Ole Grepp
| Ole Grepp | |||
|---|---|---|---|
| Beskjeftigelse | Skuespiller, instruktør og oversetter | ||
Ole Grepp (født 15. mars 1914 i Bergen, død 19. august 1976) var en norsk skuespiller, instruktør og oversetter som var tilknyttet Den Nationale Scene (DNS) størsteparten av sin karriere.[1]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Ole Grepp var sønn av formann i Arbeiderpartiet Kyrre Grepp, og journalisten og kvinnesakskvinnen Rachel Grepp. Blant hans søsken var Asle Grepp, som ble skutt av tyskerne under krigen, og journalisten Gerda Grepp.
Da Fridtjof Nansen døde i mai 1930, ble Ole Grepp utnevnt av rektor til å lese et Bjørnson-dikt høyt i skolegården, der lærere og elever stod med blottede hoder. Samme år ble den 16 år gamle Odd Eidem kjent med Grepp etter en tale Grepp holdt i DUF (gymnas-foreningen «De Unges Forbund» på Frogner). «Han besnakket oss med bergensk ironi, mørk som en spanjol.» De to guttene gikk hjem til Grepp i trehuset i Majorstuveien. Grepp viste Eidem fotografier fra Sovjetunionen og spilte en plate med Tolvskillingsoperaen.[2]
Både Grepp og Eidem talte fra DUFs talerstol merket Sub Pondere Cresco (latin for «Under Åket Vokser Jeg»), men deres veier skiltes etter hvert fordi Grepp var Moskva-tro kommunist og Eidem sosialdemokrat. Likevel var Grepp besluttet på å utdanne seg til skuespiller på Max Reinhardts teaterskole i Berlin.[3]
Karriere[rediger | rediger kilde]
Grepp hadde skuespillerutdannelse fra Berlin og Moskva bak seg da han debuterte på Nationaltheatret våren 1934, i rollen som Richard i Skjønne ungdom. Han fikk flere store oppgaver, som Maurice i Nederlaget og sønnen Rolf i Professor Mamlocks utvei, men forlot teatret i 1938. Han var etter det i hovedsak tilknyttet Den Nationale Scene, men var også i perioder tilknyttet Riksteatret og Trøndelag Teater. Foruten å spille selv, var han i mange år oversetter for Radioteatret. Leo Tolstojs Anna Karenina, sendt i Radioteatret i 1971, var ett av stykkene som Grepp hadde oversatt.
Blant hans mest betydelige roller var Bratt i Over ævne ved DNS i 1943, og Maurice og Rigald i Nederlaget av Nordahl Grieg, henholdsvis på Nationaltheatret i 1937 og på DNS i 1950 og 1971 (siste gang i egen regi). Som regissør er han blant annet kjent for flere komedier av Holberg, samt Kirsebærhaven av Tsjekhov.
Hans eneste filmrolle var i Sangen om Rondane (1934).[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata