Benelux
| Benelux | |||
|---|---|---|---|
 |
Benelux er en økonomisk, kulturell og politisk union mellom Belgia, Nederland og Luxembourg. Den ble stiftet 1944 og gjennomført som tollunion i 1948. Fra 1960 ble det etablert en utvidet union, med virketid på 50 år. Denne unionsavtalen ble fornyet i 2010 på ubestemt tid.
Benelux mistet mye av sin betydning etter inngåelsen av traktaten om det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951. Unionens fikk sin største betydning som følge av et memorandum fra 1955, der det ble tatt initiativ til Romatraktaten fra 1958.[1][2]
Medlemslandene samarbeider om indre sikkerhet, planarbeid, samferdsel, miljø og indre marked. Nederland har vegret seg mot et utvidet utenrikspolitisk samarbeid.[2]
Unionens institusjoner er ministerkomiteen, et embetsmannsråd, generalsekretæren, et rådgivende parlament og domstolen. Unionen har hovedsete i Brussel.[3][4]
Historie[rediger | rediger kilde]
Den belgisk-luxembourgske økonomiske union fra 1921 var forløper til Benelux.[5] En tollunion ble i 1944 avtalt mellom de tre landene og denne trådte i kraft 1948. Målet med tollunionen var avskaffelse av importtoll på intern handel i Benelux og felles ekstern toll overfor tredjestater[6] I 1953 ble samarbeidet utvidet til en felles politikk med hensyn til import og eksport til og fra tredjestater og i 1954 ble det inngått avtale om fri kapitalbevegelse.
Benelux-traktaten om etablering av Benelux Economic Union ble undertegnet i 1958 og gjennomført i 1960. Formålet var å skape
- Fri bevegelse av arbeidskraft, kapital, tjenesteytelser og varer de tre landene imellom.
- Samordning av økonomisk, finansiell og sosial politikk.
- Felles kommersiell politikk.
Gjennom et memorandum fra 1955 bidro Benelux til etableringen av Den europeiske union (EU).[1]
Avtalen fra 1958 ble inngått for 50 år. En ny avtale inngått på ubestemt tid, ble undertegnet i 2008 og trådte i kraft i 2010.[6]
I 2004 ble det inngått avtale om at medlemslandenes politistyrker får overskride hverandres landegrenser i kampen mot organisert og internasjonal kriminalitet. Landene er enige om nødvendigheten av å etablere en effektiv administrativ tilnærming til organisert kriminalitet som allerede har skaffet seg fotfeste innenfor EU.[7] Sentralt i dette arbeidet er å tilpasse seg den fornyede europeiske sikkerhetsstrategi (2015-2020).[8][9]
Institusjoner[rediger | rediger kilde]
Benelux styres av en ministerkomite som ledes av medlemslandene etter tur, ett år av gangen. Benelux-rådet består av høytstående tjenestemenn fra de departementene som er relevante for de saker som rådet skal behandles. En generalsekretær står for den daglige ledelse av unionen.[3]
Benelux-parlamentet har 49 medlemmer fra parlamentene i Belgia, Nederland og Luxembourg og gir råd til sine respektive regjeringer.[3]
Benelux-domstolen er en internasjonal domstol. Domstolens oppgave er å fremme ensartethet i anvendelsen av Benelux-lovgivningen. Det gjelder blant annet immateriell eiendom (varemerker for produkter og tjenester, design eller modeller), betaling av bøter, beskyttelse av fugl, tilbakebetaling av skattegjeld og lik avgiftsbehandling.[3]
Domstolen blir sammensatt av dommere fra medlemslandenes øverste domstoler.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Hopp opp til: 1,0 1,1 Torvik, Odd Ragnar (1971). De små land i Det europeiske fellesskapet. Oslo: Europabevegelsen i Norge. s. 7. ISBN 8271350102.
- ↑ Hopp opp til: 2,0 2,1 Bildung, Bundeszentrale für politische. «BENELUX | bpb». bpb.de (på Deutsch). Besøkt 24. oktober 2020.
- ↑ Hopp opp til: 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 «Benelux :: Institutions». www.benelux.int. Besøkt 24. oktober 2020.
- ↑ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Beneluxstaaten | bpb». bpb.de (på Deutsch). Besøkt 24. oktober 2020.
- ↑ Johannes, Koll. «Metropolregion Benelux-NRW? | APuZ». bpb.de (på Deutsch). Besøkt 30. august 2020.
- ↑ Hopp opp til: 6,0 6,1 «Benelux :: Histoire». www.benelux.int. Besøkt 24. oktober 2020.
- ↑ Tackling Crime Together (PDF), General Secretariat of the Benelux Union, mars 2016
- ↑ Draft Council Conclusions on The Renewed European Union Internal Security Strategy 2015-2020 (PDF)
- ↑ KOUDELKOVA, Nina (14. mars 2017). «Internal Security Strategy». Migration and Home Affairs - European Commission (på English). Besøkt 24. oktober 2020.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata