Den historiske Jesus

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Christ the Pantocrator av Metropolitcan Jovan Zograf, 1384

Den historisk Jesus begrepet refererer til Jesu virke og Jesu liv tolket gjennom kritiske historiske metoder, i motsetning til det som tradisjonelt er religiøse tolkninger. Den vurderer også de historiske og kulturelle kontekstene når Jesus levde. Praktisk talt alle forskere innen antikken aksepterer at Jesus var en historisk skikkelse. Ideen om at Jesus bare var en oppdiktet figur, og ikke en virkelig person, har blitt jevnlig avvist av det store flertallet av forskere. Forskerne har forskjellige oppfatninger om troen og læren om Jesus, så vel som nøyaktigheten i de bibelske beretningene, med det er bare to hendelser som blir støttet av nesten alle vitenskap: Jesu dåp og Jesu korsfestelse.[1][2][3][4][5][6][7][8][9][10][11][12][13][14][15]

All informasjon man har om Jesus er nedtegnet lenge etter hans død, både skrifter fra bibelen og ikke kristne skrifter. De som er fra nærmest hans levetid er fra 50 e.Kr. men de fleste er mye nyere og mange ble ikke skrevet før flere hundre år senere. Rekonstruksjoner av den historiske Jesus er basert på Paulus’ brev og evangelier, mens flere ikke-bibelske kilder også støtter hans historiske eksistens. Siden 1700 -tallet har tre separate betydningsfulle vitenskapelige funn blitt underlaget for at den historiske Jesus har levet, hver med tydelige referanser innenfor en bestemt kultur eller religiøs tradisjon, egenskaper og utvikling av nye forskjellige forskningskriterier. Historiske Jesus-lærde hevder typisk at han var en galileisk jøde og lever i en tid med forventningen av messias sin ankomst og troen på åpenbaringen.[15][16][17][18][19][20][21][22]

Bilde av Jesus som har blitt skapt gjennom historie ved bruk av disse prosessene er ofte forskjellige, og også forskjellig fra bildet som er fremstilt i evangeliets beretninger. Slike bilder inkluderer Jesu som en apokalnyptisk profet, karismatisk healer, kynisk filosof, jødisk messias, profet for sosial endring, og rabbiner. Det er liten vitenskapelig enighet om et ensartet bilde, og heller ikke metodene som trengs for å konstruere det, men det er overlappende egenskaper mellom de forskjellige bildene, og lærde som er uenige om noen egenskaper kan være enige om andre.[3][6][23][24][25][26][27][28][29]

Historisk belegg[rediger | rediger kilde]

Praktisk talt alle forskere av antikken er enige om at Jesus eksisterte. Historiker Michael Grant hevder at hvis konvensjonelle standarder for historisk kritikk blir brukt på det nye testamente, «vi kan ikke avvise Jesu eksistens mer enn vi kan avvise eksistensen av flere paganismiske personligheter hvis virkelighet som historiske skikkelser aldri blir stilt spørsmål ved».[8][9][10][11][16][30]

Siden 1970-tallet har forskjellige lærde som Joachim Jeremias, E. P. Sanders og Gerd Theissen sporet elementer av kristendom til strømmer i jødedommen fra det første århundre og har forkastet minoritetssyn fra det nittende århundre om Jesus som var basert på tidligere hedenske guddommer. Det finnes referanser til Jesus i historiske tekster som ikke er en del av Bibelen (ekstra-bibelske tekster), og de fleste historikere anser disse referansene som ekte og pålitelige. Forskjeller mellom innholdet i de jødiske messianske profetiene og Jesu liv undergraver ideen om at Jesus ble oppfunnet som en jødisk midrasj eller peshar. Tilstedeværelsen av detaljer i Jesu liv, og forskjellene mellom Paulus’ brev og evangelier er tilstrekkelig for de fleste lærde til å avvise Jesus som en mystisk skikkelse. Theissen sier «det er bred vitenskapelig enighet om at vi best kan finne tilgang til den historiske Jesus gjennom den synoptiske tradisjonen». Bart D. Ehrman legger til: «Å avvise evangeliene som historiske kilder er verken rettferdig eller vitenskapelig». En bok argumenterer for at Jesus ikke eksisterte, «opprinnelsen til de tidlige kristnes tro forblir et forvirrende mysterium». Eddy og Boyd sier at historisk forskning ikke kan gi absolutt sikkerhet om fortidige hendelser eller personer, men heller vurderer sannsynligheter basert på tilgjengelige bevis og sannsynligheten for at Jesus har eksistert er høy, Ehrman sier «praktisk talt alle historikere og lærde har konkludert med at Jesus eksisterte som en historisk skikkelse». Historiker James Dunn skriver: «I dag aksepterer nesten alle historikere, kristne eller ikke, at Jesus eksisterte». I en gjennomgang av tema som ble publisert i 2011, hvor forskere vurderte den aktuelle tilstanden for moderne vitenskap og forskning innen evnet skrev Ehrman: «Han eksisterte absolutt, som praktisk talt enhver kompetent lærd av antikken, kristen eller ikke-kristen, er enig i».[8][16][21][31][32][33][34][35]

Kristi myteteori er påstanden om at Jesus fra Nazaret aldri eksisterte, eller hvis han gjorde det, hadde han praktisk talt ingenting å gjøre med grunnleggelsen av jødisk kristendom og beretningene i evangeliene å gjøre. I det 21. århundre har det vært en rekke bøker og dokumentarer om dette emnet. For eksempel har Earl Doherty skrevet at Jesus kan ha vært en ekte person, men at de bibelske beretningene om ham er nesten helt fiktive. Mange talsmenn bruker et tredoblet argument som først utviklet seg på 1800-tallet at: Det nye testamente har ikke noen historisk verdi med hensyn til Jesu eksistens, at det ikke er noen ikke-kristne referanser til Jesus fra det første århundre, og at kristendommen hadde hedensk og/eller mytiske røtter.[16][34][36][37][38][39]

Samtidige antikk forskere er enige om at Jesus eksisterte, og bibelske lærde og klassiske historikere ser på teoriene om hans ikke-eksistens som fulstendig tilbakevist. Robert M. Price, en ateist som benekter eksistensen av Jesus, er enig i at hans perspektiv går mot synspunktene fra flertallet av de lærde. Michael Grant (en klassiker og historiker) uttaler at «de siste årene har ingen seriøse lærde våget seg på å anta eller foreslå Jesus ikke-historiske eksistens, eller i alle fall veldig få har det, og de har ikke lyktes i å overbevise etter som det er mye sterkere bevis på det motsatte». Richard A. Burridge uttaler: «det er de som hevder at Jesus er en skikkelse utav kirkens fantasi, at det aldri var en Jesus i det hele tatt, men jeg vet ikke noen respektabel kritisk lærd som sier det lenger».[8][10][11][16][32][39][40]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Det nye testamente representerer kilder som har blitt kanoniske for kristendommen, og det er mange apokryfe tekster som er eksempler på det store mangfoldet av skrifter i de første århundrene e.Kr. som er relatert til Jesus.

