Alf Nordhus
| Alf Nordhus |
|---|
Alf Magnus Nordhus (1919–1997) var en norsk advokat. Han var fra 1950-årene en av Norges mest kjente forsvarere.[1][2]
Bakgrunn
Han var født i Bergen og ble cand.jur. i 1943 og høyesterettsadvokat i 1953. Mens han studerte under 2. verdenskrig ledet han et illegalt studentutvalg ved Det juridiske fakultet.
Han var hjelpestatsadvokat 1946–1947, juridisk konsulent for Norsk Sjømannsforbund fra desember 1947,[3] senere juridisk konsulent for Norsk bygningsindustriarbeiderforening fra 1952, sensor ved juridisk embedseksamen fra 1955 og fast forsvarer i Oslo byrett fra 1961. I årene 1956–1959 var Nordhus leder for avviklingsstyret for Kongsberg Sølvverk,[1], hvor Harry Lindstrøm var sekretær.[4]
«Aktivt forsvar»
Han ble etter hvert en kjent og etterspurt forsvarsadvokat og introduserte begrepet «aktivt forsvar». Med dette mente han at forsvaret ikke skulle overlate all etterforskning til politiet. For å unngå justismord i alvorlige saker, mente Nordhus at forsvarerne burde foreta selvstendig etterforskning, og også om nødvendig bidra med egne sakkyndige.[5]
Kjente straffesaker
Han var forsvarer i mange alvorlige straffesaker. Han var for eksempel forsvarer i Liland-saken i 1970 og forsøkte å få denne saken gjenopptatt i 1971 etter at Sten og Vibeke Ekroth hadde drevet privat etterforskning og innlevert en dokumentsamling på 1700 sider. Gjenopptakelsessaken ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett i 1975 og avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976. (Per Liland ble forøvrig frifunnet i 1994). Alf Nordhus var også medforsvarer sammen med Arne Haugestad for Arne Treholt i ankesaken hans. Det oppstod etter hvert samarbeidsproblemer mellom de to forsvarerne, og oppdraget endte med et brudd mellom Nordhus og Treholt etter Nordhus' håndtering av Treholts fluktplaner.[6] Nordhus begjærte i 1986 Treholts sak gjenopptatt.[7]
En av hans mest kjente saker var Hollekim-saken i 1965, der han gikk imot sin egen klient, Sigurd Hollekim, som hadde tilstått mordet på frisøren Astrid Aardal og fastholdt tilståelsen i retten.[8] Nordhus fikk ham frikjent fordi Nordhus mente at han umulig kunne ha begått drapet.
I 1983 var Nordhus forsvarer for sykehjemsbestyreren Arnfinn Nesset som ble dømt for 22 av drap av de 25 han var tiltalt for.[9]
Annen aktivitet
Nordhus var en profilert røyker.[10]
Nordhus var i mange år fast deltager i radioprogrammet 20 spørsmål på NRK, der han gjorde seg bemerket med sin høylytte latter.[11][12][2] Ved en anledning var løsningen på en oppgave (som ble foreslått av lytterne) «Latteren til Nordhus».[11]
Bokutgivelser
Alf Nordhus utga flere bøker om livet i rettssalen, blant annet Jeg tar saken (1967) og (sammen med Jens Haugland) Bølger i Retten.
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 Stanghelle, Harald (28. september 2014). «Alf Nordhus». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 30. januar 2020.
- ↑ 2,0 2,1 Jensen, Jan H. (1985). Ekte kjendiser smiler ikke gratis. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250916271.
- ↑ Norsk Sjømannsforbunds medlemsblad nr 9/1950, s 362. (Løpende sidenr i hele årgangen.)
- ↑ Markussen, Hjalmar (2000). Prosessen mot Lindstrøm: et politisk justismord. [Botnhamn]: Dokumentarforl. ISBN 8299567602.
- ↑ Arne Gunnar Aas. «Aktivt forsvar» (PDF). Advokatfirmate Hjort DA. Arkivert fra originalen (PDF) 25. mars 2016. Besøkt 11. april 2015.
- ↑ Stein Vale: Teppefall i Treholtsaken, Cappelen Damm 2009, s. 257-259
- ↑ Nordhus, Alf (1986). Treholt-saken: begjæring om gjenopptakelse av straffesak nr. 21/1985 : den offentlige påtalemyndighet mot Arne Treholt. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200183254.
- ↑ Christensen, Christian (1987). Advokaten: et portrett av Alf Nordhus. Oslo: Cappelen. ISBN 8202107180.
- ↑ Hernæs, Nina (25. oktober 2024). «Rundt Arnfinn Nesset var det pleiere som prøvde å si fra». sykepleien.no. Besøkt 4. desember 2025.
- ↑ Aftenposten.no:Den lange kampen
- ↑ 11,0 11,1 BA.no:Alf Nordhus (1919-1997)
- ↑ Kirkvaag, Rolf (1980). Kom nærmere!. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205123977.
Kilder
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata