Landjord

Fra wikisida.no
Sideversjon per 14. apr. 2026 kl. 07:59 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
En gresskledd tange som mellom to vannmasser.
Land mellom vannmasser ved Point Reyes National Seashore, California

Landjord, også land eller fastland, er den faste overflaten på jorden som ikke er nedsenket i havet eller andre vannmasser. Den utgjør 29,2 % av jordens overflate og inkluderer alle kontinenter og øyer. Jordens landoverflate er nesten helt dekket av regolitt, et lag med stein, jord og mineraler som danner den ytre delen av den kontinentale jordskorpen. Landoverflaten spiller en viktig rolle i jordens klimasystem, og er involvert i blant annet karbonkretsløpet, nitrogenkretsløpet og vannets kretsløp. En tredjedel av landoverflaten er dekket av trær, en annen tredjedel brukes til jordbruk, og en tiendedel er dekket av permanent snø og isbreer. Resten består stort sett av av ørken, savanne og steppe.

Landterreng varierer sterkt og består av fjell, ørkener, sletter, platåer, isbreer og andre landformer. I fysisk geologi er landoverflaten delt inn i to hovedkategorier: Fjellkjeder og relativt flate interiører kalt kratoner. Begge dannes over millioner av år gjennom platetektonikk. Vassdrag, som inngår i vannets kretsløp, former landskapet, eroderer stein, transporterer sedimenter og skaper grunnvann. På fjell eller på høye breddegrader blir snø komprimert og omkrystallisert over hundrevis eller tusenvis av år og danner isbreer, som kan være så tunge at de trykker ned jordskorpen. Omtrent 30 % av landjorden har tørt klima, der mer vann forsvinner gjennom fordampning enn det som blir tilført via nedbør.

Temaet landjorden omfatter også kollektive naturressursene som et land har, som elver, innsjøer og biosfæren. Menneskelig manipulasjon av jorden, ved landbruk og arkitektur, kan også betraktes som en del av land.

Levende liv på landjorden er avhengig av ferskvann fra elver, bekker, innsjøer og isbreer, som utgjør tre prosent av vannet på jorden. Det meste av menneskelig aktivitet gjennom historien har funnet sted på beboelige landområder der landbruk er mulig og ulike naturressurser er tilgjengelige. I tiårene rundt år 2000 har forskere og beslutningstakere understreket behovet for å forvalte land og biosfære mer bærekraftig, gjennom tiltak som å gjenopprette forringet jord, bevare biologisk mangfold, beskytte truede arter og takle klimaendringer.

Definisjon

Landjorden blir definert som den faste, tørre overflaten på jorden.[1] Ordet land kan også samlet referere til jordens kollektive naturressurser,[2] inkludert dens landdekke, elver, innsjøer, biosfæren, det laveste laget av atmosfæren (troposfæren), grunnvannsreserver og de fysiske resultatene av menneskelig aktivitet på land, slik som arkitektur og jordbruk.[3] Grensen mellom landjord og hav er strandlinjen.[4]

Etymologi

Ordet land er et arveord og er kjent i omtrent samme form i norrønt og mange germanske språk.[5] Det kan knyttes til det proto-germanske ordet *landą, «ubearbeidet land», og deretter den proto-indoeuropeiske *lendʰ-, spesielt i nordlige regioner som var hjemsted for språk som proto-keltisk og proto-slavisk. Noen eksempler er norrønt land og jǫrð, «fast land»,[6][7] gammelirsk land, «land, tomt, kirkebygning» og gammelirsk ithlann, «treskegulv» og gammel østslavisk ljadina «ødemark, ugress».[2] Land brukes som motsetning til sjø og til dels i samme betydning som strand;[8] landjord brukes som motsetning til sjøen og luften.[9] Ordet jord er et arveord og er etymologisk relatert til tilsvarende ord på andre germanske språk blant annet engelsk earth.[10] Jord brukes i flere betydninger blant annet løsmasse på overflaten, grunn, bakke, verden og kloden.[11]

Et land eller nasjon kan bli referert til som moderlandet, fedrelandet eller hjemlandet til folket.[12] Mange land og andre steder har navn der suffikset -land inngår (England,[13] Grønland,[14] og New Zealand[15]). Det ekvivalente suffikset -stan fra indo-iransk, til slutt avledet fra det proto-indo-iranske * sthāna-,[16] er også til stede i mange land- og stedsnavn, som Pakistan, Afghanistan og andre i Sentral-Asia.[17] Suffikset brukes også mer generelt, som i persisk rigestân «sted for sand, ørken», golestân «sted for blomster, hage», gurestân «kirkegård»,[18] og Hindustân «Indo- folkets land».[19]

Dannelse og sammensetning

Se også: Solsystemets opprinnelse og utvikling og Jorden

Jorden er en av solsystemets steinplaneter, de andre er Merkur, Venus og Mars. De kjennetegenes en kjerne av metall og mantel av stein (bergarter, mineraler), og som navnet antyder, en fast skorpe yterst, altså landjorden. Steinplaneter er små, lette og har tynn atmosfære sammenlignet med en gassplanet.[20]

Innenfor geografi studeres landjorden og dens historie generelt. Mineralogi er studiet av mineraler som landjorden består av og petrologi er studiet av bergarter. Jordbunnslære er studiet av jordsmonnet og omfatter underdisiplinene pedologi, som fokuserer på dannelse av jord, og edafologi, som fokuserer på forholdet mellom jord og liv.

Terrengets og landskapets beskaffenhet påvirker blant annet økosystemer, vannføring og distribusjon av vann. Over et stort område kan det påvirke klima- og værmønstre. Terrenget i en region bestemmer i stor grad egnethet for menneskelig bosetting: flate alluviale sletter (formet av rennende vann) har en tendens til å ha bedre jordbruksjord enn brattere, mer steinete høyland.[21]

Dannelse av landjorden

En kunstnerisk skildring av den tidlige jorden, med mye av overflaten dekket av lava.
En kunstnerens fremstilling av en tidlig fase av jordens historie (Hadean Eon).

Dannelsen og utviklingen av solsystemets legemer skjedde i takt med solen.[22] I løpet av 4,54± 0,04 milliarder år ble den opprinnelige jorden dannet.[23][24] Jordens atmosfære og hav ble dannet av vulkansk aktivitet og utgassing som innehold vanndamp. Opprinnelsen til verdenshavene var kondens og is fra asteroider, protoplaneter og kometer.[25] I denne modellen forhindret klimagasser havene fra å fryse selv om den nyopprettede solen bare hadde 70 % lysstyrke.[26]

Jordskorpen ble dannet da det smeltede ytre laget av jorden ble avkjølt og ble til en fast masse.[27] Det er to modeller som forklarer landmassenes fremvekst.[28] Enten skjedde det en jevn vekst til dagens former,[29] eller, mer sannsynlig, en rask vekst tidlig i jordens historie,[30][31] etterfulgt av jevn utvikling av et kontinentalt område.[32][33][34]

Kontinentene dannes av platetektonikk, en prosess som drives av varmen fra jordens indre. På tidsskalaer som varer i hundrevis av millioner av år, har et superkontinent oppstått og brutt fra hverandre tre ganger. For rundt 750 millioner år siden begynte et av de tidligste kjente superkontinentene, Rodinia, å brytes opp.[35] Kontinentene ble senere rekombinert for å danne Pannotia for 600–540 millioner år siden, og til slutt Pangea, som også brøt fra hverandre for 180 millioner år siden.[36]

Landmasser

En animasjon som viser forskjellige modeller for kartfremstilling av jordens kontinenter
Animasjon med et verdenskart med ulike inndelinger av kontinenter og verdensdeler

Kontinentene er de store sammenhengende landområdene omgitt av hav.[37] Det er fire store sammenhengende kontinenter på jorden: Afrika-Eurasia, Amerika, Antarktika og Australia.[38] Opptil syv geografiske regioner blir ofte sett på som kontinenter. Fra største til minst landområde er disse Asia, Afrika, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Antarktis, Europa og Australia.[39]

Bergarter og mineraler

Landjordens bergarter består for det aller meste av mineraler. Unntaket er de som inneholder glass. Mineraler er nesten alltid faste stoffer med krystallinske egenskaper bestemt av deres kjemiske sammensetning. Det finnes også mineraler som har samme kjemisk sammensetning, men har forskjellig krystallstruktur. En har beskrivelse av over 5000 forskjellige typer mineraler og hvert år blir det funnet nye.[40]

Av de kjente mineralene er det rundt 100 som danner størsteparten av jordens bergarter. Mineraler dannes under et bredt spekter av kjemiske og fysiske forhold nede i landjorden, som varierende temperatur og trykk. De fire hovedkategoriene for mineraldannelse er:[41]

  1. magmatisk, der mineraler krystalliseres fra en smeltet masse,
  2. sedimentær, der mineraler er et resultat av sedimentasjon, en prosess der råmaterialene er partikler fra andre bergarter som har gjennomgått forvitring eller erosjon tidligere,
  3. metamorf, der nye mineraler dannes av tidligere mineraler på grunn av endret forholde, vanligvis økende temperatur og trykk og
  4. hydrotermisk, der mineraler kjemisk utfelles fra varme løsninger i jorden.