Ikke-kristne kilder som brukes til å studere og fastslå Jesus historie inkluderer jødiske kilder som Josefus og romerske kilder som Tacitus.[17][18][21]

Det nye testamentets kilder[rediger | rediger kilde]

Paulus’ brev[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Paulus’ brev

Paulus’ brev er datert til mellom 50 og 60 e.Kr. (dvs. omtrent tjue til tretti år etter den allment aksepterte tidsperioden for Jesu død), og er de tidligste overlevende kristne tekstene som inkluderer informasjon om Jesus.

Selv om apostelen Paulus gir lite biografisk informasjon om Jesus sammenlignet med evangeliene, var han en samtid med Jesus og gjør det klart at han anser Jesus for å ha vært en virkelig person og en jøde. Dessuten hevder han å ha møtt Jakob den rettferdige, broren til Jesus. Paulus uttaler at han personlig kjente og pratet med øyenvitner til Jesus, som hans nærmeste disipler (Peter og Johannes) og familiemedlemmer (broren Jakob) rundt 35 eller 36 e.Kr., det vil si kun noen få år etter korsfestelsen, og han fikk direkte informasjon om livet hans fra dem. Fra Paulus skrifter kan man finne en ganske fullstendig oversikt over Jesu liv, om hans avstamning fra Abraham og David, hans oppvekst i den jødiske troen, samling av disiplene, inkludert Cephas (Peter) og Johannes, at han levde et forbilledlig liv, om nattverden og forræderi, mange detaljer rundt hans død og begravelse, oppstandelse, at han ble sett av Peter, Jakob, de tolv og andre, sammen med en rekke sitater som refererer til bemerkelsesverdige læresetninger og hendelser som finnes i evangeliene.[12][32][41][42][43][44][45][46][47][48][49]

De synoptiske evangelier og gjerninger[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: De synoptiske evangeliene

De synoptiske evangeliene er de primære kildene til historisk informasjon om Jesus og den religiøse bevegelsen han grunnla. Disse religiøse evangeliene – Matteusevangeliet, Markusevangeliet og Lukasevangeliet – forteller om inkarnasjonen, livet, gjerningene, korsfestelsen og oppstandelsen av en jøde ved navn Jesus som snakket arameisk og bar sisít. Det er forskjellige hypoteser angående opprinnelsen til tekstene fordi evangeliene i Det nye testamente ble skrevet på gresk for gresktalende samfunn, og ble senere oversatt til syrisk, latin og koptisk.[20][50][51][52][53][54][55]

Historikere studerer ofte den historiske sannheten til Apostlenes gjerninger når de studerer påliteligheten til evangeliene, ettersom Apostlenes gjerninger tilsynelatende ble skrevet av samme forfatter som Lukasevangeliet.[56]

Johannesevangeliet[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Johannesevangeliet

Det fjerde evangeliet, Johannesevangeliet, skiller seg sterkt fra de synoptiske evangeliene, og forskere anser det generelt for å være mindre nyttig for rekonstruksjoner av Jesu liv enn de synoptiske evangeliene. Som James Crossley og Robert J. Myles forklarer, er Johannes «av begrenset nytte for å rekonstruere livet til den historiske Jesus». I den moderne periode av Jesus-forskningen blir imidlertid Johns evangelium sett på som å ha mer pålitelighet enn tidligere antatt, eller noen ganger til og med sett på som enda mer pålitelig enn synoptikerne. For eksempel er visse utsagn i Johannes like gamle som eller eldre enn deres synoptiske motstykker, hans representasjon av topografien rundt Jerusalem er ofte overlegen synoptikernes, hans vitnesbyrd om at Jesus ble henrettet før, snarere enn i påsken, kan godt være mer nøyaktig, og hans presentasjon av Jesus i Getsemane hagen og det forrige møtet som ble holdt av jødiske myndigheter er mer historisk plausible enn deres synoptiske paralleller.[2][7][57][58][59]

Ikke-bibelske kilder[rediger | rediger kilde]

I tillegg til bibelske kilder er det en rekke omtaler av Jesus i ikke-kristne kilder.[16][60]

Thallos[rediger | rediger kilde]

Bibelforsker Frederick Fyvie Bruce sier at den tidligste omtalen av Jesus utenfor Det nye testamente skjer ca.55 e.Kr. fra en historiker ved navn Thallos. Thallos' historie, i likhet med det store flertallet av antikkens litteratur, har gått tapt, men ikke før den ble sitert av Sextus Julius Africanus (ca. 160 – c. 240 e.Kr.), en kristen forfatter, i hans History of the World (ca. 220). Denne boken gikk også tapt, men ikke før en av dens sitater av Thallos ble tatt opp av den bysantinske historikeren Georgios Synkellos i hans Chronicle (ca. 800). Det er ingen måte å etablere sikkerhet på angående denne eller noen av de andre tapte referansene og tvilsomme referanser som nevner noen aspekter ved Jesu liv eller død, men ved evaluering av bevis er det passende å merke seg at de eksisterer.[61][62]

Josefus og Tacitus[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Josefus

Det er to avsnitt i skriftene til den jødiske historikeren Josefus, og en fra den romerske historikeren Tacitus, som generelt anses som gode bevis.[60][62]

Josefus' Antiquities of the Jews, skrevet rundt 93–94 e.Kr., inkluderer to referanser til den bibelske Jesus i bok 18 og 20. Det generelle vitenskapelige synet er at selv om den lengre passasjen, kjent som Testimonium Flavianum, mest sannsynlig ikke er autentisk i sin helhet, er det bred enighet om at den opprinnelig var gjenstand for en, kristen kjerne. Av den andre omtalen i Josephus har Josefus-eksperten Louis H. Feldman uttalt at «få har tvilt på ekteheten» av Josefus' henvisning til Jesus i Antiquities 20, 9, 1 («broren til Jesus, hvis navn var Jakob»). Paulus refererer til møte og samhandling med Jakob, Jesu bror, og siden er stor likhet mellom de forskjellige kildene støtter det Josefus' uttalelse, utsagnet bestridt kun av et lite antall lærde.[16][63][64][65][66][67]

