Dette er en god artikkel.

Gudfaren 2

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
GenreDrama,[1] krim,[1] gangster[2][3]
Bak kamera
Foran kamera
MedvirkendeAl Pacino, Robert Duvall, Diane Keaton, Robert De Niro, Talia Shire, Morgana King, John Cazale, Mariana Hill, Lee Strasberg

Gudfaren del 2 (originaltittel: The Godfather Part II) er en amerikansk drama- og gangsterfilm fra 1974 regissert av Francis Ford Coppola. Dette er film nummer to av tre i Coppolas mafiaepos.[4] Filmen forteller to historier på én gang: Den ene historien følger Michael Corleone fra han blir don til hans makt når toppen. Den andre historien forteller om den unge Vito Corleone som flykter fra Sicilia til New York – og som arbeider seg opp fra å være en enkel butikkmedarbeider til en av byens fremste mafiabosser.[5] Den ble produsert av Paramount med manus av Coppola og Mario Puzos etter Puzos roman.[6] Hovedrollen spilles av Al Pacino, mens andre fremtredende roller spilles av Robert De Niro, Robert Duvall, Diane Keaton, Talia Shire, John Cazale og Lee Strasberg.[6]

Gudfaren 2 er oppfølger til Gudfaren fra 1972, men kan også sees på som en såkalt «prequel» ved at betydelige deler av handlingen foregår forut for den første filmen. Begge filmene ble svært populære og med store innflytelse. Gudfaren 2 var i 1974 den sjette mest innbringende i USA, mens Gudfaren var den mest innbringende lanseringsåret og en av de mest innbringende noen gang.[7][1]

Den ble tildelt seks Oscar, inkludert for beste film (som den første tildelt en oppfølger).[8] Oppfølgeren regnes som den mørkeste og mest alvorstunge av de to filmene. Senere filmer og fjernsynsserier, blant annet Sopranos, med mafiatema er i stor grad inspirert av Gudfaren-filmene.[1] På IMDbs topp 250 filmer (stemt frem av brukere) rangeres Gudfaren 2 på fjerdeplass mens Gudfaren er på andreplass (per februar 2026).[9] Den hadde premiere 12. desember 1974.[10]

Produksjon

Coppola tjente en liten formue på Gudfaren som var en kommersiell suksess. Paramount ønsket oppfølgeren klar til den lukrative julesesongen 1974. Mye av de nyeste delen av historien ble funnet på av Coppola og tilføyde historien i Puzos opprinnelige roman.[5] Puzos roman ble utgitt i 1969 og har solgt i over 20 millioner kopier.[11] Coppola nølte med å ta på seg oppdraget med denne oppfølgeren og anbefalte i stedet Martin Scorsese. Coppola sa ja da Paramount gikk med på å inkludere lange deler om den unge Vito Corleones liv med De Niro i rollen. Elia Kazan ble vurdert til rollen som Hyman Roth. Marlon Brando krevde så stort honorar at han ble utelatt fra oppfølgeren.[12] Richard Castellano ble utelatt fordi han krevde stort honorar og rett til å skrive om dialogen.[13]

Innspilling ved Lake Tahoe (på Henry J. Kaisers tidligere eiendom) begynte i oktober 1973. Little Italy i New York i 1918 ble gjenskapt på East Sixth Street på Lower Manhattan og scener som skulle forestille Cuba på 1950-tallet ble i 1974 innspilt i Santo Domingo. Landsbyen Taormina ble brukte til innspilling av scener som forestilte landsbyen Corleone. Det store fiskemarkedet i Trieste i Italia forestilte immigrantmottaket på Ellis Island og han brukte innbyggere i byen som statister for å ligne mest mulig på europeisk immigranter til USA. Innspillingen som ble avsluttet til sommeren tok 102 dager og kostet 13 millioner dollar i 1974; i tillegg til innspillingen var det omfattende arbeid med scenografi og tilretteleggingen.[11][5]

Fotograf Gordon Willis medvirket på Gudfaren og Gudfaren 2. Vito Corleons barndom og ungdom ble filmet i en alderdommelig gulaktig fargetone for å skille fortiden fra nåtid. Klippingen av de kompliserte historien pågikk utover høsten 1974. Opprinnelig vekslet Coppola mellom nåtid og fortid 20 ganger, men endret dette til 11 ganger i den endelige klippingen.[5]