Geomorfologi og landformer

Landjorden utsettes for en rekke naturlige prosesser som former den og skaper ulike landformer. Studien av formene og mekanismene kalles geomorfologi.[42] Erosjon og tektonikk, vulkanutbrudd, flom, forvitring, isdannelse, vekst av korallrev og meteorittnedslag er blant prosessene som konstant former jordens overflate over geologisk tid.[43][44]

Platetektonikk

Utdypende artikkel: Platetektonikk

Platetektonikk er vitenskapen om jordskorpens bevegelse. Det vil si teorien om at jordens litosfære er delt inn i tektoniske plater som beveger seg over mantelen under.[45] Dette resulterer i kontinentaldrift der kontinentene beveger seg i forhold til hverandre.[46] Den tyske forskeren Alfred Wegener var den som først kom opp med teorien om kontinentaldrift i 1912.[47]

Flere nøkkelegenskaper definerer den moderne forståelsen av platetektonikk. Stedet der to tektoniske plater møtes kalles en plategrense,[48] med ulike geologiske fenomener som forekommer for ulike typer grenser. Et eksempel er divergerende plategrenser, der havbunnsspredning oppstår,[49] i motsetning til subduksjonssonene der to plater støter mot hverandre og den ene platen synker ned.[50]

Subduksjon fører til slutt til at all havbunn forsvinner ned i dype og til slutt vil selve kontinentene støte mot hverandre. En får da kontinentalkollisjon som åpenbarer seg som mektige fjellkjeder. Himalayafjellene er et eksempel som skyldes at det indiske kontinentet i sør har beveget seg mot nord, kollidert med og delvis blitt presset under det euroasiatiske kontinentet i nord.[51]

Jordskjelv og vulkansk aktivitet er vanlig i alle typer grenseområder mellom tektoniske plater. Med vulkansk aktivitet menes ethvert brudd på jordoverflaten der magma strømmer opp og blir til lava.[52] Ildringen i Stillehavet inneholder to tredjedeler av verdens vulkaner, og over 70 % av jordens seismologiske aktivitet skjer i området. Ildringen omfatter plategrenser rundt Stillehavet.[53][54]:68[55]:409–452[lower-alpha 1]

Fjellkjededannelse

Dannelsen av fjell kan skje ved orogenese og er et resultat av platetektonikk.[56][57] For eksempel kan fjell dannes i en konvergent plategrense ved en kollisjon der en plate skyver den ene platen over den andre, slik at fjell dannes ved at jordskorpen skyves oppover. Sonen som skyves ned kalles en subduksjonssone.[58][59]

Forvitring og erosjon

Erosjon vil si transport av fragmenter av landmassene via naturlige prosesser, det være seg vind, vann, is og tyngdekraft. Utgangspunktet er at forvitring bryter ned og løser opp bergarter, mens erosjonen er selve transporten av masser til et annet sted.[60] Naturlige erosjonsprosesser tar vanligvis lang tid uten å skape merkbare endringer i landskapet. For eksempel ble Grand Canyon skapt i løpet av 70 millioner år av Coloradoelven,[61][62] som forskere anslår fortsetter å erodere elvegjelet med en hastighet på 0,3 meter hvert 200 år.[63] Mennesker har forårsaket at erosjonen i verden er 10–40 ganger raskere enn normalt,[64] noe som har ført til at halvparten av all matjord på jordoverflaten har gått tapt i løpet av de siste 150 årene.[65]

Isbreer

Eyjafjörður på Island.
Foto: Ævar Arnfjörð Bjarmason

Isbreer forekommer i regioner på jorden med kaldt klima eller i fjellområder høyt over havet.[66] Isbreer har en større tærende virkning på berggrunnen under enn noen annen geologisk påvirkning.[67] Innlandsis er en form for isbreer som ligger over store landområder og som har utløpende isbreer ned mot havet. Et eksempel er Grønlandsisen som dekker en stor del av Grønland med flere 1000 m tykk is. Andre typer isbreer er dalbreer og platåbreer. Dalbreer er de vanligste i Norge, men det finnes også platåbreer som i Hallingskarvet og Hardangerjøkulen. Enda en type er botnbreer som danner store runde botner i breens bakvegg. Slike botner finnes i fjell der det har vært stillestående isbreer.[66][68]

Jordkloden er preget av å ha gjennomgått flere istider med opptil 3 km tykke iskapper som har dekket store dele av kontinentene. Det har vært flere perioder med istider og hver periode har flere istider adskilt av mellomistider. Jorden er nå i en mellomistid og nåværende istidsperiod kalles kvartær. Kvartær har vart i 2,6 millioner år og i denne tiden har det vært hele 50 istider. Istidene preger landskapet med u-daler, innsjøer, dype fjorder, forrevne fjellpartier med botner og spisse tinder.[67]

Landformer

Et topografisk kart over Japan og det omkringliggende havet og landmassene, som viser forskjellige høyder med forskjellige farger.
Et topografisk kart over Japan som viser høyden av terrenget.

Landformene er skapt av geologiske prosesser eller av menneskelige bearbeiding. Eksempler er sletter, platåer, fjorder, fjell elvesletter, hauger, botner, daler og skråninger, samt strandflate, strender og øyer.[69][70] En detaljert beskrivelse av blant annet terrengforhold på et sted er topografi.[71]

En har både aktive og mer statiske («fossile») landformer. Aktive landformer blir stadig forandret og et eksempel er meandere,[72] altså halvsirkelformede kurver i eleveleier som renner over slakt hellende underlag dekket med løsmasseavsetninger. Disse formene blir stadig endret etter som vannets eroderende virkning fjerner løsmasser i ytterkurvene.[73] For noen landformer har den aktiviteten som skapte dem mer eller mindre stoppet opp og landformen beholder sin form over lang tid, med andre ord blir statisk.[72]

Høyden over havet og avstanden fra hav er en måte å beskrive landskapet på.[74] Høyden på jordens landoverflate varierer fra lavpunktet på −418 moh (meter over havet) ved Dødehavet, til en maksimal høyde på 8 848 moh. på toppen av Mount Everest. Gjennomsnittlig høyde over havet er omtrent 797 m,[75] som gjelder for 98,9 % av tørt land over havet.[76]

Relieff er høydeforskjeller innenfor et landskap, for eksempel vil flatt terreng ha lavt relieff, mens terreng med stor høydeforskjell mellom høyeste og laveste punkt vil bli ansett som høyt relieff. De fleste landområder har relativt lavt relieff.[77]

Fjellvidder

En fjellkjede med bratte klipper og topper.
Pirin, en fjellkjede i Bulgaria.

Et platå, eller høyslette, er et område av et høyere landområde som består av flatt terreng som heves skarpt over området rundt på minst den ene siden og skaper bratte klipper eller bratte skråninger.[78] Både vulkansk aktivitet som oppstrømning av magma og ekstrudering av lava, eller erosjon av fjell forårsaket av vann, isbreer eller eoliske prosesser, kan skape platåer.[79]

Sletter, daler og fjorder

En alluvial slette nær tørre, bølgende åser
En liten, innskåret alluvial slette fra Red Rock Canyon State Park (California).

Sletter dekker mer enn en tredjedel av jordens landareal.[80] Når de oppstår som senkede områder mellom fjell, kan de skape daler, kløfter eller kløfter og raviner.[81] Et platå kan betraktes som en forhøyet slette. Sletter er kjent for å ha fruktbar jord og være viktig for landbruket på grunn av gode forhold for gress egnet for husdyr og letter høsting av avlinger.[82]

Elvesletter ga jordbruksland for noen av de tidligste sivilisasjonene.[83] Erosjon er ofte en viktig driver for dannelsen av sletter og daler, med riftdaler som et unntak.[84]

Isbreene beveger seg sakte nedover i landskapet og har på grunn av sin tyngde en kraftig gravende effekt. Det danner seg derfor en dal med U-form. Der isens kraft har virket vil berggrunnen bli glattskurt og polert.[66] Isbreer som har gått ut mot havet etterlater seg fjorder, slik som på Grønland, i Norge, Alaska, British Columbia, Patagonia, New Zealand og Skottland.[85]

Morene, løsmasser og marin leire

Breene tar med seg veldige masser med usortert materiale som stein, sand og leire, det en kaller morene. Innlandsisen som lå over Skandinavia i siste istid regner en med tok med seg gjennomsnittlig rundt 30 m tykt lag av berggrunnen i Norge. Disse løsmassene ble avsatt i Nordsjøen, i Danmark og i Nord-Tyskland. Avleiringer etter isbreer blir avsatt både i havet og på land, der det første er marine leireavsetninger bestående av leire. Avsetninger på land består av alle kornstørrelser, også store steiner.[66]

Marin leire er en type leire som påtreffes i kystområder rundt om i verden. I de nordlige områder som har vært isdekket under istiden kan denne være av typen kvikkleire.[86] På grunn av landhevning etter at isen trakk seg tilbake har marin leire kommet opp på tørt land.[87] Slik leire avsatt på havbunn ved slutten av istiden, er grunnlaget for mye av jordbruket i Norge. Særlig på Sør-Østlandet og langs Trondheimsfjorden er det store områder med dyrket jord på områder med marin leire.[88]

Kyst og øyer

Et forenklet diagram av en kystson bestående av kyst og nærliggende farvann
Diagram over en kystsone bestående av kyst og nærliggende farvann.

Strandlinjen er grenseområdet mellom landjord og hav. Den endrer seg hver dag når tidevannet stiger og faller. Stranden strekker seg fra lavvannslinjen til den største høyden som kan nås med stormbølger, og kysten strekker seg innover i landet til området hvor havrelaterte trekk ikke lenger finnes.[89] Når land er i kontakt med havvann kan det eroderes og blir blant annet påvirket av tidevannets strømninger.[90][91]

Strandflaten er en fleksibel strandlinje som inkluderer arealer over og under land. Typisk er skjærgård med holmer og skjær, skapt av havis og isbreer over lange tidsrom. Strandlinjen har flyttet seg avhengig av hvor mye vann som til en hver tid har vært bundet i ismasser.[92][93] Norges kyst er typeområde i den geomorfologiske beskrivelse av denne type landskap.[92]

At ismassene har bunnet opp store vannmasser har hatt stor betydning ved at en større del av landjorden ble tilgjengelig for ferdsel eller bosetning. Beringia var et tørt landområde der Beringstredet i dag ligger. Forskerne er usikre på når denne landbroen i nordområdene mellom Amerika og Asia var åpen for de første menneskene som vandret over til Amerika. En hypotese går ut på at innvandringen til Amerika over Beringia skjedde for 15 000 år siden.[94][95]

Omtrent 44 % av alle verdens mennesker bor innenfor et område 150 km fra havet.[96] Ved kysten er det store befolkningskonsentrasjoner og havet er viktig for matforsyning og økonomi.[97]

Øyer kan dannes ved en rekke prosesser. For eksempel er Hawaii-øyene dannet fra isolert vulkansk aktivitet selv om de ikke er i nærheten av en plategrense.[98]:406 Atoller er ringformede øyer bestående av koraller, skapt når innsynkning får en øy til å synke under havoverflaten og etterlater en ring av skjær rundt seg.[98]:69[99]

Lag

Pedosfæren er det ytterste laget av landoverflaten. Den er sammensatt av jord og utsettes hele tiden for jorddannelsesprosesser. Under den omfatter litosfæren både jordskorpen og det øverste laget av mantelen.[100] Litosfæren hviler, eller «flyter», på toppen av mantelen i et samvirke omtalt som isostasi.[101]

Bergarten som utgjør landjorden er tykkere enn havbunnsskorpen, og den er langt mer variert når det gjelder sammensetning. Omtrent 31 % av denne kontinentale skorpen er nedsenket i grunt vann, og danner kontinentalsokkelen.[102]

Kontinentalskorpe

Et verdenskart over jordskorpen. Den er lavest i dype hav, høyere på kontinentalsokkel og landmasser, og høyest i høylandsregioner som det tibetanske platået.
Kart over Mohorovičić-diskontinuitetens dybde fra overflaten, som indikerer tykkelsen på jordskorpen.

Kontinentalskorpen består av magmatiske, sedimentære og metamorfe bergarter som danner kontinentene og områdene med grunn havbunn nær kystene, kjent som kontinentalsokkel. Dette laget er rikt på aluminiumsilikat og har lavere tetthet enn havbunnsskorpe.[103]

Sammensetningen av landjorden er ikke ensartet, men varierer mellom steder og lag innenfor samme region. De mest fremtredende komponentene i den øvre kontinentale skorpen er silisiumdioksid, aluminiumoksid og magnesium.[102] Kontinentalskorpen består av bergarter med lavere tetthet enn havbunnsskorpen, og størst utbredelse i kontinentalskorpen har granitt.[104][105] Sedimentær bergart dannes ved akkumulering av sediment som blir begravd og komprimert. Nesten 75 % av de kontinentale overflatene er dekket av sedimentære bergarter, selv om de utgjør omtrent bare 5 % av jordskorpen.[106]

Jord

Tverrsnitt av rankerjord, med planter og utstående røtter nær toppen
Tverrsnitt av rankerjord med planter og utstående røtter nær toppen.

Jordsmonn er en blanding av organisk materiale, mineraler, gasser, væsker og organismer som tilsammen understøtter liv. Jord består av en fast fase av mineraler og organisk materiale,[107] samt en porøs fase som holder på gasser (luften i atmosfæren) og vann (jordløsningen).[108][109] Derfor er jord et tilstandssystem av de tre fasene fast stoff, væske og gass.[110] Jord er et produkt av flere faktorer: Den er påvirket av klima, relief (høyde, orientering og terrenghelning), organismer og jordas grunnmaterialer (mineraler), samt samhandling mellom alle disse over lang tid.[111] Den gjennomgår kontinuerlig utvikling gjennom en rekke fysiske, kjemiske og biologiske prosesser, som forvitring og erosjon.[112]

På grunn av jordsmonnets kompleksitet og sterke interne koblinger ser biologer på jord som et økosystem.[113] Den fungerer som et habitat for jordorganismer, et resirkuleringssystem for næringsstoffer og organisk avfall, bidrar med vannrensning, modifisering av atmosfærens sammensetning og er medium for plantevekst. Jordsmonnet er på grunn av dette en kritisk viktig økosystemtjeneste.[114] Siden jord har et enormt utvalg av tilgjengelige nisjer og habitater inneholder den en stor del av jordens genetiske mangfold. Et gram jord kan inneholde milliarder av organismer, som tilhører tusenvis av arter, for det meste mikrobielle og stort sett fortsatt uutforskede.[115][116]

Verdens økosystemer påvirkes på vidtrekkende måter av prosessene som utføres i jordsmonn, med påvirkning av alt fra ozonnedbryting og global oppvarming til ødeleggelse av regnskog og vannforurensning. Med hensyn til jordens karbonkretsløp fungerer jord som et viktig karbonreservoar,[117][118] og det er potensielt en av de mest reaktive kompoenntene mot menneskelig forstyrrelse og klimaendringer.[119][120]

Landdekke

Et kart over jorden som viser forskjellige former for landdekke i forskjellige farger
Landdekke klassifisert av det International Geosphere-Biosphere Program (IGBP) i 17 klasser.

Landdekket er materialer eller organismer som er fysisk tilstede på landoverflaten som trær, urter, karrig vegetasjon eller busker. Kunstige overflater (som byer) utgjør omtrent 0,33 % av alt areal i verden.[121] Arealbruk refererer til menneskelig forvaltning og bruk av land til ulike formål, som jordbruk, bebyggelse og rekreasjon, på verdensbasis er det anslagsvis 16,7 millioner km² med dyrket mark, og 33,5 millioner km² med beitemark.[122] Prosentvis var fordelingen av hele landjordens arealbruk som følger i 2022:[123]

  • jordbruksland mer enn 33 %,[123]
  • skog rundt 33 %,[123]
  • andre kategorier som ørken, karrige landområder, bebygde områder, omtrent 23 %.[123][124]
  • bre- og snødekkede områder utgjør omtrent 10 %.[124]

I løpet av tiden 2001–2021 har verdens totale dyrkede areal økt med omtrent 5 %. Denne økningen var et resultat av arealekspansjon i Afrika, Sør-Amerika og Sørøst-Asia, som delvis ble oppveid av reduksjon i Nord-Amerika, Øst- og Sør-Europa.[123]

Registrering av endring av landdekket ved hjelp av fjernmåling og geospatiale data gir grunnlagsinformasjon for å vurdere klimaendringenes påvirkning på habitater og biologisk mangfold, så vel som naturressurser. Oppdagelse og kartlegging av slike endringer er viktig innenfor tverrfaglig miljøvitenskap.[125] Modellering av landendring brukes til å forutsi og analysere endringer i landdekke og bruk.[126]

Livsvitenskap

Naturmiljøet på landjorden nyter godt av en rekke økosystemtjenester, som demping av klimaendringer, regulering av vannstrømning gjennom vann og vassdrag, samt matproduksjon. Landsressursene er begrensede, noe som har ført til lovverk som er ment å ivareta økosystemtjenestene og praksiser som bærekraftig arealforvaltning.[3]

Biomer

Utdypende artikkel: Biom

Et biom er et område «preget av sin vegetasjon, jord, klima og dyreliv.» Det er fem hovedtyper av biomer på landjorden: gressletter, skog, ørken og tundra, samt ferkvannsbiom (pytt, innsjø, vassdrag).[127][128] Andre typer biomer er for eksempel buskområder, våtmarker og polare iskapper.[129] Et økosystem er samspillet mellom organismer innenfor et bestemt miljø, og et habitat refererer til miljøet der en gitt art eller populasjon lever. Biomer kan spenne over mer enn ett kontinent, og inneholde en rekke økosystemer og habitater.[130]

Et bilde av den hvite ørkenen i Egypt, med klipper, sanddyner og hvite kalksteinsformasjoner formet ved erosjon av vind og sand
White Desert National Park i Egypt.
En tett skog som viser ulike typer trær og kratt
En skog i Ryssbergen, Sverige.
  • Ørkener har tørt klima, generelt definert til å bety at de mottar mindre enn 250 mm nedbør årlig. De utgjør rundt en femtedel av jordens landareal, finnes på alle kontinenter og kan være veldig varme eller veldig kalde (polarørkenen). De er hjemsted for dyr og planter som har evoluert til å tåle tørke. I ørkener er det meste av erosjon forårsaket av rennende vann og oversvømmelser, som vanligvis oppstår under voldsomme tordenvær. Ørkener utvides på grunn av ørkenspredning, som er forårsaket for kraftig avskoging eller overbeiting.[131][132]
  • Tundra er et biom der veksten av trær hindres av lave temperaturer og korte vekstsesonger.[133] Det er flere typer av tundra knyttet til forskjellige regioner; arktisk tundra, alpin tundra og antarktisk tundra.[134][135]
  • Skog finnes av mange forskjellige typer som regnskoger, løvskoger og boreale skoger. Det er mange definisjoner for hva som er en skog, og faktorer som treenes tetthet, høyde, arealbruk, juridisk status og økologisk funksjon.[136]
  • Gressletter er områder hvor vegetasjonen er dominert av gress (Poaceae). Imidlertid kan starr og siv også påtreffes, sammen med varierende andeler av kløver og urter. Gressletter forekommer naturlig på alle kontinenter unntatt Antarktis og finnes i de fleste økoregioner på jorden. Videre er gressletter et av de største biomene på jorden og dominerer landskapet over hele verden. Typer av gressletter spenner fra naturlige til oppdyrkede. Savannaer er gressletter med sporadiske, spredte trær.[137]

