Håkonardråpa
Håkonardråpa (norrønt Hákonardrápa) er et skaldekvad diktet omkring år 960 av skalden Guttorm Sindre. Det forteller om kong Håkon I den gode Adalsteinsfostre.
Håkonardråpa skildrer to episoder fra omkring 950 til 961 om kong Håkon Adalsteinsfostre (regjerte ca. 934–961). Hans kongedømme var preget av langvarige fiendtligheter med Eirikssønnene. De var sønner av broren kong Eirik Blodøks og dronning Gunhild Kongemor. De bevarte versene omtaler Håkons angrep mot Sjælland, Skåne og Götaland omkring år 950 (vers 1-5),[1] og resten (vers 6-8) om hans kamp mot Eirikssønnene. Diktet omtaler trolig ett av slagene - se detaljer om slagene i artikkelen om Harald Gråfell. Det antas at Håkonardråpa ble diktet før Håkons død ca. 961, fordi de bevarte versene ikke dekker denne eller senere hendelser. Men det kan også være at det omtales i manglende vers.
Formspråk
Siden diktet betegnes som en dråpa, har det hatt minst ett refreng. Som en følge av den fragmentariske bevaringen, kan refrenget ikke identifiseres.[2]
Håkonardråpa er diktet i versemålet dróttkvætt. Rimene er intakte i de fleste linjene.
Åtte vers av Håkonardråpa er bevart i Snorre Sturlasons kongesagaer.[3]
Versene
De bevarte delene av Håkonardråpa lyder i oversettelse til bokmål: [4]
- Vers 1: Kongen seilte havets blå sti med skip; den fremragende gavmilde herskeren samlet jotene i valkyrjens snøstorm. Krigerens velgjører forfulgte deretter de flyktende med Odins sykdom etter eget forgodtbefinnende; Odins tak skjuler dem.[5] [4] [6]
- Vers 2: Krigeren fór fra sør med bare to skip til Sjællands grønne odde, da den fullstendig rasende sjøfareren ryddet alle de elleve danske skipene, vidt berømt for det etterpå.[4] [7]
- Vers 3: Krigeren lyktes deretter i å legge under seg Sjælland, de dreptes og venderenes vide fristed, og Skånes kyst.[4] [8] [9]
- Vers 4: Sjøfareren gjorde gautene skattepliktige; den mest gavmilde gullødeleggeren vant slagene på den ferden.[4] [10] [11]
- Vers 5: Og krigeren plasserte den tapre humørsprederen i øst over dette landet, bevokst med eik, denne mannen, en flittig kriger, som tidligere hadde brakt sitt følge dit fra irene på skip. [12] [13] [14]
- Vers 6: Den gavmilde mannen lot krigsspydene smelle sammen over hodene på de drepte krigerne. Der etterlot Håkon de våpenskadde krigerne.[4] [15]
- Vers 7: Eirik Blodøkses sønner ble mange ganger tvunget til å innse Håkons makt, og minnes dette. Krigeren styrte krigsskip ut til havs og jaget bort alle sine brødre, Eiriks sønner; de flyktet unna.[4] [16] [17]
- Vers 8: Hæren gikk i frykt for slagets lyd foran våpenkrigeren. Den besluttsomme krigeren gikk fram foran fanene. Kongen verner ikke seg selv i valkyrjenes angrep. Han som oppnådde en fremragende gunstig vind av sinnet.[4] [18] [19] [20]
Norrøn trosutøvelse
Håkonardråpa gir flere glimt av norrøn tro gjennom bruk av kjenninger og gudereferanser, men det er ikke et religiøst dikt. Det viser hvordan skaldediktingen brukte Odin, valkyrjer og andre mytologiske bilder som poetiske virkemidler for å beskrive krig og kongemakt.
Andreas Nordberg tolket enkelte vers i Håkonardråpa og Hákonarmál som beskrivelser av rituelle handlinger. De ble utført av Håkon Adalsteinsfostre i forbindelse med slagene. Vers 6 i Håkonardråpa omtaler at Håkon «lot krigsspydene smelle sammen over hodene på falne krigere», noe Nordberg ser som en form for rituell våpenklang etter seieren ved Avaldsnes. I Hákonarmál beskrives at Håkon «lekte» foran hæren før slaget ved Fitjar, som kan forstås som en krigsdans eller rituell oppvisning. Nordberg argumenterer for at slike handlinger hadde en rituell og utførende funksjon i norrøn krigføring, med paralleller i germansk tradisjon og arkeologiske funn.[21]
Sverre Bagge bruker Håkonardråpa som en sentral kilde til hvordan Håkon Adalsteinsfostre ble fremstilt i samtiden. Han understreker at diktet er en lovprisende drápa som viser kongen som en klassisk skaldisk helt, og at det gir et bilde av Håkon som en krigerkonge i tradisjonell norrøn stil – i kontrast til sagaenes senere fremstilling av ham som en kristningskonge.[22] Sverrir Jakobsson peker på at Håkonardråpa fremstiller Håkon Adalsteinsfostre som en tradisjonell norrøn krigerkonge. Diktet inneholder ingen kristne elementer, men bruker hedenske kjenninger og mytologiske bilder for å lovprise hans militære bedrifter. Jakobsson fremhever at dette viser hvordan samtidens skaldedikting bidro til å forme en hedensk selvforståelse, i kontrast til sagaenes senere kristne fortellinger.[23]
Referanser
- ↑ Dateringen til omkring 950 er etter Claus Krag: Norges historie, Vikingtid og rikssamling 800-1130, 1995, side 123 - https://www.nb.no/items/b45a01d6b813b0e82eb5687bfa03e924?page=121&searchText=950. Han mente angrepene i Danmark var før Erikssønnene angrep Håkon på 950-tallet.