Den romerske historikeren Tacitus refererte til «Christus» og hans henrettelse av Pontius Pilatus i hans annaler (skrevet ca. 116 e.Kr.), bok 15, kapittel 44. Robert E. Van Voorst uttaler at den svært negative tonen i Tacitus' kommentarer om kristne gjør at det er ekstremt usannsynlig at passasjen er blitt forfalsket av en kristen skriftlærd og Tacitus-referansen er nå allment akseptert som en uavhengig bekreftelse på Jesu korsfestelse.[42][62][68][69]

Talmud[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Talmud

Andre omtaler utenfor kristendommen inkluderer mulige omtaler av Jesus i Talmud. Talmud sier lite detaljert noe om gjennomføringen av straffesaker i Israel hvis tekster ble samlet fra 200 til 500 e.Kr. Johann Maier og Bart D. Ehrman hevder at dette materialet er for nytt til å være til større nytte. Ehrman forklarer at «Jesus aldri er nevnt i den eldste delen av Talmud, Misjná, men nevnes bare i de senere kommentarene til Gemara». Jesus nevnes ikke ved navn, men det er et subtilt angrep på jomfrufødselen som refererer til den illegitime soldaten Pantera. Ehrman sier at «på gresk er ordet for jomfru parthenos»), og en referanse til Jesu mirakler som «svart magi» lært da han bodde i Egypt (som et lite barn). Ehrman skriver at få samtidige forskere behandler dette som historisk.[34][70][71]

Mara bar Serapion[rediger | rediger kilde]

Det er bare en forfatter fra antikken som refererer positivt til Jesus, og det er Mara bar Serapion, en syrisk stoisk filosof, som skrev et brev til sønnen sin, som også het Serapion, fra et romersk fengsel. Han snakker om henrettelsen av 'jødenes konge' og sammenligner hans død med Sokrates i hendene til athenerne. Han knytter døden til den 'vise kongen' til at jødene ble fordrevet fra riket sitt. Han uttaler også at den 'vise kongen' lever videre på grunn av de «nye budene han fastsatte». Dateringen av brevet er omstridt, men var sannsynligvis fra like etter 73 e.Kr.[72]

Forskere som Robert Van Voorst sår liten tvil om at henvisningen til henrettelsen av «jødenes konge» handler om Jesu død. Andre som Craig A. Evans ser mindre verdi i brevet, gitt den usikre dato, og tvetydigheten i referansen.[16][73]

Kritisk-historisk forskning[rediger | rediger kilde]

Historisk kritikk er en gren av kritikk hvor man undersøker opprinnelsen til antikke tekster for å forstå «verden bak teksten». Det primære målet med historisk kritikk er å oppdage tekstens opprinnelige betydning i dens opprinnelige historiske kontekst og dens bokstavelige betydning. Historisk kritikk begynte på 1600-tallet og fikk anerkjennelse på 1800- og 1900-tallet.[74]

Evangelienes historiske pålitelighet[rediger | rediger kilde]

Evangelienes historiske pålitelighet refererer til påliteligheten til de historiske karakterene i de fire nytestamentlige evangeliene som historiske dokumenter. Historisk pålitelighet er ikke avhengig av at en påstand er feilaktig eller uten interesse siden det er kilder som anses som generelt har en pålitelige egenskaper (f.eks. Josephus). Spørsmålet om pålitelighet er en pågående debatt.[20][75][76][77]

Historikere utsetter evangeliene for kritisk analyse ved å skille autentisk, pålitelig informasjon fra mulige oppdiktninger, overdrivelser og endringer. Siden det er flere tekst-varianter (200 000–400 000) enn ord i Det nye testamente, bruker forskere tekstkritikk for å avgjøre hvilke evangelievarianter som teoretisk sett kan være det originale. For å svare på dette spørsmålet må forskere finne ut hvem som skrev evangeliene, når de skrev dem, hva deres formål var med å skrive dem, hvilke kilder forfatterne brukte, hvor pålitelige disse kildene var, og hvor fjernt i tid kildene var fra historiene de forteller, og om de ble endret senere. Forskere kan også se på de interne bevisene til dokumentene, for å se om for eksempel et dokument har feilsitert tekster fra den hebraiske Tanákh, har kommet med uriktige påstander om geografi, om forfatteren ser ut til å ha skjult informasjon, eller om forfatteren har fabrikkert en profeti. Til slutt henvender forskere seg til eksterne kilder, inkludert vitnesbyrd fra tidlige kirkeledere, til forfattere utenfor kirken, først og fremst jødiske og gresk-romerske historikere, som det ville vært sannsynlig å ha kritisert kirken, og til arkeologiske bevis.[20][78][79][80][81]

Jakten på den historiske Jesus[rediger | rediger kilde]

Siden 1700-tallet er det konvensjonelt skilt ut tre vitenskapelige søkende retninger etter den historiske Jesus, hver med distinkte egenskaper og basert på forskjellige forskningskriterier, som ofte ble utviklet under hver spesifikke stadie. Disse metodene skiller seg fra føropplysningstidens tilnærminger fordi de baserer seg på den historisk-kritiske metoden for å studere bibelske fortellinger. Mens tekstanalyse av bibelske kilder hadde funnet sted i århundrer, introduserte disse utforskingene nye metoder og spesifikke teknikker i forsøket på å fastslå den historiske gyldigheten av deres konklusjoner.[19][82][83][84]

Ifølge Tucker Ferda er for tiden «konvensjonell visdom at den tradisjonelle tredelingen av søken etter Jesus [...] er feil». Den tredelte terminologien bruker litteraturen selektivt, det utgjør en ukorrekt periodisering av forskningen og unnlater å legge merke til at forskningen ikke begynte med Reimarus, slik Albert Schweitzer hadde hevdet, men startet tidligere med kritiske spørsmål angående fortellingen om den kristne opprinnelsen.[85][86][87][88]

Den første søken (First quest)[rediger | rediger kilde]