Levende organismer på landjorden

Via evolusjon utviklet planter seg på landjorden (embryofytter) seg fra grønne alger. Gruppen (kladen) består av blant annet trær, busker, bregner, gress, mose og blomster. De fleste planter er karplanter, noe som betyr at plantevevet fordeler vann og mineraler.[138] Gjennom fotosyntese nærer de fleste planter seg fra sollys og vann, «puster inn» karbondioksid og «puster ut» oksygen.[139]

I motsetning til planter er landdyr ikke en monofyletisk gruppe, det vil si at alle landdyr ikke har en felles stamfar. Dette fordi noe organismer, som hval, har utviklet seg fra landpattedyr som har gått tilbake til marine livsformer.[140] Tidligere hadde landjorden en megafauna, altså store landdyr som for eksempel planteetere på over 1000 kg, som fugledinosaurer, og kjøttetere på over 100 kg.[141]

Klima

Utdypende artikler: Klima og Drivhuseffekt

En del av Andesfjellene sett fra verdensrommet som viser kontrasten mellom det tørre terrenget vest for fjellryggen og det fuktige terreng i øst.
Andesfjellene skaper en regnskygge som skiller det våte Amazonasbekkenet fra det tørre Altiplano.

Jordens land samhandler med og påvirker klimaet sterkt. Blant annet vil jordens overflate varmes opp og kjøles ned raskere enn luft eller vann.[142] Breddegrad, høyde over havet, topografi, grad av refleksjon og arealbruk har alle ulike effekter på klimaet. Jordoverflatens breddegrad vil påvirke hvor mye solstråling som når overflaten. Høye breddegrader mottar mindre solstråling enn lave breddegrader. Landjordens topografi er viktig for å skape og transformere luftstrømmer og nedbør. Store landformer, som fjellkjeder, kan avlede vind.[142] Når luft stiger på grunn av fjell forårsaker det kondens og nedbør.

Ulike typer landdekke vil påvirke landets albedo, et mål på mengden solstrålingen som reflekteres, snarere enn absorberes og overføres som varme til jorden.[143] Vegetasjon har en relativt lav albedo, noe som betyr at bevokste overflater reflekterer lite av solens energi. Skog har en albedo på 10–15 % mens gressletter har en albedo på 15–20 %. Til sammenligning har sandørkener en albedo på 25–40 %.[143]

Arealbruk spiller også en rolle for det regionale og globale klimaet. Tettbefolkede steder og byer har liten albedo og skaper således urbane varmeøyer som har effekter på nedbøren, skydekket og temperaturen i regionen.[142]

Menneskers aktiviteter og påvirkning

De fleste av verdens filosofier og religioner anerkjenner en menneskelig forvalterplikt overfor land og natur. Mange mennesker ser på landområder som en kilde til «åndelighet, inspirasjon og skjønnhet». Mange får også en følelse av tilhørighet, spesielt hvis det også tilhørte deres forfedre.[3]

Ulike religioner lærer om en forbindelse mellom mennesker og land som ærbødighet for Bhumi, en personifisering av jorden i hinduismen,[144] og forpliktelsen til å beskytte land som hima i islam, og i nesten alle urfolksgrupper er det etiologiske historier om landet de bor på.[3] For urfolk er tilknytning til landet en viktig del av deres identitet og kultur,[145] og noen religiøse grupper anser et bestemt landområde for å være hellig, slik som det hellige land i de abrahamittisk religion.[146]

Verdens mennesker har en betydelig innflytelse på jordoverflaten, i tillegg til atmosfæren, havene og de biogeokjemisk kretsløpene. Estimater tyder på at utnyttelse eller kontroll på mellom en fjerdedel til en tredjedel av all biomassen produsert av verdens planter på land (netto primærproduksjon) årlig siden 1990-årene. Slik omfattende kontroll over jordens planteproduksjon har i stor grad blitt tilskrevet utviklingen av industriell nitrogenfiksering (Haber–Bosch-prosessen) til kunstgjødsel.[147] Intenst jordbruk gir omfanttende og alvorlig landforringelse, med jorderodering, utarming av næringsstoffer og økende saltinnhold som konsekvenser. Menneskeskapt forringelse påvirker over en tredjedel av verdens jordbruksareal. Gevinsten av nydyrking på områder med marginal jordkvalitet og økt intensivering på eksisterende dyrket mark begrenses av jorderosjon og utarming av karbon, næringsstoffer og jordmangfold. Bruk av uorganisk gjødsel (kunstgjødsel) for å øke eller opprettholde avlingene har hatt betydelige negative effekter på jordhelsen, og bidrar til vannsforurensning på grunn av avrenning.[148]

Kultur, religion og skapelsesmyter

Fuji-fjellet sett fra verdensrommet, med omkringliggende skog
Fuji-fjellet på forsommeren sett fra den internasjonale romstasjonen. Fuji er et fjell av stor kulturell og religiøs betydning for japanere.[149]

Skapelsesmyter i mange religioner har historier om skapelsen av verden av en overnaturlig guddom eller guddommer, for eksempel beretninger der landet er atskilt fra havet og luften. Jorden selv har ofte blitt personifisert som en guddom, spesielt en gudinne. I mange kulturer blir modergudinnen også fremstilt som en fruktbarhetsguddom. For aztekerne ble jorden kalt Tonantzin, som betyr «vår mor»; for inkaene ble jorden kalt «Pachamama», som betyr «moder jord». I norrøn mytologi var jordkjempen Jörð mor til Tor og datter til Annar.[150] Oldtidens egyptiske religion er forskjellig fra andre kulturer fordi jorden (Geb) er mannlig og himmelen (Nut) er kvinnelig.[151]

Oldtidens østlige middelhavskulturer tenkte på verden som en flat plate av landjorden omgitt av hav. Pyramidetekstene og sarkofagtekstene forteller at de gamle egypterne trodde Nun (havet) var en sirkulær kropp som omgir nbwt (et begrep som betyr «tørt land» eller «øyer»).[152] Den hebraiske bibelen, som trekker på andre østlige ideer, skildrer jorden som en flat skive som flyter på vann, med en annen vannvidde over seg.[153] En lignende modell finnes i den homeriske beretningen fra det 8. århundre før Kristus, der Okeanos, den personifiserte vannmassen som omgir jordens sirkulære overflate, er avleren av alt liv og muligens av alle guder.[154]

Utforskning og handel

To store epoker med utforskning av landjorden har inntruffet i menneskehetens historie; én med divergens og én med konvergens. Førstnevnte hendte da mennesker flytte ut av Afrika, bosette seg på nytt land og utvikle distinkte kulturer som var nokså isolerte fra hverandre.[155] Tidlige utvandrere slo seg ned i Europa og Asia. For 14 000 år siden krysset noen mennesker istidens landbro fra Sibir til Alaska og fortsatte sørover og bosatte seg i Amerika.[156] For det meste var disse kulturene uvitende om hverandres eksistens. Den andre perioden, som skjedde over de siste 10 000 årene, var kjennetegnet av økt tverrkulturell utveksling gjennom handel og utforskning og som markerte en ny æra med kulturell sammenblanding.[155]

Handel har skjedd siden forhistorisk tid og det er antatt at handel over nokså store avstander startet for rundt 150 000 år siden.[157] Gjennom historien har store handelsruter eksistert på land, som Silkeveien som koblet Øst-Asia med Europa,[158] samt Ravveien der menneskene overførte rav fra Nord-Europa til Middelhavet.[159]

Landbruk

Verdenskart som viser arealbruk i 2017.
Verdenskart over arealbruk i 2017. Historisk fordeling av arealbruk fra 10 000 før Kristus og fremover, er vist nederst til høyre.

