Hafizullah Amin
| Hafizullah Amin | |||
|---|---|---|---|
| Afghanistans 4. president | |||
| 16. oktober - 27. desember 1979 | |||
| Forgjenger | Noor Mohammed Taraki | ||
| Etterfølger | Babrak Karmal | ||
| Afghanistans statsminister | |||
| 27. mars - 27. desember 1979 | |||
| Forgjenger | Noor Mohammed Taraki | ||
| Etterfølger | Babrak Karmal | ||
| Afghanistans utenriksminister | |||
| 1. mai 1978 - 28. juli 1979 | |||
| Forgjenger | Mohammed Daoud Khan | ||
| Etterfølger | Shah Wali | ||
| Afghanistans forsvarsminister | |||
| 28. juli - 27. desember 1979 | |||
| Forgjenger | Mohammad Aslam Watanyar | ||
| Etterfølger | Mohammed Rafie | ||
| Generalsekretær for AFDP | |||
| 16. oktober - 27. desember 1979 | |||
| Forgjenger | Noor Mohammed Taraki | ||
| Etterfølger | Babrak Karmal | ||
Hafizullah Amin (født 1. august 1929 i Qazi ved Paghman nær Kabul, drept 27. desember 1979 i Tajbegpalasset i Kabul) var en afghansk politiker og den andre presidenten i Afghanistan for det afghanske kommunistpartiet.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Amin var født i landsbyen Qazi nær Kabul. Han studerte matematikk og fysikk ved universitetet i Kabul før han reiste til Columbia University i New York City der han tok mastergrad i 1957. Han forsøkte to ganger å ta doktorgraden, men strøk til eksamen begge gangene.[trenger referanse]
Det var i USA at han før første gang hørte om de stalinistiske utrensninger i Sovjetunionen. Han ble begeistret for tanken om å få utryddet borgerskapet.[1]
Politiker[rediger | rediger kilde]
Amin reiste hjem til Afghanistan i 1965 og sluttet seg til det afghanske kommunistpartiet der han ble et fremtredende medlem av den marxistisk-leninistiske Khalq-fraksjonen («folk»-fraksjonen).
Etter at Mohammed Daoud Khan ble drept i 1978 tok kommunistpartiet makten i landet. Noor Mohammed Taraki ble president i Den demokratiske republikken Afghanistan med Amin og Babrak Karmal som visestatsministre. Et forsøk på å innføre marxist-leninistiske reformer førte til omfattende motstand, og i februar 1979 ble USAs ambassadør Adolph Dubs drept. Khalq-fraksjonen fikk mer politisk makt, Karmal ble forvist til Europa og Amin ble statsminister i mars. Uroen fortsatte og regimet søkte støtte i Sovjetunionen. 8. oktober 1979 ble Taraki drept i en konfrontasjon mellom tilhengere av Taraki og Amin.
President[rediger | rediger kilde]
Amin ble da landets andre president. Regimet hans var fortsatt under press, og Amin forsøkte å styrke sitt maktgrunnlag og rensket antatte fiender ut av kommunistpartiet. Uroen fortsatte, og Amin drev en aggressiv politikk med å arrestere og henrette politiske motstandere.
Amin slo inn på en ytterliggående radikal politikk som ikke hadde sovjetisk støtte. Amin ble først forsøkt drept av KGB-agenter som forgiftet frokosten hans, men hans personlige lege klarte å redde livet hans.[trenger referanse] Han ble senere drept av russiske fallskjermsoldater som stormet hans palass da Sovjetunionen invaderte landet 27. desember 1979. Under angrepet forstod ikke Amin hvem angriperne var; han trodde Sovjetunionen var på hans side og sa til som adjutant, «sovjeterne vil hjelpe oss».[2] Adjutantsn assvart at det var sovjetere som angrep dem; Amin avviste først dette som en løgn. Bare etter at han hadde forsøkt forgjeves og kontakte generalstabens sjef, gikk det opp for ham.[3]
Babrak Karmal ble den neste presidenten.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Kate Clark: Afghan Death List Published: Families of forcibly disappeared end 30 yr wait. I: afghanistan-analysts.org, Afghanistan Analysts Network, oppdatert 9. mars 2020, lest 12. januar 2021.[død lenke]
- ↑ Braithwaite 2011, s. 98.
- ↑ Braithwaite 2011, s. 99.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Adamec, Ludwig (2011). Historical Dictionary of Afghanistan. Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-7815-0.
- Amtstutz, J. Bruce (1994). Afghanistan: The First Five Years of Soviet Occupation. DIANE Publishing. ISBN 978-0788111112.
- Arnold, Anthony (1983). Afghanistan's Two-party Communism: Parcham and Khalq. Hoover Press. ISBN 978-0-8179-7792-4.
- Urban Terrorism: Myths and Realities. Pointer Publishers. 2009. ISBN 978-81-7132-598-6.
- Braithwaite, Rodric (2011). Afgantsy: The Russians in Afghanistan, 1979–1989. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-983265-1.
- A Study of Crisis. University of Michigan Press. 1997. ISBN 978-0-472-10806-0.
- Camp, Dick (2012). Boots on the Ground: The Fight to Liberate Afghanistan from Al-Qaeda and the Taliban, 2001–2002. Zenith Imprint. ISBN 978-0-7603-4111-7.
- Garthoff, Raymond (1994). Détente and Confrontation: American–Soviet relations from Nixon to Reagan. Brookings Institution Press. ISBN 978-0-8157-3041-5.
- Gladstone, Cary (2001). «Afghanistan: a Country Study (edited by Blood, Baxter, Dupree, Gouttierre & Newell)». Afghanistan Revisited. Nova Publishers. ISBN 978-1590334218.
- Isby, David (1986). Russia's War in Afghanistan. Osprey Publishing. ISBN 978-0-85045-691-2.
- Jessup, John (1983). An Encyclopedic Dictionary of Conflict and Conflict Resolution, 1945–1996. Hoover Press. ISBN 978-0-313-28112-9.
- Afghanistan: The Soviet Invasion and the Afghan Response, 1979–1982. University of California Press. 1997. ISBN 978-0-520-20893-3.
- Male, Beverley (1982). Revolutionary Afghanistan: A Reappraisal. Taylor & Francis. ISBN 978-0-7099-1716-8.
- Misdaq, Nabi (2006). Afghanistan: Political Frailty and External Interference. Taylor & Francis. ISBN 978-0415702058.
- Rasanayagam, Angelo (2005). Afghanistan: A Modern History. I.B.Tauris. ISBN 978-1850438571.
- Modern Afghanistan: A History of Struggle and Survival. I.B.Tauris. 2006. ISBN 978-1-84511-316-2.
- Tomsen, Peter (2011). The Wars of Afghanistan: Messianic Terrorism, Tribal Conflicts, and the Failures of Great Powers. PublicAffairs. ISBN 978-1-58648-763-8.
- Breeding Ground: Afghanistan and the Origins of Islamist Terrorism. Foreword by Richard Falk. Potomac Books, Inc. 2010. ISBN 978-1-59797-530-8.
- A Brief History of Afghanistan. Infobase Publishing. 2007. ISBN 978-0-8160-5761-0.