Den vitenskapelige innsatsen for å rekonstruere et «autentisk» historisk bilde av Jesus var et produkt av den intellektuell bevegelse i opplysningstiden, på slutten av det attende århundre, hvor filosofer og tenkere begynte å stille spørsmål ved etablerte sannheter og autoriteter. Bibelforsker Gerd Theissen forklarer at «de var opptatt av å presentere et historisk sannhet om Jesus liv som fungerte teologisk som en kritisk kraft mot kristologi». Den første lærde som skilte den historiske Jesus fra den teologiske Jesus på denne måten var filosofen, forfatteren, klassisisten, hebraisten og opplysningstidens fritenker Samuel Reimarus (1694–1768). Kopier av Reimarus skrifter ble oppdaget av G. E. Lessing (1729–1781) i biblioteket i Wolfenbüttel der Lessing var bibliotekar. Reimarus hadde gitt tillatelse til at arbeidet hans ble publisert etter hans død, og Lessing gjorde det mellom 1774 og 1778, og publiserte dem som Die Fragmente eines unbekannten Autors (Fragmentene til en ukjent forfatter). Reimarus skilte mellom det han mente var Jesu egentlige lære og hvordan han blir fremstilt i Det nye testamente. Ifølge Reimarus var Jesus en politisk messias som mislyktes i å skape politisk forandring og ble henrettet. Disiplene hans stjal deretter liket og fant opp historien om oppstandelsen for personlig vinning. Reimarus kontroversielle arbeid førte til et svar fra «den kritiske historiske forskningens far» Johann Semler i 1779, Beantwortung der Fragmente eines Ungenannten (Svaret til fragmentene til en ukjent forfatter). Semler tilbakeviste Reimarus argumenter, men det hadde liten betydning. Reimarus skrifter hadde allerede ført til varige endringer ved å gjøre det klart at kritikk kunne eksistere uavhengig av teologi og tro, og ved å grunnlegge de historiske studiene av Jesus som vurderte holdninger eller tilnærminger som ikke favoriserer noen bestemt religiøs sekt eller trossamfunn.[89][90][91][92]

Ifølge Homer W. Smith kulminerte arbeidet til Lessing og andre i den protestantiske teologen David Strauss' Das Leben Jesu (Jesus liv, 1835), der Strauss beskriver sin konklusjon om at Jesus eksisterte, men at hans guddommelighet er et resultat av «en historisk kjerne [vesen] omarbeidet og omformet til en ideell form av de første kristne under påvirkning av gammeltestamentlige innflytelse og ideen om messias funnet i Daniels bok».[93]

Entusiasmen for den første søken avtok etter Albert Schweitzers kritikk i 1906 der han påpekte forskjellige mangler ved tilnærmingene som ble brukt på den tiden. Etter at Schweitzers Von Reimarus zu Wrede ble oversatt og utgitt på engelsk som The Quest of the Historical Jesus (Søken etter den historiske Jesus) i 1910, ga bokens tittel navnet på studieretningen i de neste åtti år.[94]

Den andre søken (Second quest)[rediger | rediger kilde]

Den andre søken begynte i 1953 og introduserte en rekke nye teknikker, men var over på 1970-tallet.[16]

Den startet med Ernst Käsemanns forelesning i 1953 med tittelen The Problem of the Historical Jesus, på Universitetet i Marburg. Käsemanns perspektiv var at det er mulig å vite noe om Jesus hvis verktøyene for historisk analyse blir brukt på en systematisk måte, viste seg å være svært viktig og inspirerte en rekke forskere til å utvikle nye tilnærminger til studiet av den historiske Jesus. Käsemanns tilnærming ble fulgt av Günther Bornkamm i boken Jesus fra Nasaret fra 1956 og hans velkjente uttalelse om at «det evangeliene rapporterer om budskapet, gjerningene og Jesu historie er fortsatt preget av en autentisitet... disse trekkene peker direkte mot Jesu jordiske skikkelse». Også James M. Robinsons bok fra 1959 A New Quest for the Historical Jesus ble trykt på nytt flere ganger, noe som indikerer den store interesse for emnet på 1960-tallet.[19][84][95]

Under den andre søken ble kriteriet om forlegenhet også introdusert. Dette kriteriet sier at det er usannsynlig å finne opp en historie som ville være pinlig for dem selv.

Den tredje søken (Third quest)[rediger | rediger kilde]

På 1980-tallet begynte en rekke forskere gradvis å introdusere nye forskningsideer, og satte i gang den tredje søken preget av de nyeste forsknings-tilnærmingene.[16][19][84][96]

En av de moderne aspektene ved den tredje søken har vært arkeologiens rolle. James Charlesworth uttaler at moderne forskere nå ønsker å bruke arkeologiske funn som klargjør livets i Galilea og Judea under Jesu tid. Et ytterligere kjennetegn ved den tredje søken har vært den tverrfaglige og globale karakteren til forskningsarbeid og akademiske studier. Mens de to første søkende for det meste ble utført av europeiske protestantiske teologer, er et moderne aspekt ved den tredje den verdensomspennende tilstrømningen av forskere fra flere retninger. Nylig har historikere rettet oppmerksomheten mot de historiske skriftene knyttet til bevisene om hans familie.[97][98][99][100][101][102][103][104]

Ved slutten av det tjuende århundre bemerket forskeren Tom Holmén at opplysningstidens skepsis hadde gitt vei til en mer tillitsfull holdning til den historiske påliteligheten av kildene. Han mener at forskerne begynte å stole mer på de historiske dokumentene og tekstene som omhandler Jesus.[105][106]

Bortfall av autentisitet og «Den neste søken» (Next Quest)[rediger | rediger kilde]

Siden slutten av 1900-tallet har bekymringene vokst om nytten av autentisitetskriteriene. Ifølge Anthony Le Donne er bruken av slike kriterier en form for «positivistisk historiografi» og ifølge James Dunn, «det vi faktisk har ifra de tidligste gjenfortellingene av det som nå er den synoptiske tradisjonen ... er minnene om de første disiplene - ikke Jesus selv, men slik man husker Jesus. Ideen om at vi kan komme tilbake til en objektiv historisk virkelighet, som vi helt kan skille og løsne fra disiplenes minner ... er rett og slett urealistisk». Ifølge Chris Keith er muligheten for en forståelse av en historisk Jesus «til syvende og sist uoppnåelig, men kan antas på grunnlag av tolkningene til de tidlige kristne, og som en del av en større prosess med å redegjøre for hvordan og hvorfor tidlige kristne kom til å se Jesus på de måtene de gjorde». Ifølge Keith er «disse to modellene metodologisk og epistemologisk inkompatible», og setter spørsmålstegn ved metodene og målet med den første søkende.[13][107][108][109][110]

