Jacques Chirac

Jacques Chirac
Frankrikes president
1995–2007
Forgjenger		François Mitterrand
Etterfølger		Nicolas Sarkozy

Jacques René Chirac (født 29. november 1932 i Paris, død 26. september 2019 samme sted) var en fransk politiker som var Frankrikes president fra 1995 til 2007. Politisk skiftet han fra å være euroskeptisk gaullist til å bli forkjemper for EUs forfatning som så ble avvist av de franske velgerne.

Chirac var borgermester i Paris 1976–1995 og statsminister 1974–1976 og 1986–1988. Han var Frankrikes president fra 1995 til 2007. Han ble gjenvalgt i 2002, da han møtte Jean-Marie Le Pen i andre valgomgang, etter at sosialistenes kandidat Lionel Jospin ble slått ut i første omgang. Som fransk president var han også samfyrste av Andorra.

President Chirac førte et nært samarbeid med Tysklands tidligere kansler Gerhard Schröder, særlig i EU-spørsmål.

Liv og virke

Bakgrunn

Chirac ble født i Paris der hans far var tjenestemann. Moren var husmor. Foreldrene kom fra Sainte-Féréole i Corrèze i det sentrale Frankrike. Det var i Sainte-Féréole at Chirac i 1965 ble valgt til kommunestyremedlem. Koblingen til regionen beholdt han, og flere ganger ble valgt inn i sammenhenger i forskjellige valgdistrikter i Corrèze.

Sin utdannelse fikk Chirac ved l'Institut d'études politiques de Paris og École nationale d'administration (ENA). Han tok også noen sommerkurs ved Harvard University i Boston i USA. Som student sympatiserte Jacques Chirac med det franske kommunistpartiet.

Chirac forlovet seg med Bernadette Chodron de Courcel den 17. oktober 1953, og de giftet seg den 16. mars 1956. De fikk to døtre. Jacques og Bernadette Chirac fikk senere en fosterdatter, Anh Dao Traxel.

Militær

Chirac avtjente sin 18-måneders verneplikt fra 1956 til 1957. Først var han ved kavaleriskolen i Saumur. Han meldte seg deretter i frivilliginnsats i Algeriekrigen. Hans overordnede ville ikke gjøre ham til høyere offiser idet de mistenkte ham for kommunistsympatier. Han ble sekondløytnant i Chasseurs d'Afrique som virket i departementet Tlemcen ved grensen mot Marokko.

Karriere som tjenestemann

Etter flere oppdrag i Algerie som sivil tjenestemann vendte Chirac med familien tilbake til Paris. Chirac ble der ansatt ved la Cour des comptes, et statlig revisjonsinstitutt med visse domstolslignende funksjoner.

Karriere som politiker

Veien til regjeringsmakten

I juni 1962 ble Chirac medarbeider til Georges Pompidous regjering, for snart å forflyttes til statsministerens personlige kanselli. Etter en mellomstasjon ved la Cour des comptes gikk Chirac til valg for første gang i kommunalvalget i foreldrenes hjemtrakter i Sainte-Féréole. Han stilte som kandidat til nasjonalforsamlingen i valgkretsen Ussel, også den i Corrèze.

Den 8. mai 1967, straks etter at Chirac for første gang ble valgt til nasjonalforsamlingen, gjorde Pompidou ham til statssekretær med ansvar for arbeidsmarkedssaker.

Han tjenestegjorde så i samtlige etterfølgende regjeringer frem til 1974, under tre regjeringssjefer. Han virket blant annet direkte under finansminister Valéry Giscard d'Estaing, fra 1971 var han minister med ansvar for kontakten med nasjonalforsamlingen og i juli 1972 ble han jordbruks- og landsbygdsutviklingsminister.

Etter en avisskandale i mars 1974 tiltrådte Chirac som innenriksminister. Pompidou, som i 1969 var blitt landets president, døde i april samme år. I striden om å etterfølge Pompidou støttet Chirac sin tidligere sjef Giscard d'Estaing. Den 27. mai 1974 ble Chirac Giscard d'Estaings statsminister.

Fra regjeringen via Paris til regjeringen igjen

Statsminister Chirac og president Giscard d'Estaing kom i konflikt med hverandre. Giscard d'Estaing utså ministre som Chirac avsatte.^{[trenger referanse]} Det endte med brudd og 25. august 1976 meddelte Chirac offentlig at han ville gå av.

Chirac gikk da videre og grunnla et nytt gaullistparti, Rassemblement Pour la République, RPR. Da styret av byen Paris ble omorganisert og det ble innført en samlet borgermesterfunksjon, klarte Chirac og hans nye parti å vinne borgermestervalget. Chirac ble dermed den første borgermester i Paris siden Jules Ferry i 1871.

