Chet Atkins
| Chet Atkins |
|---|
Chester Burton «Chet» Atkins (født 20. juni 1924 i Luttrell i Tennessee i USA, død 30. juni 2001 i Nashville)[1] var en amerikansk country-gitarist og plateprodusent. Han var også kjent som "Mister Guitar" og "The Country Gentleman". Hans virtuose stil var inspirert av Arnold Schultz, Merle Travis,[2] Django Reinhardt, George Barnes og Les Paul. Den brakte ham beundrere fra alle musikkgenre.
Han ble tildelt 14 grammy samt en life time achievment award.[1]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Chester Burton «Chet» Atkins ble født i den lille byen Luttrell øst i delstaten Tennessee.[1] Atkins vokste opp med sine søsken hos moren, etter at foreldrene skilte seg. Chet var da seks år gammel.
Til å begynne med spilte han ukulele. Hans brødre Lowell og Jim, som begge spilte gitar, overtalte ham til å prøve seg som felespiller.[1] Senere byttet han til seg en gitar mot en gammel pistol,[trenger referanse] og begynte å øve seg på dette instrumentet. Hans forbilde var Merle Travis, og han forsøkte å etterligne hans fingerteknikk[1] og rullende stil.
Musiker[rediger | rediger kilde]
Han begynte sin karriere i 1950-årene etter at han ble med gruppen «Mother Maybelle Carter and the Carter Sisters». Denne gruppen fikk han også inn på Grand Ole Opry i Nashville. Atkins har vært takknemlig til The Carter Family for dette hele livet. I 1953–54 spilte han med Rose Maddox, til dels i gruppen Maddox Brothers and Rose.[3]. I 1955 deltok han i bluegrassgruppen Flatt & Scruggs & The Foggy Mountain Boys[4].
I 1990 spilte han inn Neck and Neck sammen med Mark Knopfler.[1]
Produsent[rediger | rediger kilde]
Atkins produserte plater for Eddy Arnold, Don Gibson, Jim Reeves, Ann-Margret, Bobby Bare, Connie Smith og Waylon Jennings, for å nevne noen. Atkins skapte, sammen med Owen Bradley, den mykere countrymusikkstilen kjent som Nashville Sound, som utvidet countrymusikkens TYPOS appell til å inkludere voksne tilhengere av populærmusikk.
Han produserte også Elvis Presleys første plate på RCA, og inngår også som kompgitarist på denne.
Påvirkning[rediger | rediger kilde]
I Norge er Øystein Sunde, Claes Neeb og Lars Håvard Haugen blant kjente gitarister som har latt seg influere av Atkins.[5][6] I november 2011, rangerte tidsskriftet Rolling Stone Chet Atkins som nummerr 21 på sin liste over "100 Greatest Guitarists of All Time".
Diskografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]
Studioalbum
|
1950-tallet
|
1960-tallet
|
|
Senere album (utvalg) |
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Chet Atkins, Bill Neely: Country Gentleman. Chicago 1974, ISBN 0-8092-9051-0
- Chet Atkins, Tommy Flint: Complete Chet Atkins Guitar Method. Pacific 2002, ISBN 0-786-66517-3
- Chet Atkins, Russ Cochran: Me and My Guitars. Milwaukee 2003, ISBN 0-634-05565-8
- John McClellan, Deyan Bratic: Chet Atkins in Three Dimensions, 2 Bände, Pacific 2003/2004, ISBN 0-786-67045-2 und ISBN 0-786-65877-0
- Chet Atkins, John Knowles: Get Started on Guitar. Pacific 2006, ISBN 0-786-67484-9
- Country Music Hall of Fame & Museum: Chet Atkins: Certified Guitar Player. Country Music Foundation Press, U.S. 2012, ISBN 978-0915608003.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 Dansby, Andrew; Dansby, Andrew (2. juli 2001). «Chet Atkins Dies». Rolling Stone (på English). Besøkt 17. november 2021.
- ↑ https://bluegrasstoday.com/im-going-back-to-old-kentucky-196/
- ↑ Praguefrank's Country Discography 2; http://countrydiscoghraphy2.blogspot.com/2016/04/rose-maddox.html
- ↑ http://countrydiscoghraphy2.blogspot.com/2014/08/flatt-and-scruggs.html
- ↑ NRK Nett Da Capo! 30. mars 1993 Øystein Sunde intervjues av Vidar Lønn-Arnesen
- ↑ NRK Nett Da Capo! 14. september 1993 Claes Neeb intervjues av Vidar Lønn-Arnesen
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- AMGs Chet Atkins-side