Hallfred Vandrædaskald

Hallfred Vandrædaskald

Hallfred Ottarsson Vandrædaskald (norrønt Hallfreðr Óttarsson vandræðaskáld = «besværlig skald», trolig født sist i 960-årene, død ca. 1007) var en islandsk skald med røtter fra Hålogaland.

Bakgrunn

Hallfreds far Ottar utvandret fra Hålogaland til Island under Håkon den godes tid.^{[trenger referanse]}

Hallfred voks opp på garden Grimstungur i Vatnsdal på Island.

Hallfred ble gift med ei svensk kvinne, Ingebjørg Toresdotter, og de hadde sønnene Audgisl og Hallfred. I diktinga hans spiller likevel forholdet til Kolfinna Åvaldsdotter, som han ikke vart gift med, ei større rolle.

I henhold til Sagaen om Hallfred Vandrådeskald (Hallfreðar saga) viste Hallfred tidlig anlegg for skaldekunsten. Han skaffet seg allerede i ungdommen bitre fiender for sitt heftige lynne og bitende ord.^{[trenger referanse]}

Til Norge som skald

Omkring 988 kom han til Norge.^{[trenger referanse]} Hos Håkon jarl på Lade i Trøndelag diktet han en dråpa til jarlens ære.^{[trenger referanse]} Etter et års tid dro han tilbake til Island.^{[trenger referanse]} Han dro ut på ferder, før han i 996 kom tilbake til Norge.^{[trenger referanse]} Da var Håkon Jarl drept, og Olav Tryggvason var blitt konge.

Det var kong Olav Tryggvason som ga hans tilnavn «Vandrædaskald», det vil si «Vanrådeskald». Grunnen var at Hallfred satte vanskelige betingelser for å bli kongens hirdmann.^{[trenger referanse]} Odd Snorressons saga om Olav Tryggvason gir en noe annen begrunnelse for tilnavnet ved at han hadde stor motvilje til akseptere kristendommen.^{[trenger referanse]}

Hallfred Vandrådeskalds saga nevner Hallfreds vanskeligheter med å få lest sitt kvad for kongen, og tilnavnet kan ha være en betegnelse på skaldens uro og heftige temperament.^{[trenger referanse]}

Kongen fikk Hallfred å konverterte til kristendommen, og han ble en av de mest kjente hirdskaldene hans.^{[trenger referanse]} I all hans senere høviske diktning unngår Hallfred poetiske omskrivninger med hedensk innhold, men viser en brytning mellom gammel og ny tro. Det er hardt å oppgi det som skaldekvadene er tuftet på, og i sine mange lausviser om kjærligheten bruker han kjenninger basert på de gamle guder.

Snorre Sturlason siterte et eksempel på Hallfred Vandrædaskalds diktning, hans berømte selvhevdende kvad som han diktet etter at kong Olav Tryggvason hadde gitt ham et sverd uten skjede. ^{[trenger referanse]}

Hallfred tilbrakt vinteren 997 hos Olav Tryggvason.^{[trenger referanse]} Hallfred dro så til Sigvalde jarl og deretter til den svenske kongen Olof Skötkonung, før han slo seg ned i Gøtaland for en tid.^{[trenger referanse]} Her giftet han seg.^{[trenger referanse]}

Hákonardrápa

Hákonardrápa beskriver en kriger og hersker som kjemper i øst og som støtter sine menn i kamp.

• Diktet skildrer intense kamper til sjøs hvor pilhaglet smeller hardt mot krigernes brynjeskjorter. De lyse rustningene blir rødfargede av blod i våpenskuren. Heller ikke jernforsterkede brynjeskjorter kan beskytte krigerne mot buens pilregn. Den kampglade fyrsten lar sin hammerslåtte rustning klinge rundt seg.
• Den sentrale delen handler om at denne modige krigeren og fyrsten erobrer land gjennom sanne sverdord (dvs. kamp og seier).
• Han er svært nølende med å gi slipp på sitt nyervervede territorium.
• Ekteskapet ble inngått, slik at den kloke kongens rådgiver senere eide det skogkledte landet. Den mektige krigsherren klarte å vinne dette landområdet til seg gjennom mektige kamptaler og våpenmakt.

Olavsdråpa

Skaldekvadet Óláfsdrápa er laget av en ukjent forfatter om lag år 1200. Ifølge kvadet selv er det forfattet av Hallfred Vandrædaskald, men dette eierskapet blir stort sett avvist av moderne filologer og historikere.

