærer for Høyre og Frisinnede Venstre på valgdagen i 1921.
    Foto: Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket

Kursendring[rediger | rediger kilde]

I slutten av 1920-årene og utover i 1930-årene var den dominerende skikkelsen i partiet Rolf Thommessen, redaktør i partiorganet Tidens Tegn og sønn av Ola Thommessen. Den sterkt nasjonalistiske Rolf Thommessen var en viktig støttespiller for Fedrelandslaget fra stiftelsen i 1925, og han støttet Vidkun Quisling i begynnelsen av hans politiske karrière.[24] Thommessen var egentlig kritisk overfor partivesenet, men var en periode nestformann i partiet og lot seg oppstille til Stortinget fra Akershus på en ren Frisinnede Venstre-liste ved stortingsvalget 1927 og representerte partiet på Stortinget sammen med skipsmegler Johan Henrik Bollmann fra Bergen denne perioden.

Frisinnede Venstres ideologi og politikk tok etter hvert til seg alternative tanker og løsninger som ikke var tradisjonelt borgerlige eller sosialistiske. Flere organisasjoner og personer hadde i mellomkrigstiden slike løsninger på den økonomiske krisen. Ettersom disse tankene ikke fikk hold i opinionen, ble partiet marginalisert.

I 1931 vedtok Frisinnede Venstres landsmøte, etter lengre debatt, å endre partinavn til Frisinnede Folkeparti.[25]

Rolf Thommessen var engasjert i de fleste nyskapende politiske prosjekter på høyresiden i begynnelsen av 1930-årene, og han var den største pådriveren for blokksamtalene i perioden 1933–1936 mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Folkeparti og i en kort periode også Nasjonal Samling. Frisinnede Folkeparti hadde ved stortingsvalget 1933 et kortvarig valgsamarbeid med Nasjonal Samling. En av motstanderne av et slikt samarbeid, Rudolf Ræder fra Trondheim, ble Frisinnede Folkepartis siste stortingsrepresentant.

Forvitring[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1930-årene smeltet mesteparten av selve partiorganisasjonen sammen med Høyre. Ved stortingsvalget 1936 stilte Frisinnede Venstre felleslister med Fedrelandslaget og tapte sin siste representasjon på Stortinget. På dette tidspunktet hadde de fleste i partiet gått inn i Høyre, og Rudolf Ræder og Trygve Swensen ledet i hver sin omgang de siste restene av det oppsmuldrede partiet frem mot den andre verdenskrig. Ræder var partiets eneste stortingsrepresentant fra 1934 og meldte for en periode overgang til Bondepartiet foran kriseforliket i 1935.[26]

Etter 1936 ble også Tidens Tegn gradvis kjøpt opp av en del folk tilknyttet Fedrelandslaget, deriblant Joakim Lehmkuhl og Thomas Olsen.

Frisinnede Folkeparti stod usedvanlig sterkt i Trondheim, selv i de siste årene før krigen. Partiets talerør Dagsposten var byens største avis. Velgergrunnlaget var trolig svært sammensatt, men lederskapet var preget av mindre forretningsdrivende og sysselsatte i frie yrker.[27][28] I navnestriden der byen ble påtvunget navnet Nidaros, appellerte Frisinnede Folkeparti sterkt til bypatriotismen, og partiets lokalpolitikere aksepterte aldri Trondheim-navnet som kompromiss.[28][29] Den senere statsministeren John Lyng ble høsten 1934 leder for en bystyregruppe med 16 representanter. Lyng meldte seg inn i Høyre i 1938.[30]

Landsstyret i Frisinnede Folkeparti vedtok i august 1945 at partiet ikke skulle stille egne lister ved stortingsvalget det året. Ved kommunevalgene stod lokalavdelingene fritt til å stille felleslister med andre partier.[31]

Hvorfor partiet i liten grad blir husket i ettertiden har historikeren Hans Fredrik Dahl forklart slik: «Hvorfor har ingen hørt om partiet i dag? Fordi det er glemt — og fordi Høyre selv ikke vil huske på det, verken i sin jubileumshistorie eller i sin politiske tradisjon. De frisinnede hadde nemlig en lei tilbøyelighet. De så seg om etter nye og friske løsninger, speidet ut over bønders og småkjøpmenns horisont og lette etter store saker. Og 1920- og 30-tallets nye, store bevegelse på borgerlig side, det var fascismen.»[32]

Ledere[rediger | rediger kilde]

Formenn i hovedstyret
Formenn i stortingsgruppen
Generalsekretærer
  • Harald Hauge 1909–1911
  • Anders Hauge 1911–1918
  • Rolf Thommessen 1918–1924
  • Bernhard Kjelstrup 1924–1936

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalg
Valg Oppslutning (%) Mandater
1909 41,41
23 / 123
1912 33,01
4 / 123
1915 28,71
1 / 123
1918 30,41
10 / 126
1921 33,41
15 / 150
1924 32,51
11 / 150
1927 1,4
2 / 150
1930 2,6
3 / 150
1933 1,62
1 / 150
1936 1,33
0 / 150