I 2021 kunngjorde James Crossley (redaktør av Journal for the Study of the Historical Jesus) at historisk Jesus-forskningen nå hadde flyttet til epoken med «Next Quest». Den neste søken har gått videre fra kriteriene, tvangstanker om Jesu egenart, og erstatningsteologi som fortsatt er implisitt i vitenskapelige spørsmål om Jesu jødiskhet. I stedet fokuserer nøktern vitenskap nå på å behandle emnet som en del av det bredere menneskelige fenomenet religion, kulturell sammenligning, klasseforhold, slavekultur og økonomi, og den sosiale historien til historisk Jesus-forskning og bredere resepsjonshistorier om den historiske Jesus. Boken av Crossley og Robert J. Myles, Jesus: A Life in Class Conflict, er en indikasjon på denne nye tendensen.[2][111]

Noen forskere har kritisert påstandene om en fjerde søken etter den historiske Jesus og har hatt en mer balansert tilnærming til kritikken av kriteriene som brukes i denne forskningen. Mens disse forskere er skeptiske til ideen om en fjerde søken, har andre valgt å vurdere kritikken av de eksisterende kriteriene på en mer nyansert måte, i stedet for å avvise dem helt. Det faktiske problemet er uten tvil at kritikere bruker resultatene av forskningen ukritisk, og prøver å beskrive historien i små deler av evangelieteksten, snarere enn å fokusere på svakheter i den historiske logikken til kriteriene. I følge Tucker Ferda, «... kritikk av kriteriene har noen ganger produsert ganske grandiose påstander om deres "unyttighet", som ikke virker berettiget når man ser på den typen argumenter som de samme kritikerne bruker når de kommer med positive påstander om den historiske Jesus... kritikk av begrepet ekthet eller historisitet kan skape et inntrykk av at det har mer tilfelle med tidligere forskning enn tidligere uenighet».[112]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ Cross, Frank Leslie; Livingstone, Elizabeth A. (2005). The Oxford Dictionary of the Christian Church (på English). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280290-3. 
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Crossley, James. Jesus: A Life in Class Conflict. Zer0 Books. ISBN 978-1-80341-082-1. 
  3. ↑ 3,0 3,1 Levine, Amy-Jill (2006). The Historical Jesus in Context. Princeton Univ Press. ISBN 978-0-691-00992-6. 
  4. ↑ Ehrman, Bart D. (1999). Jesus: Apocalyptic Prophet of the New Millennium. Oxford University Press. ISBN 0195124731. 
  5. ↑ Ehrman, Bart D. (2003). The New Testament: A Historical Introduction to the Early Christian Writings. Oxford University Press. ISBN 0-19-515462-2. 
  6. ↑ 6,0 6,1 Webb, Robert (2024). Key Events in the Life of the Historical Jesus: A Collaborative Exploration of Context and Coherence. Mohr Siebeck. ISBN 9783161501449. 
  7. ↑ 7,0 7,1 Law, Stephen (1. mai 2011). «Evidence, Miracles, and the Existence of Jesus». Faith and Philosophy. 2 (på English). 28: 129–151. doi:10.5840/faithphil20112821. Besøkt 16. februar 2025. 
  8. ↑ 8,0 8,1 8,2 8,3 Ehrman, Bart D. (2011). Forged: writing in the name of God. ISBN 978-0-06-207863-6. 
  9. ↑ 9,0 9,1 Beilby, James K. (2009). The Historical Jesus: Five Views. InterVarsity. ISBN 028106329X. 
  10. ↑ 10,0 10,1 10,2 Grant, Michael (2004). Jesus: An Historian's Review of the Gospels. ISBN 1898799881. 
  11. ↑ 11,0 11,1 11,2 Burridge, Richard A. (2004). Jesus now and then. Grand Rapids, Mich. : William B. Eerdmans Pub. Co. ISBN 978-0-8028-0977-3. 
  12. ↑ 12,0 12,1 Dunn, James D. G. (2003). Jesus Remembered. ISBN 0-8028-3931-2. 
  13. ↑ 13,0 13,1 Herzog, William R. (2005). An Introduction to the Historical Jesus. ISBN 0664225284. 
  14. ↑ Crossan, John Dominic (1995). Jesus: A Revolutionary Biography. HarperOne. ISBN 978-0-06-061662-5. 
  15. ↑ 15,0 15,1 Powell, Mark Allan (1998). Jesus as a Figure in History: How Modern Historians View the Man from Galilee. Westminster John Knox Press. ISBN 978-0-664-25703-3. 
  16. ↑ 16,0 16,1 16,2 16,3 16,4 16,5 16,6 16,7 16,8 16,9 Van Voorst, Robert E. (2000). Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence. ISBN 0-8028-4368-9. 
  17. ↑ 17,0 17,1 Bockmuehl, Markus N. A. (2001). The Cambridge Companion to Jesus. Cambridge University Press. ISBN 978-0521796781. 
  18. ↑ 18,0 18,1 Chilton, Bruce (1998). Studying the Historical Jesus: Evaluations of the State of Current Research. BRILL. ISBN 978-9004111424. 
  19. ↑ 19,0 19,1 19,2 19,3 Witherington III, Ben (1997). The Jesus Quest: The Third Search for the Jew of Nazareth. InterVarsity Press. ISBN 0830815449. 
  20. ↑ 20,0 20,1 20,2 20,3 Sanders, E. P. (1993). The historical figure of Jesus. Penguin. 
  21. ↑ 21,0 21,1 21,2 Theissen, Gerd (1998). The Historical Jesus: A Comprehensive Guide. SCM. ISBN 9780334026969. 
  22. ↑ Köstenberger, Andreas J. (2009). The Cradle, the Cross, and the Crown: An Introduction to the New Testament. ISBN 978-0-8054-4365-3. 
  23. ↑ Theissen, Gerd (2002). The Quest for the Plausible Jesus: The Question of Criteria. Westminster John Knox. ISBN 0-664-22537-3. 
  24. ↑ Mitchell, Margaret M. (2006). The Cambridge History of Christianity. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-81239-9. 
