Wladimir d’Ormesson
| Wladimir d’Ormesson |
|---|
Wladimir d’Ormesson (født 2. august 1888 i Sankt Petersburg; død 15. september 1973 i Ormesson-sur-Marne) var en fransk forfatter, journalist og diplomat.[1]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Wladimir Lefèvre d'Ormesson kom fra en diplomatfamilie. Han var sønn av grev Olivier d'Ormesson (1849-1923) og Marguerite du Breuil-Hélion de La Guéronnière (1854-1916). Han ble født i St. Petersburg, hvor faren hans var diplomat. Faren ble senere ambassadør til en rekke land. Hans bror, André d'Ormesson, ble også ambassadør.
I mellomkrigstiden aksjonerte kraftig Wladimir d'Ormesson for en forsoning mellom Frankrike og Tyskland.[2] I ettertid var imidlertid D'Ormesson ekstremt kritisk til sine fransk-tyske forsøk på mekling.[3] Han skrev for dagsavisen Le Figaro og publiserte en rekke essays og romaner. Under den tyske okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig ble bøkene hans tatt med på Liste Otto og ble dermed forbudt.
Ambassadør[rediger | rediger kilde]
Han var suksessivt den franske ambassadør til Den hellige stol, i Buenos Aires og i Santiago de Chile, og igjen til Den hellige stol.
Han ble sendt av statsminister Paul Reynaud til Pavestolen i slutten av mai 1940[4] for prøve å få pave Pius XII til å overbevise Benito Mussolini om ikke å erklære krig mot Frankrike. Imidlertid kom han for sent til Roma. Han ble tilbakekalt i oktober av Vichy-regjeringen, som sendte Léon Bérard for å etterfølge ham.
Wladimir d'Ormesson ble fjernet fra det politiske skikt i februar 1941, og frem til 1942 samarbeidet han med Le Figaro, som ble bedlagt i Lyon, før han gikk i skjul. Han ble faktisk sporet opp av Gestapo, likesom sin direktør Pierre Brisson. Han klarte å flykte takket være en prefekt som spilte et dobbeltspill, men han ble dømt til døden «in absentia».
I 1945 sendte Charles de Gaulle ham som ambassadør til Argentina, hvor han forble i tre år. I november 1946 representerte han Frankrike i Chile ved president Gabriel González Videlas maktovertakelse.
I 1948 ble han igjen utnevnt til fransk ambassadør ved Den hellige stol,[5] hvor han ble værende til 1956.
Han publiserte senere en bok om de ambassader han var blitt kjent med under sitt virke.[6].
Senere virke[rediger | rediger kilde]
D'Ormesson ble tatt opp i Académie française i 1956. Han var også president for Office de radiodiffusion télévision française.e[7]
Deretter forsvarte han de moderate eller til og med liberale strømninger i kirken i Frankrike (Jacques Maritain, Gabriel Marcel, Georges Bernanos, Pierre Teilhard de Chardin) mot «den integristiske offensiv», manifestert for eksempel ved distribusjonen av bøker fra den argentinske abbeden Julio Meinvielle rettet mot Maritain.[8]
Hans nevø Jean d'Ormesson ble også en kjent fransk forfatter.
Verker[rediger | rediger kilde]
- Les Jets d'eau, 1913
- La Préface d'une vie, 1919
- Nos illusions sur l'Europe centrale, 1922
- "La Question de Tanger", Revue de Paris, 1922
- Dans la nuit européenne, 1923
- Les résultats de la politique de la Ruhr, 1924
- Portraits d'hier et d'aujourd'hui, 1927
- La Première Mission de la France aux États-Unis, 1928
- La Confiance de l'Allemagne ?, 1929
- Enfances diplomatique, souvenirs, 1931
- La Grande Crise mondiale de 1857, 1932
- La Révolution allemande, 1934
- Qu'est-ce qu'un Français ?, 1935
- Vue cavalière de l'Europe, 1936
- L'Éternel Problème allemand, 1945
- La Ville éternelle, 1956
- Mission à Rome, 1957
- La Ville et les Champs, 1958
- La Papauté, 1958
- Les vraies confidences, 1962
- Auprès de Lyautey, 1963
- Présence du Général de Gaulle, 1971
- Les Propos, 1973
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Liliana Senesi: La missione a Roma di Wladimir d’Ormesson. Un ambasciatore francese in Vaticano (maggio-ottobre 1940). Milano: Giuffrè 2004
- ↑ Carl von Ossietzky: „D’Ormessons Vorschlag.“ I: Die Weltbühne, 10. februar 1931
- ↑ Wladimir d’Ormesson: Les vraies confidences. Paris 1962, s. 264
- ↑ Journal Officiel de la République Française, 28. mai 1940, s. 3976.
- ↑ Journal Officiel de la République française, 12. september 1948, s.9011.
- ↑ Wladimir d'Ormesson: De Saint-Pétersbourg à Rome, Paris, Plon, 1969, 345 s.
- ↑ Alain Peyrefitte: C'était de Gaulle, II, Paris, Éditions de Fallois - Fayard, 1997
- ↑ Charles Andras, Bernard Hubert (1996), Jacques Maritain en Europe : la réception de sa pensée, p.44.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- online biografi Arkivert 13. desember 2010 hos Wayback Machine.