Arvedråpa etter Olav Tryggvason

Da Olav Tryggvason hoppet i sjøen i slaget ved Svolder, hadde Hallfred dratt tilbake til Island. Da han fikk høre om kongens død gremmet han seg stort inntil han satte seg ned og diktet en arvedråpa til Olav Tryggvasons ære, Erfidrápa Óláfs Tryggvasonar.^{[trenger referanse]}

Diktet beskriver hvordan Olav kjempet modig til det siste, men manglet støtte fra trønderne som flyktet. Han stod alene mot to fyrster og en jarl, og nektet å vike. Kongen oppfordret sine menn til aldri å tenke på flukt, og kjempet hardest av alle i den blodige kampen sør for havet. Mange av skaldens egne nære venner falt sammen med kongen. Kriget ble intenst - Olav sprakk hodeskaller med sverdet sitt, og kjempet mot venderne og danskene. Skipet Ormen Lange mistet sine tapre krigere som ikke ville vike. Skalden roser spesielt Torkell for sin tapperhet, men nevner at han til slutt måtte flykte. Olav møtte Eirik jarl fra sør og Håkon ladejarl. Mot slutten er skalden usikker på om Olav er død eller levende - rykter sirkulerer, men han konkluderer tungt med at kongen mest sannsynlig er drept.

Det viser hans store beundring og aktelse for kongen, men kun fragmenter er bevart. Som vitne til kongens liv og ikke minst død kunne Fagrskinna referere til Hallfred som «den mann som elsket kongen så høyt at menn sa at etter kongens død ble han syk av sorg som ble hos ham til hans siste dager».

To ganger kaller han kongen for sin gudfar, og Erfidrápa uttrykker på en høyst personlig måte hans sorg og aktelse, og samtidig at han mistet mange av sin nærmeste venner i slaget. I den siste del av kvadet forteller han at kongens lik ble aldri funnet, og at noen mente at det betyr at kongen fortsatt levde. Hallfred kommenterer ryktene ved at han skulle ønske at det var riktig, men at det nok var for fantastisk til å være sant. Avslutningsvis håper han at en vennlig Kristus må beholde den kloke kongens sjel i himmelen, noe som er en variant om evig liv og komme til den gode gud, og muligens være tilgjengelig i en framtidig strid når kongen igjen trengs:^{[trenger referanse]}

Menn som kom fra kampen sa at kongen levde; de fører dunkel tale om svikløs sønn til Tryggve. Olav, sier de, slapp vel ut av våpenstormen; folk taler langt fra sannhet, verre var det enn dette.

Hør det kvad jeg kveder. Dengang kjempene søkte mot den kraftige konge kunne lagnaden ikke slippe ham av striden, den sølvrike herre, elsket av mange. Annet kan jeg ikke tro på.

Enda sier meg somme menn at såret var han, at kongen kom seg unna fra kampen der i østen. Men nå har jeg sannspurt sørfra, han falt i storslaget. Jeg kan ikke med å fylle folk med løse rykter.

Eiríksdrápa

Skáldatal fra 1200-talet nevner ei dråpe som Hallfred skal ha diktet om Eirik jarl Håkonsson, Hallfreðar saga siterer de to første verselinjene, men det kan godt være en litterær konstruksjon etter kjente mønster, og det er derfor vanskileg å vite om Hallfred virkelig har dikta et slikt kvad.

De bevart linjer sier: "Ditt fullkomne rykte er vel verdt å høre, du kampglade".

Ulykkelig kjærlighet

Mange kvad er tilegnet Hallfred, spesielt i Hallfreds saga og kongesagaene, men noen få mindre fragmenter er også sitert i Skaldeskapermål (Skáldskaparmál). I sagaen om ham fortelles det om hans ulykkelige kjærlighet til Kolfinna, og det er sitert noen strofer om henne.

I sitt siste kvad skildrer han helvetesangst og frykt for sjelens frelse og angrer syndene sine. Han hadde et utenomekteskapelige forhold til elskerinnen Kolfinna.^{[trenger referanse]} Han angret på at han hadde vært sleivkjeftet i diktningen. Kirkens syndbegrep stakk ikke dypt, og til tross for at Hallfred var kristen var han preget av tidlige tiders sed og skikk.

Sagaen om Hallfred er tilbakevendende til hans til-og-fra-kjærlighetsforhold til Kolfinna, som starter med hans uforklarlige unnvikelse til å gifte seg med henne og siden hans aggressive strid med hennes ektemann når han kommer tilbake fra Norge. Sagaforfatteren lar den døde kong Olav Tryggvason komme til Hallfred i drømmene hans og råder ham til å avstå fra blodhevn, og i den andre drømmen råder ham til å kvede for banemannen Eirik jarl. Det er altså drømmen som løser skaldens evige dilemma til tross for at kongen ikke hadde den samme mirakelvirkning som den andre norske misjonskongen, Olav den hellige. Dennes død på Stiklestad skulle siden overskygge Olav Tryggvasons død ved Svolder.

