Gennaro Verolino

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Gennaro Verolino

Gennaro Verolino (født 3. november 1906 i Napoli, død 17. november 2007 i Roma) var en italiensk erkebiskop i den katolske kirke. Han er kjent for sin innsats i det pavelige diplomati under andre verdenskrig i Ungarn med å distribuere passersedler og fiktive pass til jøder i fare for å bli arrestert og deportert, og under den kalde krigen under de kommunistiske kirkeforfølgelser i Tsjekkoslovakia med å legge til rette for en undergrunnskirke dersom kommunistene sjaltet ut dekirkens kjente strukturer og offisielle biskoper.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og utdannelse i teologi[rediger | rediger kilde]

Verolino vokste opp i sin mors hjemby Acerra, hvor han også gikk på presteseminaret.

Han ble presteviet den 23. desember 1928 i det private kapellet til biskop Francesco De Pietro, biskop av bispedømmet Acerra. Senere studerte han ved jesuittenes teologiske fakultet i Napoli før han ble sendt til Roma for å studere ved Apollinare.

I det pavelige diplomati[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tatt en juridisk grad der, ble han knyttet til Den hellige stol og det pavelige diplomati.

Holocaust i Ungarn: Under den andre verdenskrig ble Verolino plassert i Ungarn, der han i 1944 som nuntiatursekretær gjorde en stor innsats for å redde forfulgte jøder i Budapest.[1] Den apostoliske nuntius i Budapest i 1944 var erkebiskop Angelo Rotta. Han var 72 år gammel, og på grunn av sin høye alder overlot han den praktiske iverksettelse av Pavens instruksjoner om å distribuere passersedler, fiktive pass og dåpsattester til jøder til sin 38-årige assistent.[2] Assistansen regnes å ha kommet ca 30.000 jøder i Budapest til gode.[3]

Den kalde krigen i Tsjekkoslovakia: Etter krigen ble Verolino tilknyttet nuntiaturet i Praha i Tsjekkoslovakia som sekretær for erkebiskop Saverio Ritter.[4]. Da de kommunistiske kirkeforfølgelser tok til for alvor i 1949 måtte Ritter forlate landet. Verolino reiste våren 1949 rundt i hele Tsjekkoslovakia til alle biskoper med hemmelige instruksjoner om at de selv skulle velge ut og bispevie sine respektive etterfølgere i hemmelighet.[5] Dersom biskopen ble arrestert eller eliminert skulle det finnes en hemmelig etterfølger for å lede en katakombekirke under forfølgelsene.

I 1951 ble Verolino utnevnt til apostolisk nuntius i Guatemala og i El Salvador og til titularerkebiskop av Corinthus. Han ble bispeviet 8. oktober 1951 av kardinal Clemente Micara. I 1957 ble han utnevnt til apostolisk nuntius i Costa Rica og i 1963 til sekretær for Seremonikongregasjonen. Da denne ble oppløst i 1967, kom han til Statssekretariatet i Vatikanet.

Fra 1969 til han fratrådte i 1986 var Verolino tilknyttet Vatikanets kommisjon for kirkelig arkeologi.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Heder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ Gennaro Verolino - Yad Vashem website
  2. ↑ Gorum för Levande Historia: Intervju med erkebiskop Verolino, tekst og video fra 2005, lest 17. september 2019.
  3. ↑ Antonio Pintauro. «Diocesi di Acerra - Una scuola a Budapest per Verolino». diocesiacerra.it. Arkivert fra originalen 20. desember 2016. Besøkt 8. desember 2016. 
  4. ↑ De Marchi, Le nunziature apostoliche dal 1800 al 1956, Roma, Edizioni di Storia e Letteratura, 1957, p. 84
  5. ↑ Katolsk.no: [http://www.katolsk.no/biografier/utenriks/verolino Gennaro Verolino, lest 17. september 2019.
  6. ↑ www.catholic-hierarchy.org verolino, lest 19. desember 2020
  7. ↑ Gennaro Verolino - Yad Vashem website (en)

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Gennaro Verolino på katolsk.no

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Gennaro_Verolino&oldid=270947»