I mer enn 10 000 år har det vært drevet med aktiviteter på land som jakt, matauk, svedjebruk, skog rydding og landbruk. Fra og med den neolittiske revolusjonen med spredningen av jordbruk rundt om i verden, har menneskelig arealbruk i betydelig grad endret landjordens økosystemer, med transformasjon av jordens landskap på global skala for 3000 år siden.[160]:30[161][162] Fra rundt 1750 har arealbruket økt i en akselererende hastighet på grunn av den industrielle revolusjon, som skapte større etterspørsel etter naturressurser og forårsaket rask befolkningsvekst.[160]:34

Landbruk omfatter både avlinger og husdyrhold.[163] En tredjedel av jordens landoverflate brukes til jordbruk,[164][165]:126 med et estimat på 16,7 millioner km² til dyrket mark og 33,5 millioner km² beitemark.[122] Dette har hatt betydelig innvirkning på jordens økosystemer. Når land ryddes for å gjøre plass for jordbruk, erstattes flora og fauna med introduserte avlinger og husdyr.[160]:31 Sterk utnyttelse av landbruksareal er drevet av dårlig forvaltningspraksis som fører til gradvis reduserte avlinger, noe som igjen krever mer arealbruk, øker matetterspørselen, gir matsvinn og oppmuntrer til et kosthold med mye kjøtt.[165]:126

Urbanisering

Urbanisering har ført til større befolkningsvekst i urbane områder det siste århundret. I 2007 skjedde et skifte der flertallet av verdens befolkning bodde i byer og ikke på landsbygda som før. Selv med denne endringen utgjør urbane områder mindre enn 3 % av jordens landareal.[160]:35 Folk som bor i urbane områder er avhengige av mat produsert i områder utenfor byene, noe som skaper større etterspørsel etter landbruksprodukter og påvirker arealbruk langt utover bygrensene.[160]:35 Urbaniseringen fortrenger også jordbruksarealer fordi den i hovedsak foregår på den mest fruktbare jorden. Byutvidelse i bynære områder deler opp jordbruks- og naturområder, og tvinger landbruket til å flytte til mindre fruktbar landjord andre steder. Fordi dette landet er mindre fruktbart, trengs mer land for samme produksjon, noe som øker den totale bruken av jordbruksareal.[166]:119

En annen form for bruk av jordens land er gruvedrift for uttak av metaller og mineraler. Bevis på tidlig gruvedrift dateres tilbake til rundt 3000 får Kristus i oldtidens Egypt.[160]:34 Viktige mineraler inkluderer jernmalm, utvunnet for bruk som råstoff; kull, utvunnet for energiproduksjon og edelstener, utvunnet for bruk i smykker og som valuta.[160]:34

Geopolitikk

Se også: Geopolitikk
Et kart over Kashmir der en ser omtvistede grenser mellom Kina, India og Pakistan.
Kart over Kashmir, som viser omtvistede grenser mellom Kina, India og Pakistan. Uomstridte grenser mellom de tre landene er også synlige.

Grenser mellom land trekkes opp enten via geografiske trekk som hav, fjellkjeder, elver eller av politiske enheter som myndigheter, stater eller subnasjonale enheter. Politiske grenser kan etableres gjennom krigføring, kolonisering eller gjensidige avtaler mellom de politiske enhetene.[167][168]

Mange kriger og konflikter har oppstått i forsøk på å utvide landet under ens kontroll, eller for å hevde kontroll over et spesifikt område som anses å ha strategisk, historisk eller kulturell betydning. Det mongolske riket på 1200- og 1300-tallet ble det største sammenhengende landimperiet i historien gjennom krig og erobring. [169]

I USA på 1800-tallet ble begrepet manifest destiny utviklet av forskjellige grupper, hvor en hevdet at amerikanske nybyggere var forutbestemt til å ekspandere over Nord-Amerika. Denne ideen ble brukt for å rettferdiggjøre militær aksjon mot urbefolkningen i Nord-Amerika og Mexico.[170][171][172][173]

Aggresjonen til Nazi-Tyskland i andre verdenskrig var delvis motivert av ideen omLebensraum («livsrom»), som før den tid hadde blitt et geopolitisk mål for det tyske keiserrike under første verdenskrig (1914–1918), som opprinnelig var kjerneelementet i det såkalte Septemberprogramm som dreide seg om territoriell ekspansjon.[174] Den mest ekstreme formen for denne ideologien ble målbært av Nazipartiet (NSDAP). Lebensraum var en viktig motivasjon for Nazi-Tyskland for å starte andre verdenskrig.[175]

Miljøforringelse og overutnyttelse av jordens naturkapital

Utdypende artikkel: Menneskelig innvirkning på naturmiljøet

Se også: Naturkapital, Naturressurser og Økosystemtjenester
En oversikt over utbredt avskoging i Amazonas-regnskogen, der en ser grensen mellom jungelen og områder som nylig er ryddet for skog.
Avskoging i Amazonas
-regnskogen er eksempel på at menneskelig aktivitet kan ødelegge store økosystemer.

Selv om mennesker har utnyttet landjordens naturressurser siden antikken, har etterspørselen etter ressurser som tømmer, mineraler og energi vokst eksponentielt siden den industrielle revolusjon.[160]:34 Når en naturressurs er oppbrukt til et punkt med avtagende avkastning, anses det som overutnyttelse.[176]

Landforringelse er reduksjon eller tap av biologisk eller økonomisk produktivitet og redusert kompleksitet for landområder som et resultat av menneskelig aktivitet.[177]:42 Landforringelse er drevet av mange forskjellige aktiviteter, som landbruk, urbanisering, energiproduksjon og gruvedrift.[177]:43 Tre fjerdedeler av alt isfritt land er endret gjennom beboelse og annen bruk, noe som fundamentalt har endret jordens økosystemer.[178] Menneskelig aktivitet er drifkrefter bak den sjette masseutryddelse og menneskeskapte klimaendringer forårsaker stigende havnivåer og tap av økosystemer.[179][3]

Noter

Type nummerering
  1. ↑ Det nøyaktige antallet vulkaner avhenger av de geografiske grensene som brukes i kildeteksten. Dette tallet ekskluderer Antarktis og de vestlige øyene i Indonesia, og inkluderer Izu-, Bonin- og Marianene.