  25. ↑ «Jesus Many Faces - Jesus As Rabbi | From Jesus To Christ | FRONTLINE | PBS». www.pbs.org. Besøkt 16. februar 2025. 
  26. ↑ Köstenberger, Andreas J. (1. januar 1998). «Jesus as Rabbi in the Fourth Gospel». Bulletin for Biblical Research. 1 (på English). 8: 97–128. ISSN 1065-223X. doi:10.2307/26422158. Besøkt 16. februar 2025. 
  27. ↑ Charlesworth, James H. (2009). Jesus Research: An International Perspective. Wm. B. Eerdmans. ISBN 978-0-8028-6353-9. 
  28. ↑ Porter, Stanley E. (2004). Images of Christ. T&T Clark. ISBN 978-0-567-04460-0. 
  29. ↑ McClymond, Michael James (2004). Familiar Stranger: An Introduction to Jesus of Nazareth. William B. Eerdmans Publishing Company. ISBN 978-0-8028-2680-0. 
  30. ↑ Rahner, Karl (2004). Encyclopedia of theology: a concise Sacramentum mundi. ISBN 0860120066. 
  31. ↑ «Fringe view: The world of Jesus mythicism». The Christian Century (på English). Besøkt 16. februar 2025. 
  32. ↑ 32,0 32,1 32,2 Eddy, Paul Rhodes (2007). The Jesus Legend: A Case for the Historical Reliability of the Synoptic. Baker Academic. ISBN 978-0801031144. 
  33. ↑ Sykes, Stephen W. (2007). Paul's understanding of the death of Jesus. Cambridge University Press. ISBN 978-0521044608. 
  34. ↑ 34,0 34,1 34,2 Ehrman, Bart D. (1996). Did Jesus Exist?. HarperOne. ISBN 978-0062206442. 
  35. ↑ Stanton, Graham (1989). The Gospels and Jesus. Oxford University Press. ISBN 0192132415. 
  36. ↑ Dawkins, Richard (2007). The God Delusion. Lulu.com. ISBN 978-1430312307. 
  37. ↑ Institute, Christian Research (11. juni 2009). «god Is Not Great: How Religion Poisons Everything». Christian Research Institute (på English). Besøkt 16. februar 2025. 
  38. ↑ Thompson, Thomas L. (2005). The Messiah Myth: The Near Eastern Roots of Jesus and David. Basic Book Perseus Books. 
  39. ↑ 39,0 39,1 Price, Robert M. (2009). Jesus at the Vanishing Point. InterVarsity Press. ISBN 978-0-8308-3868-4. 
  40. ↑ Dunn, James D. G. (2007). Paul's understanding of the death of Jesus" in Sacrifice and Redemption. Cambridge University Press. ISBN 052104460X. 
  41. ↑ Adams, Edward (2001). The Cambridge Companion to Jesus by Markus. N. A. Bockmuehl. ISBN 0521796784. 
  42. ↑ 42,0 42,1 Eddy, Paul Rhodes; Boyd, Gregory A. (2007-08). The Jesus Legend: A Case for the Historical Reliability of the Synoptic Jesus Tradition (på English). Baker Academic. ISBN 978-0-8010-3114-4.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  43. ↑ McKnight, Edgar V. (1999). Jesus Christ in History and Scripture. ISBN 0865546770. 
  44. ↑ Furnish, Victor Paul (1994). Jesus according to Paul. ISBN 0521458242. 
  45. ↑ Murphy, Caherine M. (2007). The Historical Jesus For Dummies. ISBN 978-0470167854. 
  46. ↑ Did Jesus Exist?. 
  47. ↑ Evans, Craig (2016). Mythicism and the Public Jesus of History. 
  48. ↑ Longenecker, Bruce (2020). The New Cambridge Companion to St. Paul. Cambridge University Press. ISBN 978-1108438285. 
  49. ↑ Blomberg, Craig L. (2009). Jesus and the Gospels: An Introduction and Survey. ISBN 0805444823. 
  50. ↑ «Jesus | Facts, Teachings, Miracles, Death, & Doctrines | Britannica». www.britannica.com (på English). 16. februar 2025. Besøkt 17. februar 2025. 
  51. ↑ Vermes, Geza (30. september 2004). The Authentic Gospel of Jesus (på English). 
  52. ↑ «Luke, CHAPTER 8 | USCCB». bible.usccb.org (på English). Besøkt 17. februar 2025. 
  53. ↑ «Matthew, CHAPTER 14 | USCCB». bible.usccb.org (på English). Besøkt 17. februar 2025. 
  54. ↑ Powell, Mark Allan, red. (1999). The New Testament today (1. ed utg.). Louisville, Ky: Westminster John Knox Press. ISBN 978-0-664-25824-5. 
  55. ↑ Porter, Stanley E., red. (1997). Handbook to exegesis of the New Testament. New Testament tools and studies. Leiden ; New York: Brill. ISBN 978-90-04-09921-0. 
  56. ↑ Green, Joel B., red. (2013). Dictionary of Jesus and the Gospels (Second Edition utg.). Downers Grove, Illinois: IVP Academic. ISBN 978-0-8308-2456-4. 
  57. ↑ Evans, Craig A., red. (2010). The Routledge encyclopedia of the historical Jesus (Paperback edition utg.). New York London: Routledge, Taylor & Francis Group. ISBN 978-0-415-88088-6. 
  58. ↑ Horbury, William, red. (2008). The Cambridge history of Judaism. 3: The early Roman period / Vol. eds. William Horbury (3. print utg.). Cambridge: Cambridge Univ. Pr. ISBN 978-0-521-24377-3. 
  59. ↑ Theissen, Gerd. The Historical Jesus: A Comprehensive Guide. Fortress Press. ISBN 978-1-4514-0863-8. 
  60. ↑ 60,0 60,1 Blomberg, Craig L. (2009). Jesus and the Gospels: an introduction and survey (2. ed., updated version utg.). Nashville, Tenn: B & H Publ. ISBN 978-0-8054-4482-7. 
  61. ↑ Bruce, F. F. (Frederick Fyvie) (1974). Jesus and Christian origins outside the New Testament. Grand Rapids : Eerdmans. ISBN 978-0-8028-1575-0. 
  62. ↑ 62,0 62,1 62,2 Marshall, I. Howard (16. april 2002). «Jesus outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence by Robert E. Van Voorst (Grand Rapids: Eerdmans, 2000. xiv = 248 pp. pb. $22.00/£12.99. ISBN 0-8028-4368-9)». Evangelical Quarterly. 2. 74: 191–192. ISSN 0014-3367. doi:10.1163/27725472-07402014. Besøkt 17. februar 2025. 
  63. ↑ Schreckenberg, Heinz; Schubert, Kurt (1992). Jewish historiography and iconography in early and Medieval Christianity. Compendia rerum Iudaicarum ad Novum Testamentum. Section 3, Jewish traditions in early Christian literature. Assen Minneapolis: Van Gorcum. ISBN 978-90-232-2653-6. 
  64. ↑ Kostenberger, Andreas J. (2009). The Cradle, the Cross, and the Crown: An Introduction to the New Testament. B&H Publishing. ISBN 978-0-8054-4365-3. 
  65. ↑ Josephus, Flavius; Whiston, William; Maier, Paul L. (1999). The new complete works of Josephus (Rev. and expanded ed utg.). Grand Rapids, Mich: Kregel Publications. ISBN 978-0-8254-2924-8. 
  66. ↑ Josephus, Flavius; Feldman, Louis H. (2004). Josephus. 13: Jewish antiquities, Book XX. General index / with an English transl. by Louis H. Feldman. The Loeb classical library (Reprint utg.). Cambridge, Mass.: Harvard Univ. Press. ISBN 978-0-674-99502-4. 
  67. ↑ Josephus, Flavius; Maier, Paul L. (1994). Josephus, the essential works: a condensation of Jewish antiquities and The Jewish war. Grand Rapids, Mich: Kregel Publications. ISBN 978-0-8254-3260-6. 
  68. ↑ Kenney, Edward J.; Clausen, W. V.; Easterling, P. E., red. (1996). Latin literature. The Cambridge history of classical literature / ed. by P. E. Easterling (1. publ. 1982, reprint. 1996 utg.). Cambridge: Cambridge Univ. Press. ISBN 978-0-521-21043-0. 
  69. ↑ Bockmuehl, Markus, red. (2001). The Cambridge companion to Jesus. Cambridge companions to religion. Cambridge: Cambridge Univ. Press. ISBN 978-0-521-79678-1. 
  70. ↑ Maier, Johann (1992). Jesus von Nazareth in der talmudischen Überlieferung. Erträge der Forschung (2. Auflage utg.). Darmstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft. ISBN 978-3-534-04901-1. 
  71. ↑ «Sanhedrin 43a». www.sefaria.org. Besøkt 17. februar 2025. 
  72. ↑ Theißen, Gerd; Merz, Annette (1997). The historical Jesus: a comprehensive guide. London: SCM. ISBN 978-0-334-02696-9. 
  73. ↑ Evans, Craig A. (2001). Jesus and his contemporaries: comparative studies. Arbeiten zur Geschichte des antiken Judentums und des Urchristentums. Boston: Brill. ISBN 978-0-391-04118-9. 
  74. ↑ Soulen, Richard N.; Soulen, Richard Kendall (2001). Handbook of biblical criticism (3. ed. rev. and expanded utg.). Louisville, Ky.: Westminster John Knox Press. ISBN 978-0-664-22314-4. 
  75. ↑ Ehrman, Bart D.; Evans, Craig A.; Stewart, Robert B. (2020). Can we trust the Bible on the historical Jesus? (First edition utg.). Louisville, Kentucky: WJK, Westminster John Knox Press. ISBN 978-1-64698-001-7. 
  76. ↑ Evans, Craig A. (mars 1993). «Life-of-Jesus Research and the Eclipse of Mythology». Theological Studies. 1. 54: 3–36. ISSN 0040-5639. doi:10.1177/004056399305400102. Besøkt 18. februar 2025. 
  77. ↑ Dr Erasmo Leiva-Merikakis. Fire of Mercy, Heart of the Word: Meditations on the Gospel According to St. Matthew. Ignatius Press. 
  78. ↑ «A Historical Introduction to the New Testament». web.archive.org. 21. juni 2010. Arkivert fra originalen 21. juni 2010. Besøkt 18. februar 2025. 
  79. ↑ Blomberg, Craig L. (2014). The Historical Reliability of the Gospels (2nd ed utg.). Downers Grove: InterVarsity Press. ISBN 978-0-8308-2807-4. 
  80. ↑ Price, Robert M. (april 2007). «The Jesus Legend: The Historical Reliability of the Synoptic Jesus Tradition – By Paul Rhodes Eddy and Greg Boyd». Religious Studies Review. 2. 33: 149–150. ISSN 0319-485X. doi:10.1111/j.1748-0922.2007.00176_26.x. Besøkt 18. februar 2025. 
  81. ↑ Bart Ehrman. Bart Ehrman - Misquoting Jesus. 
  82. ↑ Powell, Mark Allan (1999). Jesus as a Figure in History: How Modern Historians View the Man from Galilee. Westminster John Knox Press. ISBN 0664257038. 
  83. ↑ Theißen, Gerd; Winter, Dagmar (2002). The quest for the plausible Jesus: the question of criteria (1. American ed utg.). Louisville London: Westminster Knox Press. ISBN 978-0-664-22537-7. 
  84. ↑ 84,0 84,1 84,2 Porter, Stanley E., red. (2004). The criteria for authenticity in historical-Jesus research: previous discussion and new proposals. T & T Clark Academic paperbacks. London New York: T & T Clark International. ISBN 978-0-567-04360-3. 
  85. ↑ Ferda, Tucker S. (2024). Jesus and His Promised Second Coming: Jewish Eschatology and Christian Origins (1st ed utg.). Chicago: William B. Eerdmans Publishing Company. ISBN 978-0-8028-7990-5. 
  86. ↑ History of New Testament research. 1: From Deism to Tübingen. Minneapolis, Minn: Fortress Press. 1992. ISBN 978-0-8006-2626-6. 
  87. ↑ Bockmuehl, Markus, red. (2001). The Cambridge companion to Jesus. Cambridge companions to religion. Cambridge: Cambridge Univ. Press. ISBN 978-0-521-79678-1. 
  88. ↑ Whitelam, Keith W. (2011). Holy Land as homeland ? models for constructing the historic landscapes of Jesus. Social world of Biblical antiquity series. Sheffield: Sheffield Phoenix Press. ISBN 978-1-907534-32-4. 
  89. ↑ Theißen, Gerd; Winter, Dagmar (2002). The quest for the plausible Jesus: the question of criteria (1. American ed utg.). Louisville London: Westminster Knox Press. ISBN 978-0-664-22537-7. 
  90. ↑ Groetsch, Ulrich (2015). Hermann Samuel Reimarus, 1694-1768: classicist, hebraist, enlightenment radical in disguise. Brill's studies in Intellectual History. Leiden: Brill. ISBN 978-90-04-27299-6. 