- ↑ Russell Poole 2012: Guthormr sindri, Hákonardrápa, i Diana Whaley (redaktør), Poesi fra kongesagaene 1: Fra mytiske tider til ca. 1035. Skaldediktning fra skandinavisk middelalder 1. Turnhout: Brepols, side 156. <https://skaldic.org/m.php?p=text&i=1216> (besøkt 12. november 2025)
- ↑ Guttorm Sindre i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 11. november 2025 fra https://snl.no/Guttorm_Sindre
- ↑ 4,0 4,1 4,2 4,3 4,4 4,5 4,6 4,7 Russell Poole 2012, «Guthormr sindri, Hákonardrápa» i Diana Whaley (redaktør), Poetry from the Kings' Sagas 1: From Mythical Times to c. 1035. Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages 1. Turnhout: Brepols, side 156. https://skaldic.org/m.php?p=text&i=1216 (besøkt 12. november 2025). Oversettelsen til bokmål er fra den norrøne teksten, med støtte i den engelske oversettelsen, som angitt av Russell Poole.
- ↑ Bifrauknum trað bekkjar blárǫst konungr ôrum; mætr hlóð mildingr Jótum Mistar vífs í drífu. Svangœðir rak síðan sótt Jalfaðar flótta — hrót Giljaðar hylja — hrafnvíns at mun sínum.
- ↑ Diktet inneholder flere kjenninger, som: «skjelvende dyr fra robenken» = skip; «valkyrjens snøstorm» = slag; «Odins sykdom» = spyd (spydet var Odins våpen); «Odins tak» = skjold. «
- ↑ Almdrósar fór eisu élrunnr mǫrum sunnan trjónu tingls á grœna tveim einum elmeina, þás ellifu allar allreiðr Dana skeiðar Valsendir hrauð vandar víðfrægr at þat síðan.
- ↑ Selund náði þá síðan sóknheggr und sik leggja vals ok Vinða frelsi víð Skáneyjar síðu.
- ↑ «Grønn odde» er en kjenning for land, fra «snuten av selsår» der sel = sjø, altså en landtunge.
- ↑ Skattgilda vann skyldir skautjalfaðar Gauta; gollskýflir vann gjǫflastr geirveðr í fǫr þeiri.
- ↑ «Gullødeleggeren» er en kjenning for gavmild hersker - den som «ødelegger» gull ved å gi det bort.
- ↑ Ok sóknhattar setti svellrjóðr at því fljóði Ónars eiki grónu austr geðbœti hraustan, þann, es áðr frá Írum íðvandr of kom skíðum salbrigðandi Sveigðis
- ↑ «Ónars eiki» (Ónars eik) er en kjenning hvor Ónar kan være et navn på Odin eller en kjempe, slik at Ónarrs eller «Odins eik» kan bety kriger eller stor mann.
- ↑ Humørsprederen» er uviss, men Snorre Sturlasson mente det muligens viste til Tryggve Olavsson - far til Olav Tryggvasson. Tryggve Olavsson er likevel ikke kjent å ha noe med Gøtaland å gjøre.
- ↑ Valþagnar lét vegnum vígnestr saman bresta handar vafs of hǫfðum hlymmildingum gildir. Þar gekk Njǫrðr af Nirði nadds hámána raddar valbrands víðra landa vápnunduðum sunda.
- ↑ Noen sagaer mener at det var Guttorm Eiriksson som ledet dette slaget, og som ble drept. Han kan ha vært en av Eiriks sønner. Det er bare en tolkning av diktet.
- ↑ Almdrógar varð œgis opt sinn, en þess minnumk, barma ǫld fyr Baldri bensíks vita ríkis. Bǫðsœkir helt bríkar brœðr síns ok rak — flœðu undan — allar kindir Eireks á haf snekkjum.
- ↑ Hræddr fór hjǫrva raddar herr fyr malma þverri; rógeisu gekk ræsir ráðsterkr framar merkjum. Gerra gramr í snerru geirvífa sér hlífa, hinns yfrinn gat, jǫfra, óls kvánar byr mána.
- ↑ "verner ikke seg selv" kan vise til at han ikke brukte brynje i slaget ved Fitjar på Stord.
- ↑ «Gunstig vind av sinnet» er en kjenning for visdom eller kløkt.
- ↑ Andreas Nordberg: What Did King Hákon góði Do before the Battle at Fitjar and after the Battle at Avaldsnes?, Religionsvidenskabeligt tidsskrift, bind 74 , 2022, side 119–138.
- ↑ Sverre Bagge: A Hero between Paganism and Christianity. Håkon the Good in memory and history. Peter Lang, 2004.
- ↑ Sverrir Jakobsson: "Kennileiti sjálfsmyndar: Miðaldaorðræðan um Aðalstein Englandskonung." Gripla 29 (2018).
]