Gresk ild

Στόλος Ρωμαίων πυρπολῶν τὸν τῶν ἐναντίων στόλον, «Den (øst-)romerske flåten brenner den motsatte flåten ned» - Et østromerske / bysantinsk krigsskip som bruker deres «hemmelige våpen» gresk ild mot et skip som tilhører opprøreren Thomas slaveren, 821 e.Kr. (illustrasjon fra Madrid Skylitzes", 1100-tallet).

Gresk ild (bysantinsk ild, løpeild eller flytende ild, gresk: Υγρό Πυρ, hygró pyr) var et brennende kjemisk krigsvåpen som ble benyttet av Østromerriket (Det bysantinske riket) fra 600-tallet.

Bruk

Det var effektivt både på landjorden og til sjøs, men den ble i størst grad benyttet til sjøs. Det ble hevdet at nøkkelen til våpenets effektivitet lå i at ilden kunne brenne under alle forhold, til og med under vann ble det sagt. Østromerske fiender kjente ilden som en våt, mørk og klebrig ild, ettersom den hang fast ved det den rammet, og var umulig å slukke.

Fiendtlige skip fryktet å komme for nær innpå den bysantinske flåten, for når skipene var i skuddhold, gav den greske ilden bysantinerne en enorm fordel. Kjennskapen rundt dette våpenet gikk tapt 1300-tallet. Våpenet skal ha blitt oppfunnet omkring 673 under keiser Konstantin IV, av en syrisk flyktning ved navn Kallinikos fra Heliopolis (dagens Libanon).

Fremstilling

Oppskriften på gresk brann var en tett bevoktet statshemmelighet, men historikere spekulerer i at den kan ha blitt laget ved å kombinere furuharpiks, nafta, brent kalk, kalsiumoksid, svovel eller salpeter. Bysantinske sjømenn kastet granater lastet med gresk ild på fiendtlige skip eller sprayet det fra rør. Dens evne til å brenne på vann gjorde det til et effektivt og destruktivt brannvåpen på skip, og rivaliserende makter forsøkte uten hell å kopiere materialet.

Navn

Bruken av begrepet «gresk ild» har vært generelt benyttet i de fleste andre språk siden korstogene, men originale bysantinske kilder kalte stoffet med en rekke navn, for eksempel «sjøild» (middelaldergresk: πῦρ παριστον, pŷr thalássion), «romersk ild» (πῦρ ῥωμαϊκον, pŷr rhōmaïkón), «krigsild» (πολεμικὸν πῦρ, polemikòn pŷr), «flytende ild» (πῦρ κολλητικον, pŷr kollētikón), eller «produsert ild» (πῦρ skeuastón, pŷr skeuastón).

Se også

• Flammekaster.

Litteratur

• Forbes, R.J. (1959): «Naphtha Goes To War», More Studies in Early Petroleum History 1860–1880, Leiden: E.J. Brill, s. 70–90.
• Theophanes; Turtledove, Harry (overs.) (1982): The chronicle of Theophanes: an English translation of anni mundi 6095–6305 (A.D. 602–813), University of Pennsylvania Press, ISBN 978-0812211283.
• Pryor, John H. (2003): «Byzantium and the Sea: Byzantine Fleets and the History of the Empire in the Age of the Macedonian Emperors, c. 900–1025 CE», Hattendorf, John B.; Unger, Richard W., red.: War at Sea in the Middle Ages and the Renaissance, Boydell Press, ISBN 0851159036; s. 83–104.

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• «Greek Fire», World History Encyclopedia
• «The Mysterious Greek Fire Weapon of the Byzantine Empire», GreekReporter.com

Autoritetsdata