Flere sentrale skuespillere hadde samme roller i oppfølgeren (Pacino, Keaton, Duvall, Cazale). Robert De Niro ble valgt til å fremstille den unge Vito Corleone. Som ung hadde De Niro studert Marlon Brandos stil og gjenskapte Brandos avmålte bevegelser og rolige, overbevisende stemmer. Rollen ble hans store gjennombrudd som skuespiller.[14] Rollen som Hyman Roth ble fremstilt av Lee Strasberg og var inspirert av den kjente jødiske gangsteren Meyer Lansky.[5] Dette var en av meget få filmroller Strasberg gjorde. Marlon Brando (som spilte rollen som den aldrende Vito Corleone i den første filmen) medvirker ikke siden karakteren i denne kun fremstilles som barn og ung voksen, der De Niro spiller ham som ung voksen.[11] De Niro snakket hovedsakelig italiensk i filmen og tok språkkurs for å lære siciliansk; han besøkte Sicilia for å få innblikk i kulturen og folket der.[15][16]

Carmine Coppola, regissørens far, og Nino Rota sto for musikken.[17] Talia Shire, Coppolas søster, og hans datter Sofia Coppola (lite barn på skip) medvirket.[1] Roger Corman opptrådte cameo som en navnløs senator.[18] Harry Dean Stanton medvirket i en liten rolle som FBI-agent.[19] Tony Sirico, kjent fra Sopranos, hadde en liten ukreditert opptreden som statist.[20] Dominic Chianese medvirket i både Gudfaren 2 og Sopranos.[21][22] Roman Coppola (født 1964), regissørens sønn, medvirket ukreditert som Sonny Corleone som barn.[23] Vincent Coppola, en slektning av regissøren, hadde en liten rolle som gateselger.[10][24]

Historie

Meyer Lansky (t.h.) var inspirasjon for karakteren Hyman Roth. Fulgencio Batista til venstre. Cuba, omkring 1948.

De tre filmene i serien følger en innvandrerfamilie fra Sicilia mellom brutal gangstervirksomhet og respektabel rik familie.[4] Gudfaren 2 begynner der Gudfaren sluttet der Michael Corleones løytnanter viser ham ære og lojalitet.[5] Den første historien i Gudfaren del 2 følger Michael Corleone på 1950-tallet (inkludert scener fra den cubanske revolusjonen); den andre historien er en serie flashback-sekvenser som følger hans far, Vito Corleone, fra hans barndom i Sicilia og til etableringen av den kriminelle «Corleone»-familien i New York og fødslene til Michael og hans søsken.[6][5] Filmen ender med at Michael Corleone har mistet alt han verdsatte unntatt ubestridt autoritet.[13] Michael som var den mest begavede av Vitos sønner, hadde blitt kald, hensynsløs og besatt av makt.[25] Filmen viser blant annet den foreldreløse Vito Andolini som ankommer Ellis Island og ved en misforståelse blir registrert som Vito Corleone.[11] Filmen viser at Vito som ung voksen reiser tilbake til Sicilia for å hevne drapet på foreldrene.[13] Mafiaen hadde bakgrunn i de hemmelige foreningene dannet som motstand mot jordeierne på Sicilia, de italienske innvandrerne organiserte seg til dels på samme måte i USA.[5]

Mottakelse

Francis Ford Coppola på NBC i 1976.

Gudfaren 2 ble ikke en like stor kommersiell suksess som forløperen, men fikk svært god omtale av filmkritikerne. Mens Puzos bok legger vekt på plot og handling, er Coppolas film visuelt rik og opera-aktig. Filmen er lang (over 3 timer) der sentrale temaer utspiller seg i langsomt tempo. Temaer kjent fra italiensk opera på 1800-tallet (ære, lojalitet, hevn og forræderi) er gjennomgående. Alle filmene i trilogien har en lang scene fra et selskap tidlig i filmen. Scener med brutale drap veksler med scener fra ordinært liv. Kameraføringen er rolig og klassisk slik at mise en scène, tablåer og detaljrikdom blir prioritert fremfor montasje og klipping.[17][26][13] Filmen fremstiller Michael Corleone delvis som helt og delvis som monster.[1]

