Sigurd Slembe

For Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill fra 1863, se Sigurd Slembe (drama)

Sigurd Slembe Tronpretendent av Norge
Sigurd Slembe pines til døde
Født		ca. 1100 kanskje Saksvik i Trøndelag
Død		12. november 1139 Holmengrå
Ektefelle		Audhild Torleivsdatter
Barn		Ingegerd, gift med Håkon Klo
Annet navn		Sigurd Magnusson Slembedekn
Regjeringstid		aldri

Sigurd Magnusson Slembe (norrønt: Sigurður slembir - født ca. 1100, død 1139) var borgerkrigstiden en norsk tronpretendent som drepte Harald Gille; men selv om han fikk med seg Magnus Blinde, mislyktes han i å få de norske stormennene på sin side. Toneangivende stormenn samlet seg i stedet bak Haraldssønnene Inge og Sigurd, og beseiret Sigurd Slembe i slaget ved Holmengrå utenfor Hvaler.

Tilnavnet «slembe» forklares av Snorre med at Sigurd som barn ble «satt til boken» (fikk skolegang), og «han ble klerk og viet til degn», slik at tilnavnet er tolket som «den slemme diakonen» eller «den som ved et tilfelle er blitt djakn, diakon».

Kongsemne

Ifølge Orknøyingenes saga ble Sigurd oppfostret «sør i Norge et sted», hos presten Adalbrikt, i den tro at han var Adalbrikts sønn. Men ifølge Snorre fikk Sigurd høre at hans mor Tora Saksesdatter hadde sagt han var sønn av Magnus Barfot, noe som i så fall gjorde ham til halvbror av kongene Sigurd Jorsalfare, Øystein Magnusson, Harald Gille og Olav Magnusson. (Ingen av disse fem var født i ekteskap.) Med denne kunnskapen sa angivelig Sigurd klerkelivet fra seg, straks han var gammel nok til å råde seg selv, og reiste ut i verden i lengre tid.

Hvis Sigurd faktisk var sønn av kong Magnus og Tora Saksesdatter, var han både halvbror og fetter til Olav Magnusson, som var sønn av Toras søster. Et forhold til to søstre ble etter kirkeretten regnet som incest, og skal ha vært grunnen til at Sigurd nølte med å tilkjennegi sitt opphav.

Sigurd gjorde karriere i Skottland og på Orknøyene. Han ble gift med Audhild Torleivsdatter og fikk datteren Ingegerd med henne (senere gift med Håkon Klo). Audhild hadde vært gift med Eirik Streita og fått sønnen Eirik Stagbrell med ham. Selv tilhørte Audhild en mektig familie i Katanes; mor hennes var Torleiv Moddansdatter, slik at Audhild var søskenbarn til orknøyjarlene Harald Slettmåle og Pål. Sigurd hjalp Harald jarl i striden med halvbroren Pål, og gikk i tjeneste som hærfører for kong David av Skottland. Begivenhetene i Skottland og Orknøyene kan tidfestes ved at David var skotsk konge i årene 1124-53, mens Harald døde i 1128.

Som pilegrim skal han ha besøkt Jerusalem og Jordan, og vært hedret ved det skotske hoffet. Så dro han til Danmark, hvor han og mennene hans hevdet at han hadde «ført skirsel» (dvs. fått «gudsdom») for at han virkelig var sønn av kong Magnus, og at fem biskoper hadde bevitnet det. I Sigurdsbolken kvad Ivar Ingemundsson:

Om skjoldungens ætt skirsler gjorde.
biskoper fem, som de fremste tyktes;
så det seg viste, at veldige konges
milde far Magnus var.

Men kong Haralds venner mente dette var svik og løgn av danene.

Borgerkrigstiden i Norge hadde krevd sitt første kongeoffer i januar 1135, da Harald Gille tok kong Magnus (senere kjent som Magnus den blinde) til fange i Bergen. Magnus ble blindet og gjeldet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Senhøstes 1136 ble Harald oppsøkt i Bergen av Sigurd Slembe, som utsatte ham for det samme som Harald Gille selv hadde påført Sigurd Jorsalfare: Han påstod å være nok en sønn av Magnus Berrføtt og krevde kongsnavn som Haralds bror. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på en venn av seg, orknøyingen Torkjell Fostre.

En kveld ble Sigurd kalt til et skip og rodd bort fra byen, sørover mot Nordnes. Da han fikk mistanke om at dette var en felle, gikk han opp på dekk og tok to av roerne i hånden og kastet seg på sjøen med dem begge. Skipet var tungt å snu, så Sigurd rakk å svømme unna og komme seg i land. Kongens menn lette hele natten, men han hadde gjemt seg godt: «Han la seg i en bergsprekk og frøs fælt og tok av seg buksen, skar hull på bakstykket og smøg hendene ned i buksebeina, og slik berget han livet.» Ifølge et lokalt sagn var det på Mjølkeråen han gjemte seg i hulen som siden ble hetende Slembehola etter ham, og så sent som i 1950-årene kunne en voksen mann krype inn der. Men ovenfor hulen er det bygd et nytt hus, og gravearbeidet i den forbindelse fylte hulen med jord og stein, enda lokalhistoriker Kenneth Bratland fra Åsane historielag gjorde både byggherren og byantikvaren oppmerksom på kulturminnet før gravingen begynte.

Sigurd fant veien tilbake til Bergen, og en natt tok han og følget hans seg inn til Harald Gille som sov hos sin frille Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Ved daggry rodde Sigurd og hans menn ut på Vågen foran kongsgården, der han lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Mange kom fra kongsgården ned på bryggene, og ingen ønsket en konge som hadde myrdet sin egen bror, for «hvis han ikke var broren din, da er du ikke av kongsætt». Mennene slo sine våpen sammen og lot blåse i kongsluren da Sigurd og hans menn ble dømt fredløse. De forlot da Bergen i all hast.

Sigurd lot seg likevel kåre til konge på ting i Nordhordland og i Sogn og Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten. Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn («da 3-4 år gammel») var til oppfostring i Trøndelag, og fra Bergen ble det sendt ilbud til Trøndelag, hvor man ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Sigurd dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I kong Magnus' navn krevde Sigurd kongsmakt. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen to år gamle sønn Inge ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det for å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde. Etter å ha hentet Magnus, dro Sigurd først til vesterhavsøyene, vendte tilbake sommeren 1137, men mislyktes og dro til Danmark. Fra sommeren 1138 drev han med en liten hær plyndringstokter og/eller geriljakrig mot flere deler av norskekysten, både i Viken og Hålogaland.

Sigurd Slembes siste hvilested, Vor Frue kirke i Ålborg.

Nederlag

I slaget ved Holmengrå i 1139 tapte Magnus og Sigurd mot Haraldssønnenes hær, ikke minst fordi de danske hærfolkene som utgjorde 18 av Sigurds 30 skip, rømte etter den første trefningen. Magnus den blinde falt. Sigurd Slembe var fører for hæren, og ble fanget og brutalt pint til døde. Ifølge sagaen siterte han Davids salmer hele tiden mens pinslene foregikk, og den eneste gangen man hørte ham klage, var da de brakk ryggen hans.

Den døde ble fraktet til Ålborg og gravlagt i det sagaen kaller «Mariakirken», dvs. Vor Frue kirke der.

De viktigste kildene til Sigurds biografi er et kvad av islendingen Ivar Ingemundsson, og Eirik Oddssons biografi i skriftet Ryggjastykke. Begge deler ble innlemmet i Morkinskinna, og brukt av Snorre Sturlason da han skrev om Sigurd Slembe i Magnus Blindes og Harald Gilles saga og Haraldssønnenes saga i Heimskringla. En annen kilde er Orknøyingenes saga:

«Da han ble fullvoksen i alder og styrke, var han en framifrå djerv og sterk kar og stor. I alle idretter var han framom alle dem som var jamgamle med ham og nesten alle andre i Norge også. Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann [...] han var en fager mann, han hadde tynt, men vakkert hår»

Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap 13

Referanser

Autoritetsdata