Torv-Einar Ragnvaldsson

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Torv-Einar Ragnvaldsson
Detalj av pergamentside frå folio 101v av GKS 1005 - Flateyjarbók, med teksten: jarl í Orkneyum.

Torv-Einar Ragnvaldsson, (Einar Ragnvaldsson, Torf-Einarr) sannsynligvis født før 880, død en gang i tiden 910-946. Han var jarl på Orknøyene og blir regnet som den virkelige grunnleggeren av det norske jarledømmet på øyriket. Han var også en god skald[1].

Bakgrunn og oppvekst

Faren til Einar var Ragnvald Mørejarl og moren var en frillekone som vi ikke kjenner namnet på. I Orknøyingenes saga[2] (kap. 5 og 6) er det nevnt at han hadde fire brødre eller halvbrødre, dei var: Rollaug, Hallad, Rolv og Tore. Bare de to siste var ektefødte sønner av Ragnvald jarl. En femte bror var Ivar som falt under en hærferd sammen med Harald Hårfagre.

Det er ikke kjent hvem som var mor til Einar sine barn, men sagaene nevner at han hadde tre sønner: Arnkjell, Erlend og Torfinn. Orknøyingenes saga[2] (kap. 8) forteller at alle sønnene ble jarler på Orknøyene etter faren. Torfinn, med tilnamnet «Hausakljuv», var den lengstlevende av dem. Ifølge den islandske landnåmaboka[3] (kafli 74) hadde Einar også minst en datter som het Tordis; hun ble gift på Island[Note 1]

Einar er omtalt i mange av de norrøne sagaene, mest detaljert i Orknøyingenes saga som trolig har vært kilden til de andre. Han er også nevnt i den islandske landnåmaboka[3], hvor det i kafli 82 er en formulering som kunne tyde på at det kan ha eksistert en egen saga om ham.

Vi vet lite om oppveksten til Einar. Faren, mørejarlen, må ha bodd på Møre og det har vært gjettet på Giske. Kanskje var det her Einar vokste opp. Som frillesønn, og trolig også yngste sønn, hadde Einar et dårlig forhold både til faren og brødrene, og da han overtok jarledømmet på Orknøyene etter broren Hallad Ragnvaldsson, virker det nærmest som at han ble utvist fra hjemmet. Sagaforfatteren legger disse ordene i munnen på faren: «… jo før du drar, og senere du kommer tilbake, jo bedre syntes jeg det var». Einar fikk skip av faren og om høsten seilte han vest over havet.[Note 2] Sannsynligvis skjedde dette helt på begynnelsen av 890-årene.

Mektig kriger og jarl

Kart som viser det norske jarleriket, med Orknøyene tett ved nord-kysten av Skottland, og Shetland (Hjaltland) lenger nord.

Etter at både onkelen og broren hadde mislyktes med å etablere styring over Orknøyene, var det Einar som sikret herredømet over jarleriket. Først seiret han over vikinger som herjet på øyene. Så kom en av sønnene til kong Harald Hårfagre, Halvdan Hålegg, og ville gjøre seg til konge over øyriket. Einar måtte først rømme over til Skottland, men kom så tilbake og drepte Halvdan. Om den hendelsen lagde han dette diktet[1]: (nynorsk oversettelse etter Finnur Jónsson)

Margr verðr sekr at sauðum
seggr með fǫgru skeggi,
en ek at ungs í Eyjum
allvalds sonar falli.
Hætt segja mér hǫlðar
við hugfullan stilli;
Haralds hefk skarð í skildi
— skala ugga þat — hǫggvit.
Mang ein mann med vent skjegg
blir fredlaus for eit saueran,
men eg for unge herskarsonen
som fall her på øyane.
Det seiest, ein fare meg trugar
frå den modige konge;
eg har hogge eit skar i Haralds skjold,
eg nærer ingen angst ved det.