TIMEs anmelder skrev at Al Pacino ikke appellerer til publikums sympati, men gjennom behersket spill dominerer han filmen og antyder følelsene under overflaten. Filmen kontrasterer Michaels bestrebelse på kontroll over virksomheten ved kryssklipping til farens ankomst fra Sicilia som guttunge. Strasberg debuterte på film 73 år gammel og fikk god kritikk for sin finstemte fremstilling av mafiasjefen Hyman Roth.[13]

Roger Ebert beskrev filmen som en samling gode scener og godt skuespill, men med rotete fortelling.[25]

Publikum

I følge The Numbers ble Gudfaren 2 den sjette mest innbringende filmen i USA i 1974 (med over 30 millioner solgte billetter).[27] Til sammenligning ble den første filmen den mest innbringende filmen i USA i 1972 (med over 78 millioner solgte billetter).[28]

Priser og nominasjoner

I tillegg til Robert De Niros Oscar for beste birolle (hans første Oscar),[6] vant Gudfaren del 2 også i kategoriene beste film og beste regi.[4] Al Pacino ble nominert til Oscar for både Gudfaren og Gudfaren 2.[1]

Pris Kategori Nominert/vinner Resultat
Oscar 1974 Beste film[6] — Vant
Beste manus[6] Puzo og Coppoloa Vant
Beste regissør[6] Coppola Vant
Beste skuespiller Al Pacino Nominert
Beste kvinnelige birolle Talia Shire Nominert
Beste mannlig birolle Lee Strasberg Nominert
Beste mannlig birolle Michael V. Gazzo Nominert
Beste kostymer[6] Theodora Van Runkle Nominert
Beste scenografi[6] Dean Tavoularis, Angelo P. Graham, George R. Nelson Vant
Beste mannlige birolle[6] Robert De Niro Vant
Beste musikk[6] Nino Rota, Carmine Coppola Vant

Rolleliste

Den italienske sangeren, modellen og politikeren Maria Carta (1934-1994)[29] fremstilte Vito Corleones mor.[10]

