Sivilmotstand
 | Nøyaktighet: Denne artikkelens nøyaktighet er omstridt. Opplysningene i artikkelen bør sjekkes mot kilder. |
Sivilmotstand er politiske tiltak som baserer seg på bruk av ikke-voldelig motstand fra sivile grupper til å utfordre en bestemt kraft, makt, politikk eller regime.[1] Sivilmotstand opererer gjennom appeller til motstanderen, press og tvang. Det kan innebære systematiske forsøk på å svekke motstanderens kilder til makt, både nasjonalt og internasjonalt. Former for tiltak har inkludert demonstrasjoner, bønner, streiker, gå-sakteaksjoner, boikott og utvandring samt sittned-aksjoner og etablering av parallelle institusjoner til regjeringen. Sivile motstandsbevegelsers motiver for å unngå vold er vanligvis knyttet til kontekst, inkludert samfunnets grunnleggende verdier og opplevelse av krig og vold - heller enn absolutte etiske prinsipp. Tilfeller av sivil motstand kan bli funnet gjennom historien og i mange moderne kamper, både mot tyranniske herskere og demokratisk valgte regjeringer. Mahatma Gandhi var den første kjente politiker til å bruke det metoden å frigjøre India fra Britisk imperialisme.[2] Fenomenet sivil motstand er ofte forbundet med utvikling av demokrati.[3]
Historiske eksempler[rediger | rediger kilde]
Sivil motstand er et langvarig og utbredt fenomen i menneskehetens historie. Flere utredninger på sivil motstand adopterer en historisk tilnærming til analyse av emnet.[4] Tilfeller av sivilmotstand, både vellykkede og mislykkede, inkluderer:
- Mohandas K. Gandhi's rolle i den Den indiske selvstyrekamp i 1917-47
- Martin Luther King jr.s rolle i Borgerrettsbevegelsen i USA (1955–1968)
- Den sudanske revolusjon mot militærregimet (leder Ibrahim Abood )-1958 - 1964.
- Aspekter av Nord-Irland borgerrettsbevegelsen i 1967-72
- En rekke angrep på Selective Service System for å protestere mot Vietnamkrigen, 1967-1971
- Den sudanske revolusjon mot militærregimet (Jaffer Numairy )-1969 - 1984.
- Nellikrevolusjonen i Portugal i 1974-5, som støttet militærkuppet av 25. April 1974
- Den iranske revolusjon i 1977-79, før Khomeini er advent til makten i februar 1979
- Polsk Solidaritet Fagforening brukt sivil motstand for å protestere mot Sovjet - kontrollert regjering, selv etter delegalization og mange crackdowns.
- Folkemaktrevolusjon på Filippinene i 1980-årene som styrtet President Marcos
- Kampen mot apartheid i Sør-Afrika, spesielt før 1961, og i perioden 1983-94.
- Massemobilisering mot autoritære styre i Pinochet ' s Chile, 1983-88
- Demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Kina
- De ulike bevegelser som bidrar til revolusjoner i 1989 i sentral-og øst-Europa, og som delvis førte til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991
- Kampanjen mot serbisk dominans i Kosovo, 1990-98, som ble etterfulgt av krigen
- Revolusjonene i Serbia i 2000, Georgia i 2003, og Ukraina i 2004, alle som er involvert vellykket motstand mot en sittende regjering som hadde nektet å erkjenne nederlaget i et valg og hadde forsøkt å forfalske valgresultatet
- Cedarrevolusjonen i Libanon i 2005, etter drapet på tidligere statsminister Rafic Hariri 14. februar 2005, og ringvirkninger etter Syrisk militær tilbaketrekning fra Libanon
- Demonstrasjonene, hovedsakelig ledet av studenter og munker, i Saffron Revolution i Burma i 2007
- Den arabiske våren-opprørene i midtøsten og Nord-Afrika som startet i Tunisia i desember 2010, og som resulterer i 2011, høsten herskere i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen. I noen land bevegelser ble fulgt av krigen (f.eks. Borgerkrigen i Syria og Borgerrigen i Jemen) eller ved en retur til militærstyret, som i Egypt i 2013 etter Den egyptiske revolusjonen i 2011
Grunner for å velge å bruke sivil motstand[rediger | rediger kilde]
Noen ledere av sivilmotstand kamper har oppfordret til bruk av ikke-voldelige metoder for primært etiske grunner, mens andre har lagt vekt på praktiske hensyn. Noen har indikert at begge disse typer faktor som må tas hensyn til – og at de nødvendigvis overlappe.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Examples of the use of the term "civil resistance" include Erica Chenoweth and Maria J. Stephan, Why Civil Resistance Works: The Strategic Logic of Nonviolent Conflict, Columbia University Press, New York, 2011; Howard Clark, Civil Resistance in Kosovo, Pluto Press, London, 2000; Sharon Erickson Nepstad, Nonviolent Revolution: Civil Resistance in the Late 20th Century Arkivert 20. oktober 2012 hos Wayback Machine., Oxford University Press, New York, 2011; Michael Randle, Civil Resistance, Fontana, London, 1994; Adam Roberts, Civil Resistance in the East European and Soviet Revolutions Arkivert 13. desember 2012 hos Wayback Machine., Albert Einstein Institution, Massachusetts, 1991.
- ↑ This is abstracted from the longer definition of "civil resistance" in Adam Roberts, Introduction, in Adam Roberts and Timothy Garton Ash (eds.), Civil Resistance and Power Politics: The Experience of Non-violent Action from Gandhi to the Present, Oxford University Press, 2009, pp. 2–3. See also the short definition in Gene Sharp, Sharp's Dictionary of Power and Struggle: Language of Civil Resistance in Conflicts Arkivert 11. oktober 2017 hos Wayback Machine., Oxford University Press, New York, 2011, p. 87.
- ↑ See e.g. the report by Peter Ackerman, Adrian Karatnycky and others, How Freedom is Won. From Civil Resistance to Durable Democracy, Freedom House, New York, 2005
- ↑ Adam Roberts and Timothy Garton Ash (eds.), Civil Resistance and Power Politics: The Experience of Non-violent Action from Gandhi to the Present, Oxford University Press, 2009. Include chapters by specialists on nineteen movements between 1917 and 2007.