Olav Haraldsson Geirstadalf
| Olav Haraldsson Geirstadalf |
|---|
Olav Haraldsson (født ca. 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre og Svanhild Øysteinsdatter, datter av Øystein jarl[1]. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far[2], og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks[3]. Siden det var danskekongen som styrte Viken og Vestfold på denne tiden er opplysningene i Snorre ikke pålitelige, og kan være laget for å fremme den norske kongefamilienes politiske interesser. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn[trenger referanse].
Etter Snorre skulle Olav etter sin fars død ha utropt seg til konge av Østlandet, og at han allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der[4]. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995. I Norge er det tradisjon for ikke å feste lit til Snorres beretning.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Snorre Sturlason, Harald Hårfagres saga (Heimskringla), kap. 21
- ↑ Harald Hårfagres saga, kap. 34
- ↑ Harald Hårfagres saga, kap. 42
- ↑ Harald Hårfagres saga, kap. 44