Anne Wibble
| Anne Wibble |
|---|
Anne Marie Wibble (født Ohlin 13. oktober 1943 i Stockholm, død 14. mars 2000 samme sted) var en svensk samfunnsøkonom og politiker for Folkpartiet. Hun var finansminister fra 1991 til 1994, den første kvinnen i dette embetet i Sverige.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hun var yngste datter av Bertil Ohlin, økonomen som ble tildelt Nobels minnepris i økonomi i 1977.[1] Da datteren ble født var faren professor ved Handelshøyskolen i Stockholm og medlem av Riksdagen. I 1944 ble han partileder i Folkpartiet, et verv han hadde til 1967. 1944–1945 var han også handelsminister.
Wibble studerte til siviløkonom ved Handelshögskolan i Stockholm og avla civilekonomexamen i 1966.[1] Deretter tok hun mastergrad i økonomi ved Stanford University i USA. I 1973 avla hun lisensiateksamen ved Handelshögskolan i Stockholm.[2]
Før hun reiste til USA, giftet hun seg og tok etternavnet Wibble.[1]
Hun arbeidet noen år ved Handelshögskolan, i landstinget i Stockholms län og var deretter i arbeidsmarkedsdepartementet fra 1980 til 1982.[2] Deretter begynte hun å arbeide for Folkpartiets riksdagsgruppe.
Politisk karriere[rediger | rediger kilde]
Den politiske karrieren startet lokalt i Täby, der hun satt i kommunestyret fra 1977 til 1985. I 1985 ble hun valgt til Riksdagen. Der engasjerte hun seg i økonomisk politikk og var sentral i forhandlingene som førte til enighet mellom partiene om skattereform.[2]
Da Carl Bildt dannet en borgerlig koalisjonsregjering i 1991, ble Wibble finansminister.[3] Hun var landets første kvinnelige finansminister.[2] Som finansminister måtte hun håndtere valutakrise og økonomiske nedgangstider, omtalt som den verste økonomiske krise i Sverige siden 1930-årene.[1] Hun forhandlet kutt i offentlige utgifter med sosialdemokratene. I hennes periode som finansminister fikk Riksbanken en friere stilling. Hun sto videre bak avregulering av telekommunikasjonssektoren, energiforsyning og samferdsel.[1] Wibble var involvert i Sveriges forhandlinger om medlemskap i Den europeiske union.[1]
Etter at Bildts regjering gikk av i 1994, vendte Wibble tilbake til Riksdagen. Hun forsøkte i 1995 å bli partileder i Folkpartiet etter Bengt Westerberg, men tapte kampen mot Maria Leissner.[2]
I 1997 trakk Wibble seg fra politikken og ble sjeføkonom i Industriförbundet.[2]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
Wibble ble i 1998 tildelt H.M. Konungens medalj i 12. størrelse i Serafimerordenens bånd.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 Carl B. Hamilton: «Anne Wibble, 1943–2000», i Ronald Findlay, Lars Jonung og Mats Lundahl (red.): Bertil Ohlin: A Centennial Celebration (1899-1999), The MIT Press, 2002, s. xii.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 Anders Johnson: «Anne Marie Wibble», Svenskt kvinnobiografiskt lexikon. Lest 13. januar 2019.
- ↑ «Anne Wibble är död», Aftonbladet, 15. mars 2000. Lest 13. januar 2019.
- ↑ Sök ordens- och medaljförläningar Arkivert 13. januar 2019 hos Wayback Machine., kungahuset. Lest 13. januar 2019.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata