Achille Baraguey d’Hilliers

Achille Baraguey d’Hilliers

Achille Baraguey d'Hilliers (født 6. september 1795 i Paris, død 6. juni 1878 i Amélie-les-Bains) var en fransk greve og militær. Han ble offiser i kavaleriet i 1812, oberst i 1830, divisjonsgeneral i 1843 og marskalk av Frankrike i 1854.

Liv og virke

Bakgrunn

Achille Baraguey d'Hilliers var sønn av napoleonskrigsgeneralen Louis Baraguey d'Hilliers (1764–1813), som ble kjent for sine slagmarksstrategier som i lange tider ble pensum ved offisersskolene^{[trenger referanse]}.

Karriere

Baraguey d’Hilliers deltok i ung alder i felttogene i 1812 og 1813–1815, der han i slaget ved Leipzig tapte sin venstre hånd, og i ekspedisjonen til Algerie i 1830. I 1833 ble Baraguey d'Hilliers sjef for krigsskolen i Saint Cyr og i 1843 guvernør i Constantine.

I 1844 ble han tatt ut av aktiv tjeneste og i 1847 gjeninntatt, nå som generalinspektør for infanteriet. Etter februarrevolusjonen i 1848 ble han sendt til Besançon som øverstkommanderende der. Her ble han innvalgt i den franske nasjonalforsamlingen, der han ble en av lederne for ordenspartiet.^{[trenger referanse]}

Han fikk kommandoen over invasjonshæren som rykket inn mot Den romerske republikk og ledet okkupasjonshæren der, og var Frankrikes ambassadør til Pavestolen samtidig. I 1851 ble han i Nicolas Changarniers sted kommandant for hæren i Paris, men trakk seg allerede den 2. desember samme år og forholdt seg nøytral.^{[trenger referanse]}

Etter statskuppet stilte han seg imidlertid til disposisjon for keiser Napoleon III. I november 1853 ble Baraguey d'Hilliers sendt til Konstantinopel som ambassadeur extraordinaire ved Høyporten, og ble hjemkalt i mai 1854. Under Krimkrigen i 1854 fikk han kommandoen over landstigningsstyrkene i Østersjøflåten og erobret Bomarsunds fästning. Han ble så utnevnt til marskalk og til senator. Senere ble han senatets visepresident.

I felttoget i 1859 førte han 1. armékorps og utmerket seg i slaget ved Solferino.^{[trenger referanse]} Etter denne krigen ble han gitt kommandoen over V. korps i Tours.

Ved utbruddet i 1870 av den fransk-tyske krig 19. juli var han inntil 12. august militærguvernør i Paris. Han måtte gå av såpass tidlig idet han ved sin frimodighet gjorde seg dårlig likt av keiserinne Eugénie de Montijo og krigsminister grev Palikao.^{[trenger referanse]} Hans etterfølger, utnevnt av Napoleon III den 19. august, ble Louis Jules Trochu.

Han ble etter krigen utnevnt av Adolphe Thiers til president i undersøkelseskommisjonen vedrørende nederlagene under krigen.

Baraguey d’Hilliers døde i 1878 i Amélie-les-Bains og fikk sitt siste hvilested i krypten i Hôtel des Invalides i Paris.

Litteratur

• Marie-Nicolas Bouillet og Alexis Chassang (red.): « Achille Baraguey d'Hilliers» i Dictionnaire universel d’histoire et de géographie, 1878
• « Achille Baraguey d'Hilliers », fra Charles Mullié: Biographie des célébrités militaires des armées de terre et de mer de 1789 à 1850, 1852
• « Achille Baraguey d'Hilliers », fra Adolphe Robert og Gaston Cougny: Dictionnaire des parlementaires français, Edgar Bourloton, 1889-1891
• Svensk uppslagsbok. Lund 1930

Eksterne lenker

• Baraguay d'Hilliers, 2. Achille i Nordisk familjebok (2. utgave, 1904)

Autoritetsdata