Samuel Langley
| Samuel Langley |
|---|
Samuel Pierpont Langley (født 22. august 1834 i Roxbury, Boston, Massachusetts, død 27. februar 1906 i Aiken, Sør-Carolina) var amerikansk astronom og fysiker.
Langley var først ingeniør, men ble ansatt 1865 som assistent ved Harvard College Observatory og samme år lærer i matematikk ved United States Naval Academy i Annapolis. Han ble professor i astronomi ved University of Pittsburgh i 1867 og sjef for observatoriet i Allegheny i 1887 samt sekretærer ved Smithsonian Institution. I 1870 begynte han ved Allegheny Observatory sine klassiske undersøkelser om solens stråling, for nøyaktige oppmåling før han fant et brukbart instrument. For å observere under gunstige luftforhold gjennomførte han ekspedisjoner til Etna (1878–1879) og Mount Whitney (1885) som ga viktige observasjonsresultater. Siden undersøkte han på samme måte månens stråling.
Gjennom alle disse arbeid fikk Langley god kunnskap om infrarød stråling. Hans undersøkelser på dette område sammenfattet han i The New Spectrum i 1900, (sammen med Charles Greeley Abbed). Ved solformørkelsen i 1900 gjorde han iakttagelser, delvis reprodusert i storartede fotografier som ble publisert i The 1900 Soler Eclipse Ekspedisjon (1904). På denne tid utførte han også sammen med Abbed omfattende forsøk på solens koronas varme- og lysestråling.
I årene de siste ti år før sin død sysselsatte han seg hovedsakelig med problemet angående konstruksjon av fly (aerodrome), som han (1891) underkastet en omsorgsfull teoretisk granskning i arbeidet Aerodynamic Eksperiments (nytt opplag 1902). I 1896 utførte han noen flyforsøk med en maskin, som veide 11 kg og utførte en hestkrafts arbeid. I samband med dette studerte han vindens påvirkning på fuglenes flukt
Langley ble medlem 1897 av Vetenskapssocieteten i Uppsala og 1902 av svenske Kungliga Vetenskapsakademien Han ble tildelt Rumfordmedaljen 1886.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Langley, Samuel Pierpont i Norrøn familiebok (andre opplaget, 1911)