Povel Juel
| Povel Juel |
|---|
Povel Juel (Ca. 1673–1723) var en norsk embetsmann og forfatter.[1] Litteraturhistorikeren Henrik Jæger skrev om Juel at han «som forretningsmann va en kranglefant og som privatperson en ranglefant».[2] Han ble henrettet for forræderi.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Juel ble født og vokste opp i Trondhjem, hvor hans far var kjøpmann. 15 år gammel var han med faren til Harstad der den litt yngre Hans Egede vokste opp på nabogården.[3] Juels to eldre brødre utdannet seg til prester, mens Povel skulle overta farens forretning og begynte som prokurator i Nordland. Han klarte seg bra, men gjorde også en jente gravid. Så omkom hun da huset hun bodde i, brant ned. Snart gikk det rykter om mordbrann, og at Juel hadde vært involvert, så han forflyttet seg til Bergen og drev også som prokurator der, med slik suksess at han i 1709 ble konstituert som byfogd da Hans Ruus ble suspendert. Men snart røk han uklar med øvrigheten som nektet ham plass i Bergens byråd, og stiftamtmannen i Bergen fikk kongens ordre om å suspendere også Juel. Men alt i 1710 var han tilbake som byfogd i Bergen, fortsatt så vrang at han nektet å utbetale Hans Ruus hans lovlige del av embetsinntektene, inntil han fikk pålegg av byens magistrat om å gjøre det.[4]
Amtmann[rediger | rediger kilde]
Snart skrev Juel til kongen i København, Frederik 4. med forslag om hvordan kongen kunne skaffe seg høyere inntekter. I 1711 ble Juel derfor kalt til København, og opplyser selv at han brukte en formue (1 500 rigsdaler) på reisen med tjenerskap og et halvt års opphold i København, der det ble utnevnt en kommisjon til å undersøke forslagene hans. Da kommisjonen var noe nølende, sendte Juel dem uten videre en instruks. Forslagene var blant annet å forhøye fisketienden i Nordland. Her mente kommisjonen at de berørte parter burde få uttale seg, noe Juel var uenig i. Han foreslo også å forhøye avgiften på stemplet papir og å skjerpe kontrollen med tollinnkrevingen. Kommisjonen forhastet seg ikke med å behandle forslagene, og Juel kom med trusler om stille dem til ansvar for dette, «en utstudert finesse til opphold i forretningene, tvertimot hans majestets interesse» Han ba også kong Frederik om å få plass i den norske regjering, eller bli utnevnt til «Rigs-General eller Ober-Inspektør». Kongen nøyde seg med å utnevne Juel til «Overbergamtforvalter» og amtmann over Lister og Mandals amt i september 1711. Det var ikke Juel særlig fornøyd med, siden Sørvestlandet ikke var et område å bli rik av.[5]
Han overvintret derfor like godt i Tyskland 1711/12. På denne tiden gjorde også pestutbruddet 1710-13 København til et utrygt sted, og først i juni 1712 ankom Juel Kristiansand. Her røk han omgående uklar med stiftamtmannen om hvem av dem som først burde «bevelkomme» (avlegge første visitt hos) den andre. Imidlertid var han godt likt av lokalbefolkningen. Han fastsatte minstepris på hummer, da fiskerne klaget over at de bare fikk 1 skilling for pr hummer. Juel forhøyet på egen hånd prisen, og fikk amtmannen i Stavanger til å gjøre det samme, men oppkjøperne fikk den nederlandske konsul i Stavanger til å klage til regjeringen; nederlenderne fisket norsk hummer i teiner. Mer komplisert var saken da Juel beslagla et engelsk skip i Buøysund havn ved Mandal. Skipperen klaget inn saken til den engelske «minister» (dvs ambassadør) i København, og Juel fikk pålegg om å gi fra seg skipet. Det nektet han, og da stiftamtmannen sendte sine rettsbetjenter for å overgi skipet, ble de hindret av Juels væpnede menn; han satte til og med skipperen i arrest. Da så ikke regjeringen annen utvei enn å suspendere Juel. Han søkte straks avskjed, men det ble avslått; i stedet ble han innkalt til København for å forklare seg. Han lot som ingenting, og deretter ble suspensjonen opphevet. Underretten ga skipperen medhold, men Juel ga ham likevel ikke skipet tilbake før han hadde betalt Juel 300 rigsdaler. Dette skyldtes nok også at Juel etter 3½ år som amtmann ikke hadde mottatt så mye som en skilling i lønn.[6]
Han hadde da samtalt med den svenske offiseren Axel Löwen som satt fengslet i Kristiansand, om å gå i svensk tjeneste. I april 1718 ble Juel endelig avsatt som amtmann og satte kurs for Sverige for å tilby sine tjenester; blant annet spikret han opp en dom fra dansk høyesterett til galgen i Halmstad. Han så seg også om etter et rikt gifte, og prøvde forgjeves lykken hos kaperen Lars Gathenhielms enke. På Sørvestlandet hadde det vært dårlige utsikter, for «rige Brude, helst naar de tillige skulde være fornemme, ere i disse Egne rare som orientalske Perler at naa og faa».[7] Til hjelp for å skaffe seg rikt gifte, hadde Juel anmodet kong Frederik om å få tittelen «etatsråd» til å «forgylle sin armod». Noen slik tittel fikk han aldri, men gift ble han, med en dame fra Bergen. Imidlertid hadde neppe hun noen større medgift.[8]
Forræderi og henrettelse[rediger | rediger kilde]