  91. ↑ Law, David R. (2012). The historical-critical method: a guide for the perplexed. Continuum guides for the perplexed. London New York: Continuum. ISBN 978-0-567-11130-2. 
  92. ↑ McKim, Donald K., red. (1998). Historical handbook of major biblical interpreters. Downers Grove, Ill.: InterVarsity Press. ISBN 978-0-8308-1452-7. 
  93. ↑ «Scribner, Charles, (26 Jan. 1890–11 Feb. 1952), President: Charles Scribner’s Sons New York, NY, since 1932; Charles Scribner’s Sons, Ltd, London, England; Director, Grosset & Dunlap, Inc., Bantam Books, Inc». Who Was Who. Oxford University Press. 1. desember 2007. Besøkt 18. februar 2025. 
  94. ↑ Cross, F. L.; Livingstone, Elizabeth A., red. (2005). The Oxford dictionary of the Christian Church (3rd ed. rev utg.). Oxford ; New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280290-3. 
  95. ↑ Robinson, James McConkey; Jesus Christus (1983). A new quest of the historical Jesus and other essays (1. ed utg.). Philadelphia: Fortress Press. ISBN 978-0-8006-1698-4. 
  96. ↑ Arnal, William E.; Arnal, William E. (2005). The symbolic Jesus: historical scholarship, Judaism and the construction of contemporary identity. Religion in culture in social Contest and construction. London Oakville, Conn: Equinox Publishing Ltd. ISBN 978-1-84553-007-5. 
  97. ↑ Charlesworth, James H., red. (20). Jesus and archaeology (Nachdr. utg.). Grand Rapids, Mich.: Eerdmans. ISBN 978-0-8028-4880-2.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  98. ↑ Chilton, Bruce; Le Donne, Anthony; Neusner, Jacob, red. (2012). Soundings in the religion of Jesus: perspectives and methods in Jewish and Christian scholarship. Minneapolis: Fortress Press. ISBN 978-0-8006-9801-0. 
  99. ↑ Collins, Nina L.; Mason, Steve (juli 1994). «Josephus and the New Testament». Novum Testamentum. 3. 36: 302. ISSN 0048-1009. doi:10.2307/1561322. Besøkt 24. februar 2025. 
  100. ↑ «Paul and Jesus: how the Apostle transformed Christianity». Choice Reviews Online. 09. 50: 50–4956–50–4956. 17. april 2013. ISSN 0009-4978. doi:10.5860/choice.50-4956. Besøkt 24. februar 2025. 
  101. ↑ Brent, Allen (1998). «James, Brother of Jesus, by P.-A. Bernheim (trans. J. Bowden). London: S.C.M. Press, 1997. £14.95. ISBN 0-334-02695-4. James, the Brother of Jesus: Recovering the True History of Early Christianity, by Robert Eisenman. London: Faber and Faber, 1997. Pp. xxxvi + 1074. £25.00. ISBN 0-571-17573-2». Dead Sea Discoveries. 1. 5: 95–99. ISSN 0929-0761. doi:10.1163/156851798x00262. Besøkt 24. februar 2025. 
  102. ↑ «JESUS AND THE AFTERLIFE : GLIMPSES OF JEWISH TRADITIONS IN THE TEACHINGS OF JESUS». Heaven, Hell, and the Afterlife: i147–168. 2013. doi:10.5040/9798400662607.0018. Besøkt 24. februar 2025. 
  103. ↑ Price, Robert M. (2006–2010). «The Jesus Dynasty: The Hidden History of Jesus, His Royal Family, and the Birth of Christianity ? James D. Tabor». Religious Studies Review. 4. 32: 265–265. ISSN 0319-485X. doi:10.1111/j.1748-0922.2006.00116_39.x. Besøkt 24. februar 2025. 
  104. ↑ Price, Robert M. (april 2007). «The New Testament Code: The Cup of the Lord, The Damascus Covenant, and the Blood of Christ – By Robert Eisenman». Religious Studies Review. 2 (på English). 33: 153–153. ISSN 0319-485X. doi:10.1111/j.1748-0922.2007.00176_38.x. Besøkt 24. februar 2025. 
  105. ↑ Evans, Craig A., red. (2008). Encyclopedia of the historical Jesus. New York: Routledge. ISBN 978-0-415-97569-8. 
  106. ↑ Chilton, Bruce; Evans, Craig A., red. (1998). Studying the historical Jesus: evaluations of the state of current research. New Testament tools and studies (2. impr utg.). Leiden: Brill. ISBN 978-90-04-11142-4. 
  107. ↑ Keith, Chris; Donne, Anthony Le, red. (2012). «Jesus, Criteria, and the Demise of Authenticity». doi:10.5040/9780567691200. Besøkt 24. februar 2025. 
  108. ↑ chab123 (8. januar 2015). «Book Review: Jesus, Criteria, and the Demise of Authenticity, by Chris Keith and Anthony Le Donne». THINKAPOLOGETICS.COM (på English). Besøkt 24. februar 2025. 
  109. ↑ Hurtado, L. W. (april 2005). «Jesus Remembered: Christianity in the Making, Volume 1 By James D. G. Dunn: Grand Rapids, Eerdmans, 2003. 1019 pp. $55.00». Theology Today. 1. 62: 100–104. ISSN 0040-5736. doi:10.1177/004057360506200119. Besøkt 24. februar 2025. 
  110. ↑ Keith, Chris (1. juni 2016). «The Narratives of the Gospels and the Historical Jesus: Current Debates, Prior Debates and the Goal of Historical Jesus Research». Journal for the Study of the New Testament. 4 (på English). 38: 426–455. ISSN 0142-064X. doi:10.1177/0142064X16637777. Besøkt 24. februar 2025. 
  111. ↑ Crossley, James (24. september 2021). «The Next Quest for the Historical Jesus». Journal for the Study of the Historical Jesus. 3. 19: 261–264. ISSN 1476-8690. doi:10.1163/17455197-19030003. Besøkt 24. februar 2025. 
  112. ↑ Ferda, Tucker S. (2020). Jesus, the gospels, and the Galilean crisis. Library of New Testament studies (Paperback edition utg.). London New York Oxford New Delhi Sydney: T & T Clark. ISBN 978-0-567-67993-2. 
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Den_historiske_Jesus&oldid=639794»