Det hører med til historien at Halvdan før dette hadde vært med på å drepe Ragnvald Mørejarl, far til Einar, og slik fikk Einar hevn. Av diktene hans kan vi lese et visst overmot med brodd mot de mektige halvbrødrene, at det ble han, frillesønnen, som hevnet faren[Note 3]. I ei lausavise nemnde han dette:

Rekit hefk Rǫgnvalds dauða
— rétt skiptu því nornir —
— nús folkstuðill fallinn —
at fjórðungi mínum.
Eg fekk hemn for Ragnvalds død
for fjerdeparten som fell på meg
no er krigaren fallen
slik nornene det styrte med rette.

Etter desse hendelsene overtok Einar makten over øyene. Han blir regnet som stamfar til orknøyjarlene, og orknøyingenes saga forteller at han hersket lenge og døde i sotteseng. Snorre Sturlason skriver dette om ham i sagaen om Harald Hårfagre[4]: «De kalte ham Torv-Einar fordi han lot skjere torv og brukte til ved, fordi det var skogløst på Orknøyene. Siden ble Einar jarl over øyene og var ein mektig mann. Han var stygg og enøyd, men mer skarpsynt enn andre folk».

I virkeligheten blir det regnet som usikkert hvorfor han fikk tilnavnet «Torv-Einar» (Torf-Einarr). Det er svært sannsynlig at folk på Orknøyene skar torv til brensel, også lenge før Einar ble jarl. Men navnet var trolig i bruk allerede mens han levde slik vi finner det i et lite skaldevers, riktignok av en ukjent skald[5]:

Hann gaf Tréskegg trollum;
Torf-Einarr drap Skurfu.
Treskjegg han sende til trolla,
Torv-Einar drap Skurva.

Det blir som oftest regnet med at Einar døde i 910, men tidsregninger er usikker. Etter som han var yngste sønn til Ragnvald Mørejarl, kan han da ikke ha vært særlig gammel i 910. Dette dødsåret gir også en uvanlig lang styringstid for sønnene hans, fra 910 til 954, og det virker mer sannsynlig at Einar kan ha levd en del lenger, kanskje helt til midten av 940-årene.

Historisk bakgrunn

Snorre (og Orknøyingenes saga) forteller at Harald Hårfagre først erobret Orknøyene på et hærtokt «vest om havet» og ga øyene deretter til Ragnvald Mørejarl i bot for sønnen Ivar. Versjonen er regnet som svært usikker[Note 4] og blir ikke støttet av andre kilder, for eksempel fra den latinske sagateksten Historia Norvegiae[6] må en forstå det slik at det var mørejarlen som selvstendig og på egen hånd erobret øyriket. Når Orknøyingenes saga[2] (i kap. 8) forteller at det senere ble krevd en bot på 60 merker gull til kong Harald Hårfagre, en bot som Einar tok på seg å betale, var dette ikke å regne som skatt til en lensherre, men derimot som bot for drapet på kongssønnen Halvdan.

Det er lite trolig at Einar rådde over Orknøyene i egenskap av den norske kongens jarl. Opprinnelig tok han over riket som en representant for den norske mørejarlætten, deretter taler alt for at han hersket over øyriket selvstendig og nokså snart sa seg fri fra både jarlemakt og kongsmakt i Norge.

Einar har satt spor etter seg som skald også med det at navnet hans er benyttet i versesamlingen Háttatal[7] i Snorre Sturlasons Den yngre Edda, der et særskild versemål av drottkvede har fått namnet "Torf-Einarháttr" etter han.