Chirac deltok i presidentvalget i 1981. Han fikk imidlertid bare 18 % av stemmene i første valgomgang og det var Giscard d'Estaing (UDF) og François Mitterrand (Parti Socialiste) som gikk videre. I nasjonalforsamlingen stemte Chirac for å avskaffe dødsstraffen. Han ble gjenvalgt i 1983 da hans parti fikk majoriteten av stemmene i alle Paris' 20 arrondissement.

I 1986 var det valg igjen og RPR og dets tidligere konkurrent UDF vant flertall. Chirac ble statsminister i en koalisjonsregjering. Det var i denne periode av sosialistisk presidentskap med konservativ regjering at begrepet cohabitation (samboerskap) ble myntet som politisk uttrykk.

Veien til presidentmakten

I presidentvalget i 1988 fikk Chirac flere stemmer enn sin konkurrent fra UDF i første runde (19,9 % mot 16,5 %), men det strakk ikke til mot sosialisten Mitterrand, som alt fra start hadde en tredjedel av stemmene. I andre runde vant Mitterrand, mens Chirac fikk 45,98 % av stemmene. I 1989 ble han gjenvalgt som borgermester i Paris.

Da høyresiden vant en knusende seier i valget til nasjonalforsamlingen i 1993 overlot Chirac statsministerposten til Édouard Balladur. Han ble en av hans motkandidater i presidentvalget i 1995. Chirac vant i andre valgomgang med 52,6 % av stemmene.

Første presidentperiode

Chiracs første periode som president ble markert av hans satsing på atombombeprøver i Fransk Polynesia. På innenriksområdet fikk hans statsminister Alain Juppé problemer blant annet med storstreiker vinteren 1995–1996 om pensjonsreformer og fryste lønninger for statsansatte.^{[trenger referanse]} Etter et av Chirac selv av taktiske grunner utløst nyvalg i 1997 – han mente å kunne sikre seg bredere støtte for omstridte økonomiske reformer – fikk venstresiden majoritet i nasjonalforsamlingen, og Chirac måtte utnevne sin motstander i presidentvalget, Lionel Jospin, til ny statsminister. En ny cohabitation var dermed innledet.

Jacques Chirac og Bill Clinton utenfor Élyséepalasset.

Samtidig brøt det ut en politisk skandale omkring RPRs, og flere andre partiers, økonomiske vandel i byen Paris. Som tidligere borgermester og leder av RPR var Chirac en sentral figur i saken, som fikk følge av anklage om valgfusk og misbruk av tillitsverv.

Ved et utspill av Paris' nye borgermester ble deler av materialet fra den hemmelige forundersøkelsen kjent, noe som førte til at forundersøkelsen ble avskrevet. Et parlamentarisk forsøk ble gjort for å innlede tiltale via la Haute cour, en slags riksrettsinstans bestående av senats- og nasjonalforsamlingsmedlemmer. Tiltalen ble avvist på bakgrunn av konstitusjonens immunitetsklausuler.^{[trenger referanse]}

En av de større sakene var presidentmandatets lengde, der Chirac stilte seg nølende til en forkortning fra syv til fem år. En folkeavstemning ble imidlertid gjennomført, og trass i en rekordlav deltakelse gikk han til slutt med på en forkortning.^{[trenger referanse]} I mandatperioden klarte Jospins sosialistregjering også å gjennomføre en arbeidstidsforkortelse til 35 timers normalarbeidstid i uken. Striden mellom fagforbund og arbeidsgivere var skarp, men den sosialistisk ledede nasjonalforsamlingen klarte å drive gjennom loven.

Andre presidentperiode

I presidentvalget i 2002 stilte Chirac igjen, nå for et femårsmandat. Chirac gikk på nytt til valg på skattesenkninger, men også på tiltak mot den økende utryggheten.^{[trenger referanse]}

Resultatet av første omgang ble kjent 21. april 2002 og det ble klart at Jospin var slått ut. Chirac fikk flest stemmer med 19,9 %. Den store vinneren var i stedet Front Nationals kandidat Jean-Marie Le Pen som sammen med Chirac gikk videre til valgets andre omgang. Chirac nektet å møte sin motstander i den tradisjonelle tv-sendte debatten før andre valgomgang. Slagord som «heller en skurk enn en fascist» forekom.