Referanser

  1. ↑ Allaby, M.; Park, C. A Dictionary of Environment and Conservation. Oxford: Oxford University Press. s. 239. ISBN 978-0-19-964166-6. 
  2. ↑ 2,0 2,1 «Definition of LAND». www.merriam-webster.com (på English). 31. juli 2024. Besøkt 5. august 2024. 
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 «Chapter 1 – Meaning of Land» (PDF). Global Land Outlook. United Nations Convention to Combat Desertification. 2017. s. 21. ISBN 978-92-95110-48-9. Arkivert (PDF) fra originalen 20. september 2022. Besøkt 24. februar 2025. 
  4. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 625.
  5. ↑ Bjorvand, Harald (2019). Våre arveord. Novus forlag. ISBN 9788270999224. 
  6. ↑ (no) Landjord i Det Norske Akademis ordbok
  7. ↑ (no) Landjord i Det Norske Akademis ordbok
  8. ↑ Heggstad, Leiv (1975). Norrøn ordbok. Oslo: Samlaget. ISBN 8252104193. 
  9. ↑ Kunnskapsforlagets store norske ordbok. Oslo: Kunnskapsforl. 2017. ISBN 9788257322342. 
  10. ↑ Bjorvand, Harald (2000). Våre arveord. Oslo: Instituttet for sammenlignende kulturforskning. s. 441. ISBN 8270993190. 
  11. ↑ Landfald, Aagot (2005). Norsk ordbok. Oslo: Cappelen. ISBN 8202249678. 
  12. ↑ Grosby, Steven. Nationalism: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press. s. 43. ISBN 978-0-19-177628-1. 
  13. ↑ «England». Besøkt 23. februar 2025. 
  14. ↑ «Greenland». Besøkt 23. februar 2025. 
  15. ↑ «New Zealand». Besøkt 23. februar 2025. 
  16. ↑ Macdonell, A. A. (1929). A practical Sanskrit dictionary with transliteration, accentuation, and etymological analysis throughout. London: Oxford University Press. s. 365. Arkivert fra originalen 16. oktober 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  17. ↑ Ford, Matt (7. februar 2014). «Kazakhstan's President Is Tired of His Country's Name Ending in 'Stan'». The Atlantic (på English). Besøkt 23. februar 2025. 
  18. ↑ Moshiri, Leila. «English-Persian Glossary». Colloquial Persian. Routledge. s. 150. ISBN 0-415-00886-7. 
  19. ↑ Kapur, Anu (2019). Mapping Place Names of India (på English). Taylor & Francis. ISBN 978-0-429-61421-7. 
  20. ↑ Hammerstrøm, Maria: (no) «Steinplanet» i Store norske leksikon (2024)
  21. ↑ Kumar, P.; Kumar, P.; Kumar, Y.; Sharma, Y. K.; Kayastha, A. M. ISBN 978-0128042991. doi:10.1016/B978-0-12-804299-1.00016-3 https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/B9780128042991000163. Besøkt 23. februar 2025. 
  22. ↑ Jacobsen, S. B.; Yamashita, K.; Blichert-Toft, J.; Télouk, P.; Albarède, F. «A short timescale for terrestrial planet formation from Hf–W chronometry of meteorites». Bibcode:2002Natur.418..949Y. PMID 12198540. doi:10.1038/nature00995. 
  23. ↑ Dalrymple, G. Brent (1991). The age of the earth. Stanford, Calif.: Stanford University Press. ISBN 978-0804723312. OCLC 22347190. 
  24. ↑ «The age of the Earth in the twentieth century: a problem (mostly) solved». Bibcode:2001GSLSP.190..205D. doi:10.1144/GSL.SP.2001.190.01.14. Besøkt 23. februar 2025. 
  25. ↑ Chambers, J.; Lunine, J.I.; Petit, J.M.; Robert, F.; Valsecchi, G.B.; Cyr, K.E. (4. februar 2010). «Source regions and timescales for the delivery of water to the Earth». Bibcode:2000M&PS...35.1309M. doi:10.1111/j.1945-5100.2000.tb01518.x. 
  26. ↑ Guinan E.F. og Ribas I. Our Shanging Sun: The Role of Solar Nuclear Evolution and Magnetic Activity on Earth's Atmosphere and Clima. Bibcode:2002ASPC..269...85G. ISBN 1-58381-109-5. 
  27. ↑ Chambers, John E. (2004). «Planetary accretion in the inner Solar System». Earth and Planetary Science Letters. 223 (3–4): 241–252. Bibcode:2004E&PSL.223..241C. doi:10.1016/j.epsl.2004.04.031. 
  28. ↑ Rogers, John James William; Santosh, M. Continents and Supercontinents. Oxford University Press US. s. 48. ISBN 978-0-19-516589-0. 
  29. ↑ Rand, J.R. (1969). «Pre-Drift Continental Nuclei». Science. 164 (3885): 1229–1242. Bibcode:1969Sci...164.1229H. PMID 17772560. doi:10.1126/science.164.3885.1229. 
  30. ↑ Van Den Berg, A.P.; Vlaar, N.J. (2000). «Early formation and long-term stability of continents resulting from decompression melting in a convecting mantle» (PDF). Tectonophysics. Bibcode:2000Tectp.322...19D. doi:10.1016/S0040-1951(00)00055-X. Besøkt 23. februar 2025. 
  31. ↑ Armstrong, Richard Lee (1968). «A model for the evolution of strontium and lead isotopes in a dynamic Earth». Reviews of Geophysics. 6 (2): 175―199. Bibcode:1968RvGSP...6..175A. doi:10.1029/RG006i002p00175. 
  32. ↑ Palme, Herbert; Mezger, Klaus; Halliday, Alex N. (2005). «Hf-W Chronometry of Lunar Metals and the Age and Early Differentiation of the Moon». science. Bibcode:2005Sci...310.1671K. PMID 16308422. doi:10.1126/science.1118842. 
  33. ↑ Zhang, Jisheng; Wang, Tao; Wang, Shiguang; Xie, Xilin (2004). «Continental crustal growth and the supercontinental cycle: evidence from the Central Asian Orogenic Belt». Journal of Asian Earth Sciences. Bibcode:2004JAESc..23..799H. doi:10.1016/S1367-9120(03)00134-2. 
  34. ↑ Armstrong, R. L. (2007). «The persistent myth of crustal growth». Australian Journal of Earth Sciences. Bibcode:1991AuJES..38..613A. doi:10.1080/08120099108727995. 
  35. ↑ Bogdanova, S. V.; Collins, A. S.; Davidson, A.; De Waele, B.; Ernst, R. E.; Fitzsimons, I. C. W.; Fuck, R. A.; Gladkochub, D. P. «Assembly, configuration, and break-up history of Rodinia: A synthesis» (PDF). Bibcode:2008PreR..160..179L. doi:10.1016/j.precamres.2007.04.021. Besøkt 23. februar 2025. 
  36. ↑ Nance, R.D. «How do supercontinents assemble? One theory prefers an accordion model; another has the continents travel the globe to reunite». doi:10.1511/2004.4.324. Besøkt 23. februar 2025. 
  37. ↑ Nijman, Jan; Muller, Peter O.; de Blij, H.J. (2017). «Introduction». Regions: Geography: Realms, Regions, and Concepts (17th utg.). Wiley. s. 11. ISBN 978-1-119-30189-9. 
  38. ↑ McColl, R. W. Encyclopedia of World Geography, Volum 1. ISBN 978-0-8160-7229-3. 
  39. ↑ «Continent». Arkivert fra originalen 1. oktober 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  40. ↑ Raade, Gunnar: (no) «Mineraler» i Store norske leksikon (2025)
  41. ↑ Klein, Cornelis (8. august 2025). mineral (på English). Encyclopedia Britannica. Besøkt 24. august 2025. 
  42. ↑ Huggett 2011, s. 3.
  43. ↑ Kring, David A. «Terrestrial Impact Cratering and Its Environmental Effects». Lunar and Planetary Laboratory. Arkivert fra originalen 13. mai 2011. Besøkt 23. februar 2025. 
  44. ↑ Martin, Ronald. Earth's Evolving Systems: The History of Planet Earth. Jones & Bartlett Learning. ISBN 978-0-7637-8001-2. OCLC 635476788. Arkivert fra originalen 16. oktober 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  45. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 66.
  46. ↑ University of the Witwatersrand. «Drop of ancient seawater rewrites Earth's history: Research reveals that plate tectonics started on Earth 600 million years before what was believed earlier». ScienceDaily. Arkivert fra originalen 6. august 2019. Besøkt 23. februar 2025. 
  47. ↑ Hughes, Patrick (8. februar 2001). «Alfred Wegener (1880–1930): A Geographic Jigsaw Puzzle». On the Shoulders of Giants. Earth Observatory, NASA. Arkivert fra originalen 14. oktober 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  48. ↑ «What are the different types of plate tectonic boundaries?». NOAA. Arkivert fra originalen 9. oktober 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  49. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 74–75.
  50. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 78–80.
  51. ↑ Ramberg, Ivar; Bryhni, Inge; Fossen, Haakon: (no) «Platetektonikk» i Store norske leksikon (2025)
  52. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 170–172.
  53. ↑ Venzke, E., red. (2013). «Volcanoes of the World, v. 4.3.4». Global Volcanism Program. Smithsonian Institution. doi:10.5479/si.GVP.VOTW4-2013. 
  54. ↑ Siebert, L.; Simkin, T.; Kimberly, P. (2010). Volcanoes of the World (3rd utg.). Smithsonian Institution; Berkeley; University of California Press. ISBN 978-0-520-94793-1. 
  55. ↑ Duda, Seweryn J. (November 1965). «Secular seismic energy release in the circum-Pacific belt». Tectonophysics. 2 (5): 409–452. Bibcode:1965Tectp...2..409D. doi:10.1016/0040-1951(65)90035-1. 
  56. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 448–449.
  57. ↑ Spjeldnæs, Nils: (no) «Fjell» i Store norske leksikon (2024)
  58. ↑ Ramberg, Ivar; Bryhni, Inge og Fossen, Haakon: (no) «Platetektonikk» i Store norske leksikon (2025)
  59. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 454–460.
  60. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 210–211.
  61. ↑ Witze, Alexandra (26. februar 2019). «A deeper understanding of the Grand Canyon». Knowable Magazine. doi:10.1146/knowable-022619-1. 
  62. ↑ Lua-feil i Modul:Cite_Q, linje 13: attempt to index a nil value.
  63. ↑ «Canyon». Arkivert fra originalen 13. oktober 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  64. ↑ Dotterweich, Markus (1. november 2013). «The history of human-induced soil erosion: Geomorphic legacies, early descriptions and research, and the development of soil conservation – A global synopsis». Geomorphology. 201: 1–34. Bibcode:2013Geomo.201....1D. doi:10.1016/j.geomorph.2013.07.021. 