Skaldediktingen

Fem vers er bevart etter Torv-Einar:[8]

  • Vers 1: Vakre (smukke) dører fløy fra hendene til Rolf eller Hrollaug mot mengden av fiender; vi klarer å hevne far. Men i kveld, mens vi driver frem roret, sitter Tore jarl taus ved {kerstraumi/det krusende strømløpet} på Møre.[9]
  • Vers 2: Mang en mann blir skyldig for å ha drept en sau, en mann med pent skjegg, men jeg for å ha felt den unge sønn av allherskeren på Øyene. De sier meg at høvdingene frykter den modige fyrsten; jeg har hogget hakk i Haralds skjold – jeg skal ikke frykte det.[10]
  • Vers 3: Jeg vil aldri være glad, siden spydene – gode gjerninger vinner ære for en mann – bet den unge fyrstesønnen, ivrig etter kamp. Jeg skjuler det ikke, med mindre det synes – der fløy det grå liknebbhodet over holmene – upassende å rose underkuer.[11]
  • Vers 4: Jeg har hevnet Ragnvalds død – nornene delte det rettferdig – nå er folkets støtte falt – med en fjerdedel av mitt (rike/liv). Kast, skarpe sveiner, fordi vi rodde til seier, (jeg vil ham hard skatt) steiner mot Håføtt.[12]
  • Vers 5: Det er mange menn som er villige til å dele (kjempe om) mitt liv, ivrige etter å være født uten forskjellige slags frykter (dvs. modige, uforferdede). Men likevel vet de ikke, før de har felt meg, hvem som må stå under den ilsinte ørns fotsoler.[13]

Versene er tydelig i versemålet dróttkvætt, det klassiske og mest prestisjefylte versemålet i norrøn skaldediktning. Det bruker komplekse ordstillinger med sóknarháttр (innflettet syntaks) hvor setninger vikles inn i hverandre. Det har et svært kompakt og kunstferdig språk. Innholdet virker autentisk bevart. Versene inneholder klare referanser til norrøn tro. Dette er typisk for skaldediktning fra vikingtiden og indikerer at Torf-Einarr opererte innenfor en norrøn religiøs og kulturell sammenheng. Versene antyder at han så sin hevn som både skjebnebestemt (nornene), og som et offer til Odin (blodørn-ritualet og ravnen).

Versene kan gjenspeile konflikter mellom høvdinger fra Orknøyene og andre vestlige øyer. Persongalleriet i versene er:

  • Ragnvald Mørejarl = Torf-Einarrs far, som ble drept. Sønnene hevner ham.
  • Rolf (Hrolfs) og Hrollaug nevnt i første vers, er sannsynligvis Torf-Einarrs brødre som kjemper sammen med ham for å hevne faren
  • Tore jarl (Þórir jarl) - Sitter taus på Møre i første vers. Identiteten er usikker, men kan være en av Ragnvalds sønner eller en alliert.
  • Ifølge (Heimskringla og Orknøyingenes saga var Halvdan Hålegg sønn av Harald Hårfagre, men dette er kun oppgitt i kilder fra 1100-tallet eller senere. Kildegrunnlaget for denne koblingen er da svak. Han skal ha blitt drept av Torf-Einarr rundt 890 som hevn for sin far Ragnvald Mørejarl.
  • "Allherskeren eller fyrsten på Øyene" kan være Harald Hårfagre selv, som kan ha krevd overherredømme over Orknøyene og de vestlige øyene (Hebridene, Shetland). Versene selv sier ikke at Halvdan var sønn av Harald Hårfagre. Dette er en kobling sagaene gjør. Harald Hårfagre herredømme er omstridt.[14] I Historia Norvegiæ fortelles det at okkupasjonen av Orknøyene ble gjennomført av Ragnvald Mørejarl, og ikke av Harald Hårfarge.[15] Sigurd Øysteinsson nevnes heller ikke her. Adam av Bremen fortalte omkring 1075 at Harald Hårdråde var den første kongen som erobret Orknøyene.[16] Sagaskriverne kan i så fall ha blandet personene med Hårfagre-tilnavnene.