Løsviser

I dei to versjonene av Hallfreðar saga vandræðaskálds (i Möðruvallabók og i et håndskrift av Den store sagaen om Olav Tryggvason), fins det overlevert til sammen 28 løsviser som Hallfred skal ha diktet. Emnet i de fleste er dels kjærligheten til Kolfinna og sjalusien mot ektemannen hennes, dels et uttrykk for Hallfreds problematiske forhold til religionsskiftet. Det er vanskelig å fastslå hvor mange av løsvisene som er ekte. Mistanken om at noen an være yngre, gjelder også den mest kjente av lausavisene til Hallfred, visa han kvad på dødsleie. Der sier han at han nå ville dø sorgløs om han visste at sjelen var frelst, og at han ikke var redd noe utenom helvete. Dette verset fins bare i Den store soga om Olav Tryggvason.

Det er bevart 28 løsviser:

• Vers 1: Skalden ser Kolfinnas vrede som mer virkelig enn et skip som synker - som en gammel vakthund som bjeffer mot gjester ved porten.
• Vers 2: Han vil ikke be skjoldkrigerne om å be til Ávalds eneste datter (jord/kvinne) for skaldens skyld. Vinden fra den rolige Kolfinna vil sent blåse mot ham, sier folk.
• Vers 3: Han er fremdeles ivrig etter å minnes Kolfinna, selv om stål dreper alver. Han og den velvoksne kvinnen hadde det nesten bedre sammen enn løftene tilsa.
• Vers 4: "Vi fører festetauene, sjøhesten kommer til skipet, sverdet herdes - hvor er Akkerisfrakken?"
• Vers 5: Skalden vet sikkert at den vidt reisende kongen sendte et nakent sverd uten slire til Austrs sønn. Kongens venn har fint sverd med ornamentert feste fremfor skulderen.
• Vers 6: Før var det slik at skalden fikk tilbe den kvikke høvdingen på Hliðskjálf selv. Folk har ulik lykke.
• Vers 7: Hele ætten har skjenket dikt til Odins gunst og arbeidet med forfedres skikker. Men motvillig legger han hat på Friggs første ektemann (Odin) fordi skalden tjener Kristus, selv om Vidris makt behaget ham.
• Vers 8: "Vi forkaster navnet på ravnblotets guder fra hedensk dom, den som bar ry blant folk."
• Vers 9: "Frøy og Frøya skal bort fra meg, jeg lar Njords ætt fare, lat gråheten ligne Grimne (Odin), fyrste, og den sterke Tor. Kristus vil jeg be om all kjærlighet alene og hilse Gud - vi er leide av sønnens vrede. Makten under jorden er berømt hos Far."
• Vers 10: Hos Sognekongen er det skikk at blot er forbudt. Vi må unngå de eldgamle norneskjebner. Alle menn lar Odins ætt fare. Skalden blir også tvunget til å be Kristus fremfor Njords etterkommere.
• Vers 11: Ett sverd er det som gjorde ham sverdrik. Nå blir det sverdfattig kostbart for sverdutstyrerne av sverd. Det vil ikke bli liten forandring på det sverdet - han er verdt tre sverd.
• Vers 12: Han drakk hvor han aldri ville bedra den gavmilde - nyteren av hvitt ravnevin (mjød) på hans eiendom. Han manglet godhet mot grådige krigsmåker som han kjente. Men fredsbryter førte drapstrusler mot ham.
• Vers 13: Slik har han drevet bort krigsskadens sorger - Balder (kriger) falt i skjoldlarmen. Han lot den rosprisede ligge sør i Gunnars larm - han hevnet begge ved å drepe Auðgísls banemannn.
• Vers 14: Han rev ildstokkeren av skipets kjøl i raseri, la hendene på den hundaktige. Den utsenderen av Hlakks ski (våpen) står ikke lenger - han rødfarget flammen av Yggs haglvær (blod) gjennom bedrag mot folket.
• Vers 15: Lysbakken (kvinnen) legger seg ved mannen Grísis is (isstav?), hun tåler pine hos ham, varm av overmaktens svette. Men dryppende druper sengens Rán (kvinne) hos ham - skalden roser de lyse kvinners sinn, som svaner på sjøen.
• Vers 16: En feit mann ved navn Fúlmár (som en overfylt sild) famler seg til sengs som en skipsfarer på bølgene, før fienden tør komme under klærne. Han er ikke noen som er ivrig etter kamp i brynje.
• Vers 17: Lite vil den hvite Hǫðr (feigingen) skamme seg for buret ved hjelmens brann. Han vil mangle Eiras gull (kvinne?), og den grå Strútr også, selv om den ufine ikke eier bredt arvested. Hjørvangrs hyrdebevokter nyter lang kvie.
• Vers 18: Kolfinna later som hun vet hva kloke kvinner mener om dette - det er fælt av skalden, sier hun. Men fra unge kvinners gavmildhet synes det at ærefulle menn går fram.
• Vers 19: Han bryr seg lite om treets mann har dratt til flukt av hesten, selv om han hogges i fiendens hender, hvis han får sove med den glatte Sivs slede (kvinnen) i armene. En brems kan ikke bindes til den lyse linden (skjoldet) av overkjøring.
• Vers 20: Han vet ikke hva som skal skje med den lumske. Ord renner lett over leppene hans om kvinnen (Ilmars gull). Hvis de fåtallige lytterne til jotunhistorier hører om geitebelgen fra gylte Grísi, hva gleder ham da?
• Vers 21: Naumrs voktere (menn/handelsmenn) av skinn kommer hjem fra elvenes bratte fjell ved havets bål (gull). Nå selger han unna, selv om ølbenkens Syn (kvinne) blir sint - hver mann tar sitt ansvar for de alvorliges skyld.
• Vers 22: Gullsøkeren (skalden) frykter sterkt at den skjulte mannen vil angripe ham på grunn av tegnets trusler - de blir dyrere for hver dag. Heller vil husets-Balder få mer av loddet-spydet enn å slikke sitt eget offerblod innvendig - han har forventning om slikt.
• Vers 23: Da vil hans mot bli prøvd i råd mot stridstyrkerne - han minnes metallkampen med Kolfinna - hvis budbæreren av det oppstøttede hestens øre (skipet) tillater at viseren (skalden) gjør det ved Grísi. "Vi tenker godt på det."
• Vers 24: Det synes ham, når han kjenner den tynne Gunn, som om skipveiene flyter skip mellom to øyer. Men når han ser på saumens Sága (kvinne) i kvinnestrømmen, er det som om et utsmykket skip glir med gyldne årer.
• Vers 25: Han har fått lite for sitt harde arbeid under ond tid. Kongen og jarlen har fremmet ham med klangfullt gull. Hvis de skyldløse skal betale for havets flamme (gullet), og han ikke har mark for minste verk, skal han gi til den matkloke Grísi.
• Vers 26: Stormen presset mot hjertesiden hans, stormblåst fra masten - bølgepaddelen har oppnådd mye mot annet. Hesten sparker hans skip med bølgen - han er svært våt. Alvekvinnens (havets) uvaskede malm vil ikke gjøre godt for sin skald.
• Vers 27: Rindr (kvinnen) vil tørke seg med hvit hånd på myk linduk - mange elver fikk fremgangs raseri - hvis krigerne (skjoldmennene) skal legge ham død, før han vaskes og kastes utenbords til sorgen, for det unge folket.
• Vers 28: Han ville dø nå hvis han visste at sjelen hans var trygt betalt - han var hard i tungen da han var ung. Han vet at han ikke syter om noe, bortsett fra at han frykter at helvete skal rive ham i stykker - gudene råder hvor hver mann skal dø.