Åtte år før Hans Egede pønsket Juel på kolonisering av Grønland, og hadde i 1711 fremlagt planene for kongen. I 1722 tok han dette opp igjen, men da var Egede allerede reist til Grønland, og regjeringen valgte å ignorere Juel. I stedet ble han kjent med den svenske baron Gustaf Wilhelm Coyet (1678-1730)[9] som hadde bosatt seg i København, enda han gang på gang ble kalt hjem av den svenske regjering. Coyet var pengelens og fikk nå økonomisk støtte av Juel. Til gjengjeld sende Coyet den svenske kongen en søknad om at Juel kunne utnevnes til svensk landshøvding og under Sveriges flagg reise til Grønland og ta dette i besittelse for den svenske krone. Den svenske regjering svarte aldri på forslaget, og Juel som så sitt Grønlands-prosjekt avvist av både Danmark og Sverige, tenkte nå på å henvende seg til Russland. Han tok kontakt med den svenske majoren Hörling som stod i holstensk tjeneste, og hadde bosatt seg i København etter et opphold ved Peter den stores hoff.[10]
I 1723 ble han arrestert for å ha konspirert med blant andre den gottorpske hertug Carl Frederik som var gift med den russiske storhertuginne Anna Petrovna og far til den senere tsar Peter 3. Juel hadde planer om å frata danskekongen Norge, Island, Færøyene og Grønland og i stedet la hertug Carl Frederik bli konge i Norge.[11]
Den danske regjeringen begynte å bekymre seg for hva som foregikk, og ga Københavns overpostkontrollør - Christian Erlund som i juli 1711 var benådet for drap på en kongelig lakei[12] - i oppdrag å holde øye med Juels, baron Coyets og major Hörlings post. Det fremkom at Juel ikke lenger tenke på kolonisering av Grønland, men også mente det ville være en lett sak for tsaren å underlegge seg først Island og Færøyene, og deretter erobre Norge.[13]
Et brev fra Hörling til hertugen av Gottorp gjorde utslaget, Da Juel i februar 1723 ble arrestert av postoverkontrollør Erlund. Selv om Juel hadde brent mye han forstod ville være kompromitterende, ble det funnet et brev han selv hadde signert. Dette snappet han til seg, rev det og prøvde å svelge biten med underskriften. Men Erlund tok kjapt tak i halstørkleet hans, strammet det og tvang dermed Juel til å spytte ut papirbiten. Han ble henrettet som forræder, mens baron Coyet slapp med livsvarig festningsarrest, og major Hörling ble løslatt. Frederik 4. var urolig over planen om en allianse mellom Gottorp og Russland på et tidspunkt da forholdet mellom Danmark og Russland var anspent, og det attpåtil var uro i Norge etter rykter om at en ny matrikkel ville bety høyere skatter.[14]
Juel ble henrettet på Københavns skafott på Kongens Nytorv etter «pinlige forhør», dvs tortur. Bøddelen brukte øks da han først hogg av Juels høyre hånd, deretter Juels hode som ble løftet opp til ropet: «Dette er en forræders hode!» Etter tidens skikk ble hode og hånd satt på stake utenfor Vesterport.[15]
Forfatterskap[rediger | rediger kilde]
Som forfatter utga Juel i 1721 Et lycksaligt Liv, et stykke livsfilosofi som anbefaler lydighet mot øvrigheten, fromhet og dyd - bare man ikke er altfor sannhetskjærlig. Den danske historikeren P.F. Suhm priste Juels talent som poet: «Om jeg anser dette Poema for næsten det bedste, vort Sprog har at fremvise, da gjør jeg ikke for meget deraf.» Blant versene finnes disse linjer:
- Nu spirer Kornet op til Skabermandens Hæder
- og Agerlandet i en lysgrøn Kiortel klæder.[16]
I 1722 utkom En god Bonde, hans Avl og Biæring, en lærebok i jordbruk som kom i flere opplag og ble oversatt til islandsk.[17]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Povel Juel (lokalhistoriewiki.no)
- ↑ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 89), Cammermeyers boghandel 1946
- ↑ Jørgensen, Torstein: «Hans Egede» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 30. januar 2025 fra [1]
- ↑ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 87-89)
- ↑ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 90-94)
- ↑ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 90-96)
- ↑ [2] Frans-Arne Stylegar: «Amtmannen som mistet hodet», 25. juni 2011
- ↑ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 96)
- ↑ «Gustaf W. Coyet», riksarkivet.se
- ↑ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 101-03)
- ↑ Amelung, Erik; Den Store Danske: «Povel Juel» i Lex på lex.dk. Hentet 30. januar 2025 fra [3]
- ↑ Postmester Fr. Olsen: Postvæsenet i Danmark (1711-1808) (s. 6)
- ↑ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 103)
- ↑ Johannessen, Finn Erhard; Norsk biografisk leksikon; Mardal, Magnus A.: «Povel Juel» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 30. januar 2025 fra [4]
- ↑ Frans-Arne Stylegar: «Amtmannen som mistet hodet», 25. juni 2011
- ↑ Einar Sigmund: Konger og eventyrere (s. 98-99)
- ↑ Johannessen, Finn Erhard; Norsk biografisk leksikon; Mardal, Magnus A.: «Povel Juel» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 30. januar 2025 fra [5]