Herman Major Schirmer

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Herman Major Schirmer
Schirmer laget denne tegningen (penn og lavering, 49 x 35 cm) av Borgund stavkirke da han var 16 år gammel.[1]
Gravminne ved Gamle Aker kirke, Oslo

Herman Major Schirmer (1845–1913) var norsk arkitekt, sønn av Heinrich Ernst Schirmer og Sophie Ottilia, født Major. Bror av Adolf Schirmer.[2]

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Som overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole fra 1872 var han sentral i oppbyggingen av en norsk arkitektur. Han ble 15. november 1912 utnevnt til Norges første riksantikvar, men fungerte bare i fem måneder i tiden 1912–1913 før han døde.[3]

Han hadde lite til overs for farens stil (som i utkastet til bygning for Stortinget), en «tysk infeksjon», og mente den ikke hørte hjemme på norsk jord. Herman Schirmer hadde som mål å gjenreise tradisjonell norsk stil og var blant annet inspirert av sin venn Ernst Sars' tanker om en ubrutt linje i norsk historie ivaretatt av den frie bonden. Schirmer noe nytt: Han sendte elvene sine fra Oslo til Gudbrandsdalen for å studere gamle bygninger. Gårdsbygningene i blant annet Gudbrandsdalen oppfattet Schirmer som eldgamle i en kjede tilbake til norsk storhet. Schirmers ideer kom mest til uttrykk gjennom elevenes arbeider, blant annet Holger Sinding-Larsen og Vålerenga kirke, Ivar Næss og Frogner kirke[klargjør], og Ole Stein og Lademoen kirke. Arnstein Arneberg, Georg Eliassen og Andreas Bjercke var også påvirket av Schirmer.[4]

Verk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. Solbakken, Bente Aass (2012). Oppmåling av fortiden: tegninger fra Riksantikvarens samling. Oslo: Nasjonalmuseet. s. 28. ISBN 9788281540705. 
  2. Bjerkek, Ole Petter (28. september 2014). «Herman Schirmer». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 19. februar 2018. 
  3. Bjerkek, Ole Petter (2. juni 2015). «Herman Major Schirmer». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 22. mai 2018. 
  4. Arkitekturens Ivar Aasen. Dag og Tid, 2. februar 2018, s. 20f

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger 
Riksantikvar
1912–1913
Etterfølger
Autoritetsdata