  65. ↑ «Soil Erosion and Degradation». World Wildlife Fund. Arkivert fra originalen 25. september 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  66. ↑ 66,0 66,1 66,2 66,3 Oftedahl, Christoffer (1975). Geologi. Oslo: Cappelen. s. 81–87. ISBN 8202030846. 
  67. ↑ 67,0 67,1 Mangerud, Jan: (no) «Istid» i Store norske leksikon (2025)
  68. ↑ Liestøl, Olav; Hagen, Jon Ove; Nesje, Atle & Mangerud, Jan:(no) «Isbre» i Store norske leksikon (2024)
  69. ↑ Redaksjonen (no) «Landform» i Store norske leksikon (2024)
  70. ↑ Howard, Jeffrey (2017). «Anthropogenic Landforms and Soil Parent Materials». I Howard. Anthropogenic Soils. Progress in Soil Science (på English). Cham: Springer International Publishing. ISBN 978-3-319-54331-4. doi:10.1007/978-3-319-54331-4_3. 
  71. ↑ Rød, Jan Ketil: (no) «Topografi» i Store norske leksikon (21. februar 2025)
  72. ↑ 72,0 72,1 Erikstad, Lars , Husteli, Berit; Dahl, Rolv & Heldal, Tom (2018). «Landforms. Norwegian Red List of Ecosystems 2018. Norwegian Biodiversity Information Centre». artsdatabanken.no. Besøkt 23. august 2025. 
  73. ↑ Halleraker, Jo Halvard: (no) «Meander» i Store norske leksikon (2025)
  74. ↑ «What Is The Difference Between Elevation, Relief And Altitude?». mapscaping.com. Arkivert fra originalen 9. oktober 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  75. ↑ National Geophysical Data Center. «Hypsographic Curve of Earth's Surface from ETOPO1». NOAA. Arkivert fra originalen 15. september 2017. Besøkt 23. februar 2025. 
  76. ↑ «Land area where elevation is below 5 meters (% of total land area)». World Bank. Arkivert fra originalen 20. september 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  77. ↑ Summerfield, M.A. (1991). Global Geomorphology. Pearson Education. s. 537. ISBN 978-0582301566. 
  78. ↑ Huggett 2011, s. 99.
  79. ↑ Leong, Goh Cheng (1995). Certificate Physics And Human Geography (på English) (Indian utg.). Oxford University Press. s. 17. ISBN 978-0-19-562816-6. Arkivert fra originalen 16. oktober 2022 – via Google Books. 
  80. ↑ Brown, Geoff C.; Hawkesworth, C. J.; Wilson, R. C. L. Understanding the Earth (2nd utg.). Cambridge University Press. s. 93. ISBN 978-0-521-42740-1. Arkivert fra originalen 3. juni 2016. 
  81. ↑ Rood, Stewart B.; Pan, Jason; Gill, Karen M.; Franks, Carmen G.; Samuelson, Glenda M.; Shepherd, Anita (1. februar 2008). «Declining summer flows of Rocky Mountain rivers: Changing seasonal hydrology and probable impacts on floodplain forests». Journal of Hydrology. 349 (3–4): 397–410. Bibcode:2008JHyd..349..397R. doi:10.1016/j.jhydrol.2007.11.012. 
  82. ↑ Powell, W. Gabe. Identifying Land Use/Land Cover (LULC) Using National Agriculture Imagery Program (NAIP) Data as a Hydrologic Model Input for Local Flood Plain Managementtype=Applied Research Project (avhandling). Texas State University. 
  83. ↑ Leroy, Suzanne A.G. «Natural Hazards, Landscapes and Civilizations». Treatise on Geomorphology. Reference Module in Earth Systems and Environmental Sciences. ISBN 978-0-12-818235-2. PMC 7392566 Åpent tilgjengelig. doi:10.1016/B978-0-12-818234-5.00003-1. 
  84. ↑ «Fjord». National Geographic. Arkivert fra originalen 16. oktober 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  85. ↑ Askheim, Svein: (no) «Fjord» i Store norske leksikon 2024
  86. ↑ Ch. Devi; K.H.N.S.D. Ragini og M.V.Krishna Reddy (2017). «Study on Developing Engineering Properties of Marine Clay by Using Tile Waste and Polyster Fibre» (pdf). International Journal of Materials Science. 12 (2): 329–344. ISSN 0973-4589. 
  87. ↑ «Kvikkleire». Norges geologiske undersøkelse. Besøkt 30. august 2025. 
  88. ↑ Prestvik, Olav og Trømborg, Dagfinn (1999). «Undervisning om løsmasser». Høgskolen i Vestfold. Besøkt 30. august 2025. 
  89. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 625–626.
  90. ↑ Huggett 2011, s. 352–353.
  91. ↑ Stewart, Robert H. (September 2006). Introduction to Physical Oceanography. Texas A&M University. s. 301–302. 
  92. ↑ 92,0 92,1 Motrøen, Terje (2000). «Strandflatens dannelse. Kystlandskapet som spiser seg inn i landblokken». Høgskolen i Hedmark - Rapport nr. 4/2000. ISBN 82-7671-104-9. ISSN 1501-8563. 
  93. ↑ Holtedahl, Hans (1998). «The Norwegian strandflat puzzle» (PDF). Norsk geologisk tidsskrift (på English). 78 (1): 47–66. ISSN 0029-196X. 
  94. ↑ Biørnstad, Lasse (5. januar 2018). «Hvordan kom de første menneskene seg til Amerika?». forskning.no. Besøkt 30. august 2025. 
  95. ↑ Tamm E, Kivisild T, Reidla M, Metspalu M, Smith DG, m.fl. (5. september 2007). «Beringian Standstill and Spread of Native American Founders» (pdf). PLOS ONE (på English). 2 (9 e829). 
  96. ↑ «Human Settlements on the Coast». Arkivert fra originalen 5. juli 2018. Besøkt 23. februar 2025. 
  97. ↑ «Coastal functions « World Ocean Review». Arkivert fra originalen 12. oktober 2022. Besøkt 23. februar 2025. 
  98. ↑ 98,0 98,1 Gillespie, Rosemary G., red. (2009). Encyclopedia of Islands. University of California. ISBN 978-0520256491. Arkivert fra originalen 23. desember 2021. 
  99. ↑ Darwin, Charles R. The structure and distribution of coral reefs. Being the first part of the geology of the voyage of the Beagle, under the command of Capt. Fitzroy, R.N. during the years 1832 to 1836. London: Smith, Elder & Co. Besøkt 23. februar 2025. 
  100. ↑ Skinner, B. J.; Porter, S. C. «The Earth: Inside and Out». Physical Geology. John Wiley & Sons. s. 17. ISBN 0-471-05668-5. 
  101. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 463.
  102. ↑ 102,0 102,1 Rudnick, Roberta L.; Gao, S. «Composition of the Continental Crust» (PDF). I Holland, Heinrich D. Treatise on Geochemistry. 4: The Crust (2nd utg.). Elsevier. ISBN 978-0-08-098300-4. Besøkt 24. februar 2025. 
  103. ↑ Fairbridge, Rhodes (red.). The Encyclopedia of Atmospheric Sciences and Astrogeology. New York: Reinhold Publishing. s. 323. OCLC 430153. 
  104. ↑ Davis, George H.; Reynolds, Stephen J.; Kluth, Charles F. (2012). «Nature of Structural Geology». Structural Geology of Rocks and Regions (3rd utg.). John Wiley & Sons. s. 18. ISBN 978-0-471-15231-6. 
  105. ↑ Staff. «Layers of the Earth». Oregon State University. Besøkt 24. februar 2025. 
  106. ↑ Jessey, David. «Weathering and Sedimentary Rocks». Arkivert fra originalen 3. juli 2007. Besøkt 24. februar 2025. 
  107. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 222.
  108. ↑ Voroney, R. Paul; Heck, Richard J. (2007). «The soil habitat». Soil microbiology, ecology and biochemistry (3rd utg.). Amsterdam, the Netherlands: Elsevier. s. 25–49. ISBN 978-0-12-546807-7. doi:10.1016/B978-0-08-047514-1.50006-8. 
  109. ↑ Taylor, Sterling A.; Ashcroft, Gaylen L. (1972). Physical edaphology: the physics of irrigated and nonirrigated soilsGratis registrering kreves. San Francisco, California: W.H. Freeman. ISBN 978-0-7167-0818-6. 
  110. ↑ McCarthy, David F. (2014). Essentials of soil mechanics and foundations: basic geotechnics (7th utg.). London: Pearson Education. ISBN 978-1292039398. Arkivert fra originalen . 
  111. ↑ Gilluly, James; Waters, Aaron Clement; Woodford, Alfred Oswald (1975). Principles of geology (4th utg.). San Francisco, California: W.H. Freeman. ISBN 978-0-7167-0269-6. 
  112. ↑ Huggett 2011, s. 148–150.
  113. ↑ Ponge, Jean-François (2015). «The soil as an ecosystem». Biology and Fertility of Soils. 51 (6): 645–648. Bibcode:2015BioFS..51..645P. doi:10.1007/s00374-015-1016-1. 
  114. ↑ Dominati, Estelle; Patterson, Murray; Mackay, Alec (2010). «A framework for classifying and quantifying the natural capital and ecosystem services of soils». Ecological Economics. 69 (9): 1858‒68. Bibcode:2010EcoEc..69.1858D. doi:10.1016/j.ecolecon.2010.05.002. 
  115. ↑ Dykhuizen, Daniel E. (1998). «Santa Rosalia revisited: why are there so many species of bacteria?». Antonie van Leeuwenhoek. 73 (1): 25‒33. PMID 9602276. doi:10.1023/A:1000665216662. |
  116. ↑ Torsvik, Vigdis; Øvreås, Lise (2002). «Microbial diversity and function in soil: from genes to ecosystems». Current Opinion in Microbiology. 5 (3): 240‒45. PMID 12057676. doi:10.1016/S1369-5274(02)00324-7. 
  117. ↑ Amelung, Wulf; Bossio, Deborah; De Vries, Wim; Kögel-Knabner, Ingrid; Lehmann, Johannes; Amundson, Ronald; Bol, Roland; Collins, Chris; Lal, Rattan; Leifeld, Jens; Minasny, Buniman; Pan, Gen-Xing; Paustian, Keith; Rumpel, Cornelia; Sanderman, Jonathan; Van Groeningen, Jan Willem; Mooney, Siân; Van Wesemael, Bas; Wander, Michelle; Chabbi, Abad (27. oktober 2020). «Towards a global-scale soil climate mitigation strategy» (PDF). Nature Communications. 11 (1): 5427. Bibcode:2020NatCo..11.5427A. PMC 7591914 Åpent tilgjengelig. PMID 33110065. doi:10.1038/s41467-020-18887-7. 
  118. ↑ Pielke, Roger A.; Mahmood, Rezaul; McAlpine, Clive (1. november 2016). «Land's complex role in climate change». Physics Today. 69 (11): 40–46. Bibcode:2016PhT....69k..40P. doi:10.1063/PT.3.3364. 
