Asle Grepp

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Asle Grepp

Asle Helland Grepp (19191945) var en norsk student som engasjerte seg i politikk og motstandsarbeid,[1] sønn av Kyrre Grepp (1879–1922) og Rachel Grepp (1879–1961).

Faren hans var leder i Arbeiderpartiet fra 1918 til sin død, mens moren var journalist i Arbeiderbladet og toneangivende innenfor Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Han var bror til blant andre journalisten Gerda Grepp (1907–1940) og skuespiller Ole Grepp (1914–1976).

Krigen[rediger | rediger kilde]

Da andre verdenskrig brøt ut, studerte Asle Grepp medisin og satt i ledelsen for Norges Kommunistiske Parti. Han engasjerte seg i motstandskampen som skribent i en illegal avis.

I juni 1943 ble det klart at tyskerne var i ferd med å peile inn NKPs ledelse som lå i dekning i Valdres, og ledelsen forflyttet seg til Sollia ved Hov i Land, der de fant et pensjonat på to etasjer med plass til hele følget på rundt 30 personer. Indre strid førte til at folk brøt opp; Asle Grepp slo seg ned på gården Skriulægret, Peder Furubotn på Buahaugen ved Vangsjøen, andre på Rabalden i Øystre Slidre. I juni 1944 dro Peder Furubotn og flere andre til Rabalden for et avtalt møte med to utsendinger fra Oslo. Det gikk da rykter om at Gestapo planla en razzia innover i fjellene.[2] 13. juni brøt Aksjon Almenrausch løs da to grupper - den ene tysk ordenspoliti, den andre norsk statspoliti, ti mann i hver - dro mot Vangsjøen og Rabalden. [3] Asle Grepp var blant de 38 arresterte, mens Peder Furubotn rakk å komme seg unna.[4]

Grepp fikk skrive et avskjedsbrev til sin mor som begynte slik: «Ja, mor! Dette hadde du vel ikkje du trudd da du såg meg siste gangen. Og ikkje trudde eg at det det skulle gå slik da eg så deg siste gangen. - Nett nå er eg dømt til dauden, og advokat Bergsjø er i ferd med å diktera nådesøknad for meg.»[5]

Flere steder oppgis at Asle Grepp var blant dem som ble skutt på Trandum.[6][7][8]

Grepp er sentral i NRK-Filmen Rød og illegal, laget av Forsvarsdepartementets medieavdeling i 2002, basert på boken Død over de tyske okkupanter fra 1998.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Autoritetsdata