Nikolaj Ignatjev

Nikolaj Ignatjev

N.P. Ignatjev, portrettert av Boris Kustodijev

Nikolaj Pavlovitsj Ignatjev (russisk: Никола́й Па́влович Игна́тьев; født 29. januar 1832 i St. Petersburg i Russland, død 3. juli 1908 i Krupoderintsy, Berditsjevski ujezd, guvernementet Kiev) var en russisk greve, diplomat, politiker og general.

Liv og virke

Bakgrunn

Ignatjev fikk sin oppvekst i Pasjekorpset og ble deretter offiser i garden. Han deltok i Krimkrigen (1853-1856) som oberst.

Diplomatisk karriere

Han ble i 1856 utnevnt til militærattasjé i London og medvirket i forhandlingene i samband med Parisfreden samme år, som brakte Krimkrigen til sin avslutning.

De områder som ble avstått til Russland i 1858 (Aigun, beige) og i 1860 (Peking, rødt).

Bulgaria, som påtenkt av San Stefano-traktaten.

Så ble han utnevnt til diplomatisk rådgiver for guvernøren for Øst-Sibir, general Nikolaj Nikolajevitsj Muravjov. Her oppnådde han ved Aigun-traktaten den 28. mai 1858 at Qing-dynastiet i Kina avstod vesentlige territorier langs floden Amur.

Han var 1859-1861 sendebud i Beijing under forhandlingene om den såkalte Pekingkonvensjonen.

I 1863 vendte han tilbake og ble direktør for Det asiatiske departement, og i 1864 ble han Russlands ambassadør til Det osmanske rike. Som overbevist panslavist var hans mål i sin tid i Konstantinopel 1864-1877 å virke for frigjøring for de slaviske folk på Balkan.^{[trenger referanse]} En fremgang for hans politikk var sultanens beslutning i 1870 om å opprette det bulgarske eksarkat, som Russland deklarerte seg som protektor for. Ved å nøre opp om misnøyen blant Det osmanske rikes slaviske undersåtter gav han støtte til opprørene i Bosnia-Hercegovina i 1875 og Bulgaria i 1876, som fremkalte den russisk-tyrkiske krig 1877-1878.^{[trenger referanse]}

Han deltok i fredsforhandlingene som ledet fram til San Stefano-traktaten om Bulgaria og undertegnet i mars 1878 den på vegne av Russland. Ignatjevs geopolitiske grunnide ble beholdt, men grensedragningen vesentlig modifisert under Berlinkongressen senere i 1878.^{[trenger referanse]}

Selv om freden og San Stefano-traktaten var en stor russisk suksess, falt han snart etter i unåde hos tsar Aleksander II. Han forlot da for en tid politikken.

Politisk karriere

Etter mordet på Aleksander II i 1881 ble han utnevnt av hans sønn, tsar Aleksander III, til innenriksminister. Men ikke en gang den konservative Ignatjev var tilstrekkelig reformfiendtlig for den nye tsaren, og han ble avsatt i 1882, sannsynligvis fordi han hadde foreslått at en adelsforsamling burde sammenkalles.^{[trenger referanse]}

I sin ministertid initierte, eller i det minste tolererte, han jødeforfølgelser (såkalte pogromer).^{[trenger referanse]} Her ligger også en utløsende årsak til hans avsettelse: Den kritikk han ble utsatt for da han hadde forholdt seg passiv under disse voldelige utskeielser mot russiske jøder.^{[trenger referanse]}

Han inntok også i den senere del av sitt liv en lederstilling innen det panslavistiske parti og var ordfører i dets organ Det slaviske veldedighetsselskap.

Han var far til undervisningsminister Pavel Ignatjev, farfar til diplomaten George Ignatieff og farfars far til den kanadiske politikeren Michael Ignatieff.

Litteratur

• Н. П. Игнатиев: Записки (1875–1878), издателство на Отечествения фронт, София, 1986 (bulgarsk)

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata

Autoritetsdata