Anne-Marie Ørbeck

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Anne-Marie Ørbeck

Anne-Marie Ørbeck (født 1. april 1911 i Kristiania, død 5. juni 1996 i Bergen) var en norsk pianist og komponist, og den første norske kvinnen som komponerte en hel symfoni.[1]

Familie[rediger | rediger kilde]

Hun var søster av fiolinisten Gunnar Ørbeck.

Studier[rediger | rediger kilde]

Hun studerte i hjembyen hos Agnes Nilsen og Gustav Fr. Lange, før hun i 1930 tok opphold i Berlin og studerte videre hos Sandra Droucker, Mark Lothar og Paul Höffel.

Kunstnerisk virke[rediger | rediger kilde]

Hun hadde sin debutkonsert med Oslo Filharmoniske Orkester i 1933, og ble deretter tatt opp i Norsk Komponistforening.[2]

Som så mange andre norske komponister og musikere var Ørbeck bosatt i Berlin i de dramatiske årene fra 1930 til 1938. De utgjorde sitt eget miljø, og i brevene hjem skrev Ørbeck lite om politikk, men omtalte Ossietzky-saken som en «fik» til nazistene. Hennes Concertino for klaver og orkester ble urfremført i Berlin i januar 1938 med Hermann Stange (1884 -1953)[3] som dirigent, og med komponisten som solist i Berlins Funkhaus (radiohus). Under andre verdenskrig skrev Ørbeck musikk til tekster av motstandstandsfolk som Arnulf Øverland og Hans Henrik Holm.[4] Hun satte også melodi til tekster av Tor Jonsson og Aslaug Vaa, og påvirkning fra norsk folkemusikk spores.[5]

I 1940 flyttet hun til Bergen med ektemannen, ingeniør Helge Smitt, og her komponerte hun meget i klassisk romantisk stil. I alt komponerte hun over tretti romanser. Flere komposisjoner er å finne på plateutgivelser med blant annet Royal Philharmonic Orchestra (symfonien på selskapet Aurora) og bergenske BIT20. På 50-tallet hadde Ørbeck flere studieopphold i Paris for å lære av Nadia Boulanger, Hans Jelinek (tolvtoneteknikk) og Darius Milhaud.

Til tross for sine studier i tolvtoneteknikk hos Jelinek, og et åpent sinn for musikalske strømninger i samtiden, var Anne-Marie Ørbecks komposisjoner alltid tonale. Sentralt i Anne Marie Ørbecks produksjon står romansen. Hennes sangsyklus Vonir i blømetid ble premiert i Norsk Komponistforenings komposisjonskonkurranse i 1942. Ørbeck har også skrevet to sanger for orkester, diverse korverk og salmemelodier. Hun har også en stor produksjon for klaver, hvorav spesielt kan nevnes en Sonatine i tre satser og 5 kadenser til klaverkonserter av Haydn og Mozart, hvor hun avslører en klar sans for den klassiske stil. Ørbeck har også komponert en del andre kammermusikalske verker.[6]

Best kjent er Ørbeck imidlertid for sine orkesterverker. Hennes Symfoni som ble komponert under krigen, ble urfremført av Musikselskabet «Harmoniens» Orkester i Bergen i 1954 med Carl von Garaguly som dirigent. Både dette verket og Pastorale og Allegro for fløyte og strykere er blant hennes mest spilte.[7]

I Bergen bodde hun på Minde, og da hun ble intervjuet av Bergens Tidende i anledning 60-årsdagen, var overskriften «Symfonikeren i Wergelandsalléen».[8]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Verkliste (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Concertino for klaver og orkester. Uroppført i Berlin 1938 med seg selv som solist.
  • Vonir i blømetid (1942). Korsang til tekster av Hans Henrik Holm. Prisbelønt av Norsk Komponistforening
  • Sonatine i tre satser.
  • Ovspel. Korsang til tekster av Hans Henrik Holm. Premiert Sällskapet Muntra Musikanter i Helsingfors (1952)
  • Symfoni i D-dur, uroppført i Bergen med Carl von Garaguly (1954)
  • So rodde dei fjordan (1963, tekst Aslaug Vaa)
  • Vill-Guri (1963, tekst Tor Jonsson).

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. Andersen, Rune J.: «Anne-Marie Ørbeck» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. februar 2023 fra [1]
  2. «Anne-Marie Ørbeck»
  3. «Hermann Stange», Deutsche Biographie
  4. Kjetil Kopren Ullebø: «Hun var en pionér», Bergens Tidende 26. januar 2023
  5. «Anne-Marie Ørbeck»
  6. Dahm, Cecilie (28. september 2014). «Anne-Marie Ørbeck». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 6. mars 2019. 
  7. «Ørbeck, Anne-Marie - MIC Norsk musikkinformasjon». www.mic.no. Besøkt 6. mars 2019. 
  8. Kjetil Kopren Ullebø: «Hun var en pionér», Bergens Tidende 26. januar 2023

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Autoritetsdata