Sigvat Tordsson

Sigvat Tordsson

Sigvat skald eller Sigvat Tordsson (norrønt Sigvatr Þórðarson, født ca. 995 på Island, død ca 1045) på Selja. Han var en svært kjent islandsk skald.

Familie

Sigvat var sønn av Tord Sigvaldeskald; selv kaller Sigvat faren sin Torrød. Tord Sigvaldeskald var først hos Sigvalde jarl og Torkjell den høye, og deretter hos Olav Haraldsson etter at denne kom til Norge. Kort tid etter kom Sigvat fra Island og sluttet seg til dem. Han må ha vært tenåring da, siden han selv forteller i Bersoglisvisur at han fortsatt var «helt skjeggløs».

Ingen av Tords kvad er bevart. Familietradisjonen med diktning kan også spores hos skalden Ottar den svarte, som skal ha vært Sigvats søstersønn. Sigvat vokste opp hos Torkjell ved Apavatn på det sørvestlige Island og dro derfra til Trondheim, hvor han møtte sin far og kong Olav. Ingenting tyder på at Sigvat noen gang vendte tilbake til Island.

Ifølge sagaen var Sigvat i Trøndelag i 1015 da han hørte at Olav Haraldsson var kommet med Sigvats far Tord i sitt følge. Sigvat fremførte et kvad for kongen, men Olav ville ikke lytte før Sigvat fremsa en strofe som tiltalte kongen. Sigvat fikk en stor gullring i skaldelønn og tjente deretter som hirdskald. I Nesjavísur forteller han om sjøslaget mellom Olav Haraldsson og Svein jarl ved Brunlanes i 1016. Austrfararvísur forteller om Sigvats egen reise til Sverige i 1019 i håp om å forsone Olav og svenskekongen Olof Skötkonung. Med følget sitt dro han over Eidskog til Vestgötaland, der de ba om å få overnatte på gården Hov; men den levde opp til navnet sitt da de som kristne ble nektet adgang. En gammel kone forklarte at folket ofret til alvene på gården hennes. Men Sigvat lyktes med kongens ærend, og det i en slik grad at Olav Haraldsson ble forlovet med svenskekongens frilledatter Astrid Olofsdatter. I 1025/26 var Sigvat i England og skildrer dette i Vestrfararvísur.

Sigvat deltok i slaget ved Nesjar, var gift og hadde en datter som het Tova:

Herre - din vilje er heilag -

honom hjelp som mi dotter

heim or heidindomen

hov og gav namne Tova.

Sigvat dro til Roma som pilegrim, kanskje også for å tale kong Olavs sak, og var derfor ikke med i slaget på Stiklestad. På hjemveien fikk han bud om kongens død, og kved:

Dagen brøt frem over fjellet,

harmtung stod jeg og mintes

landet hvor brynjer og brede

skjold i sverdstorm brast.

Ham jeg mintes, som fordum

lykkelig rådet for landet.

Først min far ham fulgte,

troskap tok jeg i arv.

Sigvat viste forståelse for kong Olavs motstandere; «jeg bebreider ingen av partene», slik Snorre forholdt seg da han skrev sagaen om Olav. Sigvat ville likevel ikke slutte seg til Knud den stores sønn Svein da denne kom til Norge.

Vekk jeg haster fra hirdens

lystige lek mellom husene,

kjenner at brystet brenner,

kjenner at kinnet er dødblekt.

Minnes må jeg min ordsæle

konge og våre leker,

da vi på venners gamle

odelstofter oss gledet.

Flatøybok beretter et sagn om at Sigvat døde på øya Selja, ble forent med kong Olav og deretter begravet i Kristkirken i Trondheim.

Skalden

Som Olav Haraldssons hirdskald var Sigvats diktning i stor grad tekster som priset kongen. Mange av kvadene i Snorre Sturlasons Olav den helliges saga i Heimskringla er diktet av Sigvat. Hans liv (og kvad) presenteres i tåtten Sighvats þáttr skálds.

Sigvat kvad også om sin personlige sorg over kong Olav. Det finnes også vers om enkedronningen Astrid og hennes og Olavs sønn, Magnus den gode. Disse er tatt inn i Magnus den godes saga.

Sigvat brukte flere lånord enn noen skald før ham; han hadde reist mye og synes å ha hatt forkjærlighet for å flette inn fremmedord. Han kan ha lansert lånordet pruðr (trolig fra latin providus og gammelfransk prud via engelsk). Det kan ha vært hans individuelle lån som slo igjennom og gikk inn i norsk språk som «pryd» og «å pryde».

Bevarte dikt

Omkring 160 strofer fra Sigvats kvad er bevart, flere enn av noen annen skald så langt tilbake. I en strofe fra 1026 kaller han seg for kongens stallare. Stilen hans er enklere og mer ukomplisert enn i eldre diktning, med bruk av færre kjenninger og få henvisninger til norrøn tro. I Austrfararvisur møter vi likevel kjenningen «senker av Rhinens sol», der «Rhinens sol» er kjenning for «gull», jfr Rhingullet - og han som senker gull i elv, er en gavmild mann.

• Vikingarvisur.
• Austfararvisur.
• Vestfararvisur.
• Tryggvaflokk.
• Kvad om dronning Astrid.
• Olafsdråpa om Olav den hellige.
• Erfidraapa um Olav den heilage er noen vers som trolig er innledningen og avslutningen av kvadet. Disse og resten av de 24 versene som er bevart, og mest handler om slaget på Stiklestad, hører med i Heimskringla; men bare noen er tatt med i oversettelse. De er visstnok de siste kvadene som finnes etter Sigvat Tordsson.
• Knutsdråpa om kong Knud den store.
• Bersoglisvisur («vers med klar tale») diktet han til kong Magnus den gode, der han advarer mot hevntokter mot kong Olavs motstandere.
• Nesjarviser om slaget ved Nesjar, hvor han selv deltok.
• Erlingsflokk om Erling Skjalgsson. (En «flokk» er et skaldedikt som ligner en dråpa, men mangler refreng.)
• Kvadene om Erling Skjalgsson.
• 30 «løsviser» (enkeltstående vers).

Eksterne lenker

• Sigvat Tordssons dikt på Scaldic Poetry
• Bersoglisvisur om kong Magnus Olavsson
• En flokk om Erling Skjalgsson
• Olav den helliges saga
• «(no) Sigvat Tordsson» i Norsk biografisk leksikon.

Autoritetsdata