Lindøy skolehjem

Lindøy skolehjem.

Redningshjem, tvangsskole og skolehjem

Lars Oftedal, leder i ”Bethaniastiftelsen”, kjøpte Lindøy i 1887, og 3. april året etter sto ”Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutter” ferdig i Nordvik. Læreren og kirkesanger E.M. Mjellem var tilsatt som styrer, og det var plass til rundt 20 gutter. Ved innføring av Vergeloven i 1900 ble alle redingsanstaltene et statlig ansvar. Lindøy ble kjøpt av Stavanger kommune, hvorpå redningshjemmet ble avviklet og guttene som bodde der ble sendt hjem eller videre til andre institusjoner. I det gamle redningshjemmet opprettet Stavanger kommune en tvangsskole. I 1907 ble det bygd en ny tvangsskole i Sørvik (Tvangen), og skolen i Nordvik ble pusset opp og tatt i bruk som skolehjem (Håpet). Tvangsskolen brant ned i 1946, og den ble aldri bygd opp igjen.

Spesialskole og barnevernsinstitusjon

I 1952 ble vergeloven avviklet, og skolehjemmet fikk ny status som spesialskole. På skolen var det gutter fra 1-7. klasse, men på 70-tallet ble det etter beboernes ønske utvidet til også å omfatte ungdomsskoletrinnene. Utover 50-, 60- og 70-tallet sank antall beboere, men parallelt med denne utviklingen økte tallet på ansatte. Frem til 70-tallet var det vanlig at de ansatte bodde på Lindøy, men etter som transportmulighetene bedret seg og antallet ansatte økte, ble det mer vanlig at de ansatte bodde andre steder. I1992 ble navnet endret til Lindøysenteret, og fra 1994 har det vært åpent også for jenter. Siden 1995 har Lindøy vært en ren barneverninstitusjon med i snitt ni barn fordelt på to hus. Møllehagen skolesenter står for driften av skoletilbudet. Det er nå Bufetat (den statlige delen av barnevernet) som nå driver Lindøysenteret, og den videre drift (pr. aug 2010) er planlagt med rundt fem barn

Prest og predikant, gründer, avisredaktør, venstremann og sosialreformator. Onde tunger ville ha det til at han hadde “Gud i den ene lommen og byen i den andre”. Med sin fargerike personlighet og enorme talegaver, fikk Oftedal en avgjørende betydning for vekkelsesbevegelsen i 1870- og 80-årene. Han var leder for omsorgskonsernet Bethaniastiftelsen, og han gjorde seg bemerket både som lokal- og stortingspolitiker. I tillegg etablerte han en rekke bedrifter og grunnla og fungerte som redaktør for flere aviser, den mest kjente av dem Stavanger Aftenblad. Onde tunger ville ha det til at han hadde “Gud i den ene lommen og byen (Stavanger) i den andre”. Oftedal var både elsket og hatet, og det skapte store overskrifter både i inn- og utland da han i 1891 på grunn av en sedelighets skandale ble avskjediget som prest og måtte forlate sine stillinger som leder for Bethaniastiftelsen og redaktør for Vestlandsposten. Han ble også tvunget til å fratre vervet som stortingspolitiker. Oftedal kom raskt tilbake, med ny avis – Stavanger Aftenblad – og nytt bedehus. I 1898 ble han på ny valgt inn i bystyret.

Hvem var lindøyguttene?

På ”Tvangen” var det 1500 barn i løpet av vel 45 år, mens det på ”Håpet” i Nordvik var ca 1000 barn i løpet av 120 år. Guttene skulle i utgangspuntet være mellom 10 og 16, men det var ikke uvanlig at gutter helt ned i 7-8-årsalderen ble sendt til Lindøy, og at noen ble her helt til de fylte 18. Generelt kan det vel sies at det var en høy andel gutter som blir sendt Lindøy fordi de ikke passet inn i skolesystemet av ulike grunner. Skulking, nasking eller lærevansker av forskjellig art var ofte nevnt i rapportene fra lærerne, gjerne i sammenheng med fattigdom eller omsorgsvikt i hjemmet.

Kritikk og oppreisning

I utredningen NOU 2004 nr 23 «Barnehjem og spesialskole under lupen, 1945-1980» ble alle Norges institusjoner gjennomgått, og omfattende kritikk kom frem. Et granskningsutvalg leverte i 2006 en rapport om de lokale institusjonene i perioden 1954-1993 til fylkesmannen i Rogaland, og dette resulterte i en oppreisningsordning i 2006-2008.

Lindøyfestivalen

I forbindelse med starten på Lindøysenteret i 1995, ønsket barnevernet å bryte ned en del myter om Lindøy. Dermed opprettet de Lindøyfestivalen; en alkoholfri fest for hele familien med kjente artister på hovedscenen, underholdning og aktiviteter for barn, kunstutstillinger, servering og salg av mat. Fra 1998 og til og med 2009 var festivalen et årlig arrangement som strakk seg over en helg i juni. Overskuddet gikk til SOS-barnebyer i Latvia og til Boliviafamilien.