François-René de Chateaubriand

François-René de Chateaubriand
Debut		Essai historique, politique et moral, 1797

«Chateaubriand» omdirigeres hit. For matretten, se Chateaubriand (matrett).

François-René de Chateaubriand (født 4. september 1768 i Saint-Malo, død 4. juli 1848 i Paris) var en fransk adelsmann, politiker, forfatter, diplomat og militær. Han var Frankrikes utenriksminister i perioden 1822–1824, men er i dag best kjent som forfatter. Sammen med Madame de Staël betraktes som grunnleggeren av romantikken i fransk litteratur.

Chateaubriand var høyadelig vicomte, nedstammet fra Bretagne, og var rojalist av politisk natur. Han tilhørte emigrantarmeen som bekjempet den franske revolusjonen. Han sluttet seg først til Napoléon Bonaparte, men ble senere en av Napoleons sterkeste kritikere. Sammen med Madame de Staël blir han regnet som grunnleggeren av den franske romantikken, samt en av dem som førte til at kristendommen ble gjeninnført i Frankrike under Napoléon. Han levde i en tidsalder hvor en betydelig del av intelligentsia vendte seg mot den katolske kirkens dogmer. Han forfattet et forsvar for troen i Génie du christianisme. Det var hans selvbiografi Mémoires d'outre-tombe (Minner fra hinsides graven, utgitt posthumt 1848–1850) som i dag betraktes som hans mest fullendte verk.

Innflytelse

Chateaubriand har blitt stående som en av grunnleggerne av den franske romantikken. Hans beskrivelser av naturen og hans analyser av følelser gjorde ham til et forbilde for en generasjon av romanistiske forfattere, ikke bare i Frankrike, men også i utlandet. Eksempelvis var engelske lord Byron dypt imponert av kortromanen René (1802) og som kan sammenlignes med Goethes Den unge Werthers lidelser (1774). Den unge Victor Hugo nedtegnet i en notatbok, «Å bli Chateaubriand eller ingenting». Selv hans fiender fant det vanskelig å unngå hans innflytelse. Stendhal, som avskydde ham av politiske årsaker, gjorde bruk av hans psykologiske analyser i sin egen bok, De l'amour (1822) (Om kjærligheten).

Chateaubriand var den første som definerte vague des passions («tilkjennegivelse av sinnsbevegelse/ledelse») som ble vanlig i romantikken: «Vi bor, med et fylt hjerte, en tom verden» (Génie du Christianisme). Hans politiske tanker og handlinger synes å bestå av tallrike motsetninger: han ønsket å være venner både med det lovlige monarki og med frihet, forsvarte begge deler skiftesvis etter hva som til enhver tid syntes å være mest i fare: «Jeg er en bourbonist av ære, en monarkist av fornuft, og en republikaner av smak og lynne.» Han var den første i en rekke av franske litterater (Alphonse de Lamartine, Victor Hugo, André Malraux) som forsøkte å blande og forene politisk og litterær karriere.

Som en matentusiast ga han navnet til en matrett som er gjort av et stykke indrefilet, mørbradstek eller en chateaubriand.

Bibliografi

• Essai historique, politique et moral sur les révolutions anciennes et modernes, considérées dans leurs rapports avec la Révolution française (1797)
• Atala (1801)
• René (1802)
• Génie du christianisme (1802)
• Les Martyrs (1809)
• Mémoires de ma vie (1809)
• Itinéraire de Paris à Jérusalem (1811)
• De Buonaparte et des Bourbons (1814)
• Les Natchez (1826)
• Voyage en Amérique (1827)
• Études historiques sur la chute de l’Empire romain (1831)
• Essai sur la littérature anglaise (1836)
• Le Congrès de Vérone (1838)
• La Vie de Rancé (1844)
• Mémoires d'outre-tombe, utgitt posthumt (1848).

I tillegg er flere andre verk av Chateaubriand bevart: kritiske artikler, utrykte verk (Abencerrages, Moïse, tragedier, diverse lyrikk, politiske avhandlinger), samt oversettelsen Le Paradis perdu, av John Milton (Paradise Lost).

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata

Wikiquote: François-René de Chateaubriand – sitater

Autoritetsdata