Frederik Rostgaard
| Frederik Rostgaard |
|---|
Frederik Rostgaard (født 8. november 1671 på Herregaarden Krogerup i Nordsjælland, død 25. april 1745) var en dansk gehejmearkivar, høyesterettsjustitiarius, oversetter, språkviter og salmedikter.[1]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Rostgaard ble foreldreløs som fjortenåring, men arvet en stor formue og hadde råd til utdannelse. Han studerte på universitetet i København, og dro så på en niårig språkreise i Europa, der han studerte blant annet arabisk, tysk, engelsk og gresk.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Rostgaard kom etterhvert tilbake til Danmark, hvor han ble adlet i 1702 og utnevnt til gehejmearkivar i 1703. Han fikk stadig flere verv, og sete i Høyesterett, før han i 1712 ble direktør for Vestindisk-guineisk Kompagni og i 1714 kom i styrelsen for brannvesenet og vannverkene i København. Samtidig fikk han også høyere og høyere posisjoner i de mest innflytelsesrike organene, og var justisråd, etatsråd og justitiarius før han i 1721 ble oversekretær for Danske Kancelli, et embete som var landets tredje viktigste.
Han ble imidlertid innblandet i en bestikkelseskandale og måtte frasi seg embetene sine og forlate byen. I 1727 fikk han tillatelse til å komme tilbake til hovedstaden av Anna Sophie Reventlow som ikke bare var dronning, men også halvsøster til Rostgaards kone. Etter en kort retur i embetsverket trakk han seg så tilbake med en god pensjon for å jobbe med litteratur.
Han gjorde omfattende språkarbeider, og blant disse var det også oversettelser av salmer. Han gav ut flere samlinger med oversatte salmer, og finnes i dag representert med fire oversettelser i Den Danske Salmebog, like mange i Norsk Salmebok og to i Norsk salmebok 2013. Hans superexlibris kjennes blant andre fra Det Kongelige Biblioteks samlinger.
Han var eier av øyene Sejerø[2] og Anholt. Det var som Anholts eier Rostgaard protesterte mot Holbergs Peder Paars med skildringen av Anholts innbyggere som vrakplyndrere, nedsunket i den svarteste overtro. Rostgaard klaget inn Holberg til kongen med krav om at skriftet skulle brennes av bøddelen. Kongen besluttet likevel at Peder Paars - selv om det «hellere kunde være bleven udeladt end skreven» - kunne godtas, ettersom det dreide seg om «fingeret Skiemt» (= fiktiv skjemt). [3]
Rostgaards våpenbok[rediger | rediger kilde]
Rostgaard fikk samlet inn og tegnet av 211 våpenskjold fra norske personer og slekter. Manuskriptet med våpnene utgjør en våpenbok og befinner seg i «Uldalls samling nr. 479», Det Kongelige Bibliotek, København. Manuskriptets tittel er: Friderich Rostgaards Vaabenbog O: Det er, En Samling af Danske og Norske Vaabener, som en Student ved navn Ole Nysted, ellers af gemene Mand kaldet Döve Ole, haver malet i de Aar 1687 og 1688 paa Frid. Rostgaards bekostning.[4]. Våpnene er i farger, de er stort sett fra middelalderen og de er nummerert. På egne tekstsider står våpeninnehavernes navn og hvor våpenopplysningene er hentet fra.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Rostgaard, Frederik Dansk biografisk Lexikon
- ↑ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mai 2021. Besøkt 16. desember 2020.
- ↑ Det komiske helteepos Peder Paars | Gyldendal - Den Store Danske
- ↑ Våpenbokens navneliste finnes på Tore Vigerusts nettsted: «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. februar 2015. Besøkt 15. februar 2015.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Anne Kristin Aasmundtveit, Biografisk leksikon til Norsk Salmebok og Norsk Koralbok, Verbum forlag, Oslo, 1995. ISBN 82-543-0573-0. Side 61.