Noter

  1. ↑ Teksten i landnåmaboka, kafli 74: Torv-Einar jarl fikk i sin ungdom en datter, som het Thordis. Hun ble oppfostret hos Ragnvald jarl, som giftet henne bort til Torgeir Klaufa. De fikk sønnen Einar, som reiste til Orknøyene for å finne slektningene sine. Men de ville ikke vedkjenne seg slektskapet med ham.
  2. ↑ Med et godt skip og god bør tok turen fra Sunnmøre til Orknøyene trolig mindre enn to døgn.
  3. ↑ I en versestrofe omtaler Einar broren Tore slik: «teiande sit Tore jarl ved drykken på Møre» (þegjandi sitr þetta Þórir jarl á Mœri). Kanskje var det dette diktet som gav Tore tilnamnet «den teiande».
  4. ↑ Snorre sin skildring av det varme vennskapet mellom Ragnvald Mørejarl og Harald Hårfagre er nokså tvilsom, i hvert fall når en ser bort fra de fagre ordene og vurderer kjensgjerningene. Ifølge sagaene ble Ivar, en av sønnene til Ragnvald, drept på hærferd sammen med kong Harald. Sønnene til kong Harald brente Ragnvald jarl inne, og Einar tok hevn ved å riste blodørn på Halvdan Hålegg, kong Haralds sønn.

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 Lausaviser Arkivert 21. august 2016 hos Wayback Machine. av Torf-Einarr (Skaldic Project)
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Orknøyingasoga oversatt av Gustav Indrebø (Oslo 1929)
  3. ↑ 3,0 3,1 Landnåmaboka fra snerpa.is
  4. ↑ Harald Hårfagres saga (kap.27) fra heimskringla.no
  5. ↑ Lausavise Arkivert 21. august 2016 hos Wayback Machine. Ukjend skald (Skaldic Project)
  6. ↑ Historia Norvegiae Den eldste Noregs-historia, omsett av Halvdan Koht (Oslo 1921)
  7. ↑ Háttatal Edda Snorra Sturlusonar, frå heimskringla.no
  8. ↑ Russell Poole 2012, ‘(Biography of) Torf-Einarr Rǫgnvaldsson’ in Diana Whaley (redaktør), Poetry from the Kings’ Sagas 1: From Mythical Times to c. 1035. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages 1. Turnhout: Brepols, side 128 - https://skaldic.org/m.php?p=verse&i=4654&v=&x=0.
  9. ↑ Norrønt: Sékat Hrolfs ór hendi né Hrollaugi fljúga dǫrr á dolga mengi; dugir oss fǫður hefna.En í kveld, meðan knýjum, of kerstraumi, rómu, þegjandi sitr þetta Þórir jarl á Mœri.
  10. ↑ Norrønt: Margr verðr sekr at sauðum seggr með fǫgru skeggi, en ek at ungs í Eyjum allvalds sonar falli. Hætt segja mér hǫlðar við hugfullan stilli; Haralds hefk skarð í skildi — skala ugga þat — hǫggvit.
  11. ↑ Norrønt: Ey munk glaðr, síz geirar — gótts vinna þrek manni — bǫðfíkinna bragna bitu þengils son ungan. Þeygi dylk, nema þykki — þar fló grár af sôrum hræva nagr of holma — hól undvala gœli.
  12. ↑ Norrønt: Rekit hefk Rǫgnvalds dauða — rétt skiptu því nornir — — nús folkstuðill fallinn — at fjórðungi mínum. Verpið, snarpir sveinar, þvít sigri vér rôðum, (skatt velk hônum harðan) at Háfœtu grjóti.
  13. ↑ Norrønt: Eru til míns fjǫrs margir menn of sannar deilðir ór ýmissum ôttum ósmábornir gjarnir. En þó vitu þeygi þeir, áðr mik hafi felldan, hverr ilþorna arnar undir hlýtr at standa.
  14. ↑ P. H. Sawyer: Harald Fairhair and the British Isles, in Les Vikings et leurs civilisation, ed. R. Boyer (Paris, 1976), side 105–09.
  15. ↑ Historia Norwegiæ, første bok, kapittelet: Om Orknøyene
  16. ↑ Woolf, Alex (2007) From Pictland to Alba, 789–1070. Edinburgh. Edinburgh University Press, side 307.

Litteratur

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Torv-Einar_Ragnvaldsson&oldid=37424»