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 1,7 1,8 AS, Filmweb. «Godfather, part II (1974) - strømme online - Streamingguide - Filmweb». www.filmweb.no (på norsk). Besøkt 16. februar 2026. 
  2. ↑ «AFI|Catalog». catalog.afi.com. Besøkt 16. februar 2026. 
  3. ↑ Pennington, Susan (20. desember 2024). «‘The Godfather Part II’ at 50: How the gangster movie made sequels cool». Gold Derby (på English). Besøkt 16. februar 2026. 
  4. ↑ 4,0 4,1 4,2 Kunnskapsforlagets teater- og filmleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1991. ISBN 8257409073. 
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 5,4 5,5 5,6 5,7 Phillips, Gene D. (2004). Godfather: The Intimate Francis Ford Coppola. University Press of Kentucky. ISBN 978-0-8131-2304-2. 
  6. ↑ 6,00 6,01 6,02 6,03 6,04 6,05 6,06 6,07 6,08 6,09 6,10 6,11 6,12 6,13 6,14 6,15 1001 filmer du må se før du dør. Oslo: Orion. 2004. ISBN 8245806498. 
  7. ↑ Barker, Stephen (12. november 2022). «The Godfather Part II: 10 Movies That Are Both Sequels And Prequels». ScreenRant (på English). Besøkt 16. februar 2026. 
  8. ↑ «8 Sequels That Received Oscar Nominations for Best Picture». Mental Floss (på English). 15. februar 2019. Besøkt 16. februar 2026. 
  9. ↑ «IMDb Top 250 movies». IMDb (på English). Besøkt 19. februar 2026. 
  10. ↑ 10,0 10,1 10,2 10,3 10,4 10,5 10,6 10,7 10,8 Lebo, H. (2005). The Godfather legacy: The untold story of the making of the classic Godfather trilogy featuring never-before-published production stills. Simon and Schuster.
  11. ↑ 11,0 11,1 11,2 11,3 Cavallero, Jonathan J. (2011). Hollywood's Italian American Filmmakers: Capra, Scorsese, Savoca, Coppola, and Tarantino. University of Illinois Press. ISBN 978-0-252-03614-9. doi:10.5406/j.ctt1xch6p.8. 
  12. ↑ Corliss, Richard. «Corleone Family Values: The Godfather Part II at 40». TIME (på English). Besøkt 19. februar 2026. 
  13. ↑ 13,0 13,1 13,2 13,3 13,4 The Final Act of a Family Epic. TIME, 16. desember 1974, årgang 104, nr 25.
  14. ↑ Verden i dag. Samtidsleksikon 1983. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1983. ISBN 8257301973. 
  15. ↑ «'The Godfather': 10 behind-the-scenes stories about the making of the classic films». Christian Science Monitor. 2. februar 2012. ISSN 0882-7729. Besøkt 15. februar 2026. 
  16. ↑ Ruiz, W. B. R. (2011). American history goes to the movies: Hollywood and the American experience. Routledge.
  17. ↑ 17,0 17,1 Citron, Marcia J. «Operatic Style and Structure in Coppola's "Godfather Trilogy"». The Musical Quarterly (på English). Besøkt 14. februar 2026. 
  18. ↑ Bergan, Ronald (12. mai 2024). «Roger Corman obituary». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. februar 2026. 
  19. ↑ «Cult actor Harry Dean Stanton dies at 91». www.bbc.com (på English). 16. september 2017. Besøkt 19. februar 2026. 
  20. ↑ «Brother of 'Sopranos' actor Tony Sirico is in Rome for conclave» (på English). 8. mai 2025. Besøkt 19. februar 2026. 
  21. ↑ Berman, Marc. «‘The Sopranos’ Star Dominic Chianese Turns 90». Forbes (på English). Besøkt 21. februar 2026. 
  22. ↑ «Dominic Chianese Uncle Junior Sopranos Town Hall 2025: Where to buy tickets» (på English). 16. april 2025. Besøkt 21. februar 2026. 
  23. ↑ «The Godfather Part II». BFI Southbank Programme Notes (på English). 1. april 2023. Besøkt 21. februar 2026. 
  24. ↑ Sundial, Daily (20. januar 2026). «Famously named professor gives Hollywood insight». Daily Sundial. Besøkt 21. februar 2026. 
  25. ↑ 25,0 25,1 «The Godfather, Part II movie review (1974) | Roger Ebert». www.rogerebert.com (på English). Besøkt 19. februar 2026. 
  26. ↑ «Godfather Franchise Box Office History». The Numbers. Besøkt 19. februar 2026. 
  27. ↑ «The Numbers - Top-Grossing Movies of 1974». The Numbers. Arkivert fra originalen 27. februar 2024. Besøkt 19. februar 2026. 
  28. ↑ «The Numbers - Top-Grossing Movies of 1972». The Numbers. Arkivert fra originalen 17. januar 2024. Besøkt 19. februar 2026. 
  29. ↑ Biggers, J. (2023). In Sardinia: An Unexpected Journey in Italy. Melville House.
  30. ↑ Pulver, Andrew (16. februar 2026). «Robert Duvall, Apocalypse Now and Godfather star, dies aged 95». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. februar 2026. 
  31. ↑ Shoard, Catherine (11. oktober 2025). «Diane Keaton, Oscar-winning star of Annie Hall and The Godfather, dies aged 79». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. februar 2026. 
  32. ↑ Desta, Yohana (15. mars 2022). «John Cazale Was the Broken Heart of The Godfather». Vanity Fair (på English). Besøkt 19. februar 2026. 
  33. ↑ 161385360554578 (13. desember 2019). «Danny Aiello dead – Do The Right Thing and Godfather Part II actor passes away after ‘sudden illness’ at 86 |» (på English). Besøkt 21. februar 2026. 
  34. ↑ Reed, Anika. «Oscar-nominated actor Danny Aiello, known for 'Moonstruck,' 'Do the Right Thing,' dies at 86». USA TODAY (på English). Besøkt 21. februar 2026. 

Eksterne lenker

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
Autoritetsdata

Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Gudfaren_2&oldid=213569»