Tapte dikt

Hallfreðar saga omtaler også andre større dikt som har gått tapt:

• Gríssvísur, ei nidvise mot ektemannen til Kolfinna (Gris Sæmingsson).
• En flokk (hyllingsdikt uten stev) til Sigvalde jarl.
• Et kvad til kong Olav Svenske.
• Uppreistardrápa som Olav Tryggvason påla skalden å dikte som bot.

Død på havet

Hallfred dro så tilbake til Norge og ble en tid hos Eirik jarl, Håkon jarls sønn, som hans skald. Sine siste år tilbrakte han mer på Island enn i Norge, men var preget av sin uro og rastløshet.^{[trenger referanse]}

På en reise fra Island ble han truffet av seilbommen og skadet slik at han døde av det, rundt førti år gammel.^{[trenger referanse]}

Eksterne lenker

• Erfidrápa Ólálfs Tryggvasonar på norrønt
• Erfidrápa Ólálfs Tryggvasonar på dansk
• Lausavísur (Hallfrøðr vandræðaskáld)
• Hallfreðr vandræðaskáld alle bevarte kvad, islandsk
• Hallfreðar saga vandræðaskálds versjonen fra Möðruvallabók, islandsk
• Myth and Religion in the Poetry of a Reluctant Convert – artikkel ved Diana Whaley, engelsk
• Erfidrápa Óláfs Tryggvasonar Tekst fra Erfidrápa med korte kommentarer om skalden, norsk

Autoritetsdata