Etter Chiracs valgseier gikk Jospin umiddelbart av og liberaldemokraten Jean-Pierre Raffarin ble statsminister, men uten parlamentarisk støtte. Straks fulgte imidlertid valg til nasjonalforsamlingen og presidentens nye høyreparti Union pour un Mouvement Populaire, UMP, fikk egen majoritet. Etter en innledende periode med satsing på lavere skatter og økt sikkerhet tok regjeringen Raffarin tak i en oppmykning av 35-timerslovene, reform av pensjons- og sosialforsikringssystemene og desentralisering av statsapparatet.^{[trenger referanse]}

Frankrike inntok under Chiracs ledelse en sentral rolle i motstanden mot USAs invasjon i Irak.^{[trenger referanse]} Etter trusler om veto i FNs sikkerhetsråd ble forholdet mellom Frankrike og USA dårlig.

Innenriks påvirket reformforsøkene valgresultatet og Chiracs borgerlige partier led et stort nederlag i regionalvalget i 2004.^{[trenger referanse]} Mandatperioden ble preget av flere regjeringsomdannelser. Chirac sendte til en folkeavstemning forslaget til ny EU-konstitusjon. Etter å ha tapt avstemningen den 29. mai 2005 gikk Raffarin dagen derpå av som statsminister. Chirac kalte Dominique de Villepin til å overta ansvaret for regjeringsarbeidet. Med dette forbigikk han formannen for UMP, Nicolas Sarkozy, som i stedet ble innenriksminister. Forholdet mellom Chirac og Sarkozy var ikke så godt: For det første fordi Sarkozy i 1995 hadde vært en nær medarbeider av Chiracs konkurrent Édouard Balladur, for det andre ettersom Sarkozy var helt åpen om at han tok sikte på å søke presidentskapet for seg selv ved neste presidentvalg.

Chirac ble aktiv i saker vedrørende miljø og bærekraftig utvikling i denne perioden. Han fremførte en omtalt tale 2. september 2002 på FN-konferensen om miljø og utvikling 2002 i Johannesburg i Sør-Afrika ved navn Notre maison brûle et nous regardons ailleurs som handlet om blant annet miljøødeleggelser og global oppvarming.

Siden havnet Chirac i bakevjen av de Villepin og hans innenriksminister Nicolas Sarkozy, som sammen spilte de institusjonelle hovedrollene i det som ble kjent som Paris-opptøyene^{[trenger referanse]}. Diskusjonen fokuserte mer på Chiracs etterfølgelse enn på hans eget arbeide og egen politikk. Hans fremste fremtreden var et tilbaketrekning av forslaget om innføring av Contrat première embauche, CPE, en førsteansettelseskontrakt ment å avhjelpe ungdomsarbeidsløsheten, etter kraftige protester fra ungdoms- og studentbevegelser.

I 2005 fikk han hjerneslag og led deretter av hukommelsestap.

Etter tiden som president

Chirac ble i 2011 dømt til to års betinget fengsel for korrupsjon. Korrupsjonssaken stammer fra slutten av Chiracs tid som borgermester i Paris. Han ble sammen med ni andre anklaget for å ha fabrikkert 21 arbeidskontrakter for ikke-eksisterende jobber. Pengene skal ha gått til Chiracs parti Rassemblement pour la République (RPR) (forløperen til Union pour un mouvement populaire (UMP)). Chirac avviste anklagene og sa at kontraktene var reelle. På grunn av dårlig helse deltok han ikke ved rettegangen.

Han ble den andre tidligere statssjef i Frankrike som ble dømt for forbrytelser. Den første var marskalk Philippe Pétain, som ble dømt for sitt samarbeid med Tyskland under sin tid som leder av Vichy-Frankrike.

Utmerkelser

Blant Chiracs ordener er også storkors av St. Olavs Orden og av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Chirac mottok i 1996 Den hvite ørns orden fra Polens president.

Litteratur

• Agir ici – Survie: Jacques Chirac et la françafrique. Retour a la case Foccart? L’Harmattan, Paris 2000, ISBN 2-7384-3702-8
• Jochen Hehn: Spekulationen um Frankreichs neue Nuklear-Doktrin: Paris plant präventiven Einsatz der Atomstreitkräfte. In: Die Welt, 4. November 2003
• Chirac spricht plötzlich Klartext. Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine. In: Neue Zürcher Zeitung, 20. Januar 2006
• Franz-Olivier Giesbert: Jacques Chirac. Tragödie eines Mannes und Krise eines Landes. Aus dem Franz. von Angelika Hildebrandt. Econ, Berlin 2006, ISBN 978-3-430-30014-8 (OT: La tragédie du président)
• Pierre Péan: L’Inconnu de l’Élysée. Fayard 2007

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata

Autoritetsdata