Merknader

  1. Valgsamarbeid med Høyre.
  2. Valgsamarbeid med Nasjonal Samling.
  3. Valgsamarbeid med Fedrelandslaget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 Torgersen, Ulf (1966). «Våre helter og høvdinger». Kontrast: tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo: Pax (3): 58–70. ISSN 0085-2597. 
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 174–202. ISBN 82-09-01248-7. 
  3. ↑ Stenseth, Bodil (1993). En norsk elite: nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940. Oslo: Aschehoug. s. 121–128. ISBN 82-03-16857-4. 
  4. ↑ 4,0 4,1 Sørensen, Øystein (1993). Fridtjof Nansen: mannen og myten. Oslo: Universitetsforlaget. s. 139–147. ISBN 82-00-21735-3. 
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 Sørensen, Øystein (1988). «Colbjørnsen-tradisjonen i norsk politikk 1770–1940». Historisk tidsskrift. 67 (3): 303–311. ISSN 0018-263X. 
  6. ↑ Carstens, Svein. «Abraham Berge». Norsk biografisk leksikon (digital utg.). snl.no. Besøkt 2. mars 2024. 
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 40–52. ISBN 82-09-01248-7. 
  8. ↑ Hambro, C.J. (1934). Oslo Høire gjennem 50 år. Oslo: Tanum. s. 315–325. 
  9. ↑ Danielsen, Rolf (1997). «Samlingspartiet». Trondheims historie 997–1997. 4. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Oslo: Universitetsforlaget. s. 293–297. ISBN 82-00-22859-2. 
  10. ↑ Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 154–166. ISBN 82-09-01248-7. 
  11. ↑ 11,0 11,1 11,2 11,3 11,4 11,5 Greve, Tim (1964). «1908–1912: Kampen om regjeringsmakten». I Hambro, C.J. m.fl. (red.). Det Norske Storting gjennom 150 år. III. Utgitt av Stortinget. Oslo: I kommisjon hos Gyldendal. s. 175–188. 
  12. ↑ 12,0 12,1 12,2 12,3 Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 299–325. ISBN 82-02-04990-3. 
  13. ↑ «Mer Samlingsrøre». Nordmør. Kristiansund: 2. 21. januar 1909. 
  14. ↑ «Det nye Samlingsparti». Nordmør. Kristiansund: 2. 2. mars 1909. 
  15. ↑ «Det frisindede Venstre». Landsbladet: 2. 4. mars 1909. 
  16. ↑ «Det maskerede Høire. Samlingens fuskepolitik». Dagbladet. Oslo: 1. 4. mars 1909. 
  17. ↑ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 247–254. ISBN 82-02-04990-3. 
  18. ↑ «Frisindede gruppe sprængt». Trondhjems Adresseavis: 5. 2. mai 1912. 
  19. ↑ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 244. ISBN 82-02-04990-3. 
  20. ↑ 20,0 20,1 20,2 Agerholt, Anna Caspari (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Med innledning av Kari Skjønsberg (ny utg.). Oslo: Gyldendal. s. 222–244. ISBN 82-05-05877-6. 
  21. ↑ Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 168–169. ISBN 82-09-01248-7. 
  22. ↑ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 295. ISBN 82-02-04990-3. 
  23. ↑ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 338. ISBN 82-02-04990-3. 
  24. ↑ Ottosen, Rune. «Rolf Thommessen». Norsk biografisk leksikon. 
  25. ↑ «Frisindede venstre skifter navn». Adresseavisen. Trondheim: 5. 1. september 1931. 
  26. ↑ Norland, Andreas (1973). Hårde tider : Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyers forlag. s. 254. 
  27. ↑ Kirkhusmo, Anders (1997). «Det konservative regimet: administrasjonen». Trondheims historie 997–1997. 5. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Oslo: Universitetsforlaget. s. 161–163. ISBN 82-00-22860-6. 
  28. ↑ 28,0 28,1 Rygg, Per (1984). «Nasjonal Samling i Trondheim og Strinda 1940–1945». Trondhjemske samlinger. Trondhjems historiske forening: 101–117. ISSN 0800-4722. 
  29. ↑ Kirkhusmo, Anders (1997). «Det konservative regimet: administrasjonen». Trondheims historie 997–1997. 5. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Oslo: Universitetsforlaget. s. 191. ISBN 82-00-22860-6. 
  30. ↑ Langslet, Lars Roar (1989). John Lyng: Samarbeidets arkitekt. Oslo: Cappelen. s. 36–38. ISBN 82-02-11184-6. 
  31. ↑ «Det frisinnede folkeparti stiller ikke egne lister ved stortingsvalget». Nordlandsposten. Bodø: 3. 30. august 1945. 
  32. ↑ Dahl, Hans Fredrik (13. oktober 2013). «Til høyre for Høyre»Gratis registrering kreves. Dagbladet. Oslo. Besøkt 2. mars 2024. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Frisinnede_Venstre&oldid=64188»