Rune Salvesen
| Rune Salvesen | |||
|---|---|---|---|
| Debut | Pur morgen (2005) | ||
Rune Salvesen (født 1978) er en norsk forfatter. Han debuterte i 2005 med romanen Pur Morgen på Cappelen forlag.
Salvesen gikk videregående skole på Stavanger katedralskole[1] og har studert journalistikk og kultur ved London College of Communication.[trenger referanse]
Salvesen bidro med dikt i Cappelens debutantantologi Signaler i 1997. Han debuterte med Pur Morgen i 2005. Boken ble stemt inn blant årets ti mest populære bøker i Dagbladet.[2]
I 2009 kom Zookose på Aschehoug.[2] I 2011 kom første bok om den paranoide Jonas Aa fra Stavanger, Vinden ved verdens ende,[3] etterfulgt av den frittstående andreboken om Aa, Ekko av ensomme netter to år senere.
Salvesen samarbeider med forfatterne Kristin Auestad Danielsen, Peter Franziskus Strassegger og Ørjan Zazzera Johansen i forfatterkollektivet Melkegjengen. Rune Salvesen ble i 2011 opptatt i Den Norske Forfatterforening.
Bøker[rediger | rediger kilde]
- 2005: Pur morgen (roman)
- 2009: Zookose (fortellinger)
- 2011: Vinden ved verdens ende (roman)
- 2013: Ekko av ensomme netter (roman)
- 2018: Resten av dagene vil drukne i fjorden (roman)
- 2020: Antifeministen (roman)
- 2021: Bunkers (roman)
- 2021: Lovestorys (noveller)
- 2022: Skjoldmøytrilogien (roman)
Priser[rediger | rediger kilde]
- Rogaland fylkeskommunes litteraturstipend 2010 på kr 100 000[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Stavanger Aftenblad: "Han vil ta livet av postkortbiletet", 11. oktober 2018 s.50.
- ↑ 2,0 2,1 Krøger, Cathrine (20. april 2009). «Vage endetidsfortellinger». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 24. august 2024. «Stavangerforfatteren Rune Salvesen debuterte i 2005 med den urbane R.E.M.-romanen «Pur morgen». Den ble av Dagbladets lesere kåret til en av årets ti beste bøker. | Også hans bok nummer to er urban på sitt vis. [---] Problemet er at det hele blir litt substansløst. De manende skildringene i flertallsform er gode nok: «tapetet husker dagene da det klirret i vinglass her inne, flekkene sitter igjen i sofaen», men det blir så lite konkret. l hvert fall når personene er så vage og nesten klisjéaktig «mytiske». Når Salvesen så mot slutten lar selveste Døden i Johannes Åpenbaring komme ridende på sin svarte hest, gjør han det litt for enkelt for seg.»
- ↑ Omtale av Vinden ved verdens ende i VG