Ekstraterritoriell status er en form for begrensning i statens jurisdiksjon innenfor riksgrensen. For eksempel var de hanseatiske kjøpmenn i Bergen lenge ikke underlagt norsk lov.[4] Innenfor sjøfart innebærer ekstraterritoriell jurisdiksjon at staten anvender og håndhever sin lovgivning utenfor territorialgrensen.[5]
I tilknytning til nasjonale grenser kan det være ulike former for bevoktning, toll og politikontroll[6] og ved spente forhold mellom stater også såkalte buffersoner.[trenger referanse]
Norges riksgrense er til sammen 2562 km lang, og regnes fra grensepunkt nr. XX (G.B.2) mellom Norge og Sverige ved Grisebåene til grensemerke nr. 415 som avslutter riksgrensen mellom Norge og Russland ved Jakobselvasmunning i Varangerfjorden.
I Nordland og Troms følger riksgrensen mellom Norge og Sverige i stor grad vannskillet som danner en naturlig grense. Det indre av Finnmark hadde lenge uklar grense mellom Norge og Sverige, og ble fastsatt i 1751.[8]
Grensetraktaten av 1751: Hele grensen fra Kornsjø i Østfold til Nesseby i Øst-Finnmark ble gått opp og fastlagt i detalj, tilsammen ca. 2228 km. Kan nevnes at Femunden ble i sin helhet norsk, og at Lierne ble lagt til Norge, til tross for svenske innbyggere. Idre og Særna ble imidlertid oppgitt, etter å ha vært de facto svensk siden 1645.
Tyske piggtrådsperringer og forsterket vakthold på grensa mellom Norge og Sverige da nordmenn flyktet under andre verdenskrig
Gammel og ny bru over Svinesund mellom Østfold og Sverige.
.jpg)
.jpg)