  119. ↑ Pouyat, Richard; Groffman, Peter; Yesilonis, Ian; Hernandez, Luis (2002). «Soil carbon pools and fluxes in urban ecosystems». Environmental Pollution. 116 (Supplement 1): S107–S118. PMID 11833898. doi:10.1016/S0269-7491(01)00263-9. «Our analysis of pedon data from several disturbed soil profiles suggests that physical disturbances and anthropogenic inputs of various materials (direct effects) can greatly alter the amount of C stored in these human "made" soils.» 
  120. ↑ Davidson, Eric A.; Janssens, Ivan A. (2006). «Temperature sensitivity of soil carbon decomposition and feedbacks to climate change» (PDF). Nature. 440 (9 March 2006): 165‒73. Bibcode:2006Natur.440..165D. PMID 16525463. doi:10.1038/nature04514. 
  121. ↑ «Land Cover». Food and Agriculture Organization. Arkivert fra originalen 6. januar 2022. Besøkt 24. februar 2025. 
  122. ↑ 122,0 122,1 Hooke, Roger LeB.; Martín-Duque, José F.; Pedraza, Javier (desember 2012). «Land transformation by humans: A review» (PDF). GSA Today. 22 (12): 4–10. Bibcode:2012GSAT...12l...4H. doi:10.1130/GSAT151A.1. 
  123. ↑ 123,0 123,1 123,2 123,3 123,4 «Land statistics 2001–2022. Global, regional and country trends». FNs organisasjon for ernæring og landbruk. 4. juli 2024. Besøkt 25. august 2025. 
  124. ↑ 124,0 124,1 «Cryosphere». World Meteorological Organization. 2025. Besøkt 26. august 2025. 
  125. ↑ Verma, P.; Singh, R.; Singh, P.; Raghubanshi, A.S. (1. januar 2020). «Chapter 1 – Urban ecology – current state of research and concepts». Urban Ecology (på English). Elsevier. ISBN 978-0128207307. doi:10.1016/B978-0-12-820730-7.00001-X. 
  126. ↑ Brown, Daniel G.; m.fl. Advancing Land Change Modeling: Opportunities and Research Requirements. Washington, DC: The National Academic Press. ISBN 978-0-309-28833-0. 
  127. ↑ «The Five Major Types of Biomes | National Geographic Society». Arkivert fra originalen 8. oktober 2022. Besøkt 24. februar 2025. 
  128. ↑ Rull, Valentí (2020). «Organisms: adaption, extinction, and biogeographical reorganizations». Quaternary Ecology, Evolution, and Biogeography. Academic Press. s. 67. ISBN 978-0-12-820473-3. 
  129. ↑ Anesio, Alexandre; Laybourn-Parry, Johanna (oktober 2011). «Glaciers and ice sheets as a biome». Trends in Ecology and Evolution. 27 (4): 219–225. PMID 22000675. doi:10.1016/j.tree.2011.09.012. 
  130. ↑ «Biomes, Ecosystems, and Habitats | National Geographic Society». Arkivert fra originalen 7. oktober 2022. Besøkt 24. februar 2025. 
  131. ↑ «desert | National Geographic Society». Arkivert fra originalen 10. august 2022. Besøkt 24. februar 2025. 
  132. ↑ Tarbuck & Lutgens 2016, s. 598–621.
  133. ↑ Aapala, Kirsti. «Tunturista jängälle». Kieli-ikkunat (på suomi). Arkivert fra originalen 1. oktober 2006. Besøkt 24. februar 2025. 
  134. ↑ «The Tundra Biome». University of California, Berkeley. Besøkt 24. februar 2025. 
  135. ↑ «Terrestrial Ecoregions: Antarctica». National Geographic Society. Arkivert fra originalen 5. august 2011. Besøkt 24. februar 2025. 
  136. ↑ Global Forest Resources Assessment 2020 – Terms and definitions (PDF). Rome: FAO. Arkivert fra originalen (PDF) 8. desember 2021. Besøkt 24. februar 2025. 
  137. ↑ Gibson, David J. (2009). Grasses and grassland ecology. New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-154609-9. OCLC 308648056. 
  138. ↑ Puttick, Mark N.; Morris, Jennifer L.; Williams, Tom A.; Cox, Cymon J.; Edwards, Dianne; Kenrick, Paul; Pressel, Silvia; Wellman, Charles H.; Schneider, Harald (2018). «The Interrelationships of Land Plants and the Nature of the Ancestral Embryophyte». Current Biology. 28 (5): 733–745.e2. Bibcode:2018CBio...28E.733P. PMID 29456145. doi:10.1016/j.cub.2018.01.063. 
  139. ↑ «How much oxygen comes from the ocean?». National Oceanic and Atmospheric Administration. Besøkt 25. februar 2025. 
  140. ↑ Garwood, Russell J.; Edgecombe, Gregory D. (september 2011). «Early Terrestrial Animals, Evolution, and Uncertainty». Evolution: Education and Outreach. New York: Springer Science+Business Media. 4 (3): 489–501. doi:10.1007/s12052-011-0357-y. 
  141. ↑ Malhi, Yadvinder; Doughty, Christopher E.; Galetti, Mauro; Terborgh, John W. (januar 2016). «Megafauna and ecosystem function from the Pleistocene to the Anthropocene». PNAS. 113 (4): 838–846. Bibcode:2016PNAS..113..838M. PMC 4743772 Åpent tilgjengelig. PMID 26811442. doi:10.1073/pnas.1502540113. 
  142. ↑ 142,0 142,1 142,2 «The Effect of Land Masses on Climate». PBS Learning Media. PBS. Arkivert fra originalen 2. april 2015. 
  143. ↑ 143,0 143,1 Betts, Alan. «The Climate Energy Balance of the Earth». Arkivert fra originalen 5. mars 2015. Besøkt 23. februar 2025. 
  144. ↑ «Bhumi, Bhūmi, Bhūmī: 41 definitions». Wisdom Library. 11. april 2009. Arkivert fra originalen 10. oktober 2022. Besøkt 25. februar 2025. «Earth (भूमि, bhūmi) is one of the five primary elements (pañcabhūta)» 
  145. ↑ United Nations Department of Economic and Social Affairs. «State of the World's Indigenous Peoples, Volume V, Rights to Lands, Territories and Resources» (PDF). Besøkt 25. februar 2025. 
  146. ↑ Bar, Doron (9. mars 2022). «The changing identity of Muslim/Jewish holy places in the State of Israel, 1948–2018». Middle Eastern Studies. 59: 139–150. doi:10.1080/00263206.2022.2047655. 
  147. ↑ Rafferty, John P. (2025). Anthropocene Epoch. Encyclopedia Britannica. Besøkt 27. august 2025. 
  148. ↑ «Human-induced land degradation». The State of the World’s Land and Water Resources for Food and Agriculture – Systems at breaking point. Synthesis report 2021. FNs organisasjon for ernæring og landbruk. 2021. ISBN 978-92-5-135327-1. Arkivert fra originalen . Besøkt 27. august 2025. 
  149. ↑ UNESCO World Heritage Centre. «Fujisan, sacred place and source of artistic inspiration». UNESCO World Heritage Centre (på English). Arkivert fra originalen 17. oktober 2022. Besøkt 25. februar 2025. 
  150. ↑ Lindow, John (2002). Norse Mythology: A Guide to Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs (på English). Oxford University Press. s. 205. ISBN 978-0-19-983969-8. Arkivert fra originalen 14. oktober 2022. 
  151. ↑ Pinch, Geraldine (2002). Handbook of Egyptian Mythology. Handbooks of World Mythology. ABC-CLIO. ISBN 1-57607-763-2. 
  152. ↑ Pritchard, James B., red. (2016). Ancient Near Eastern Texts Relating to the Old Testament with Supplement. Princeton University Press. s. 374. ISBN 978-1400882762. Arkivert fra originalen 23. september 2021. 
  153. ↑ Berlin, Adele (2011). «Cosmology and creation». I Berlin, Adele; Grossman, Maxine. The Oxford Dictionary of the Jewish Religion. Oxford University Press. s. 188–189. ISBN 978-0-19-973004-9. Arkivert fra originalen 11. juni 2016 . 
  154. ↑ Gottlieb, Anthony (2000). The Dream of ReasonGratis registrering kreves. Penguin Books. s. 6. ISBN 978-0-393-04951-0. 
  155. ↑ 155,0 155,1 Fernández-Armesto, Felipe (2007). Pathfinders: A Global History of Exploration (på English). W. W. Norton & Company. ISBN 978-0-393-24247-8. Arkivert fra originalen 16. oktober 2022. 
  156. ↑ Royal Geographical Society (2008). Atlas of Exploration (på English). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-534318-2. Arkivert fra originalen 16. oktober 2022. 
  157. ↑ Watson, Peter. Ideas: A History of Thought and Invention from Fire to Freud. New York: HarperCollins Publishers. Introduction. ISBN 978-0-06-621064-3. 
  158. ↑ National Geographic Society. «The Silk Road». Arkivert fra originalen 23. mars 2022. Besøkt 25. februar 2025. 
  159. ↑ Singer, Graciela Gestoso. «Graciela Gestoso Singer, "Amber in the Ancient Near East", i-Medjat No. 2 (desember 2008). Papyrus Electronique des Ankou.». Arkivert fra originalen 25. september 2022. Besøkt 25. februar 2025. 
  160. ↑ 160,0 160,1 160,2 160,3 160,4 160,5 160,6 160,7 «Global Land Outlook Chapter 2 – Brief History of Land Use». United Nations Convention to Combat Desertification. 2017. ISBN 978-92-95110-48-9. 
  161. ↑ Ellis, Erle; Goldewijk, Kees Klein; Gaillard, Marie-José; Kaplan, Jed O.; Thornton, Alexa; Powell, Jeremy; Garcia, Santiago Munevar; Beaudoin, Ella; Zerboni, Andrea. Bibcode:2019Sci...365..897S. ISSN 0036-8075. PMID 31467217. doi:10.1126/science.aax1192. 
  162. ↑ Gauthier, Nicolas; Goldewijk, Kees Klein; Bird, Rebecca Bliege; Boivin, Nicole; Díaz, Sandra; Fuller, Dorian Q.; Gill, Jacquelyn L.; Kaplan, Jed O. Bibcode:2021PNAS..11823483E. ISSN 0027-8424. PMC 8092386 Åpent tilgjengelig. PMID 33875599. doi:10.1073/pnas.2023483118 //www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC8092386. 
  163. ↑ Safety and health in agriculture. International Labour Organization. s. 77. ISBN 978-92-2-111517-5. Arkivert fra originalen 22. juli 2011. 
  164. ↑ «Agricultural land (% of land area)». data.worldbank.org. Arkivert fra originalen 30. mai 2019. Besøkt 25. februar 2025. 
  165. ↑ 165,0 165,1 «Global Land Outlook Chapter 7 – Food Security and Agriculture» (PDF). United Nations Convention to Combat Desertification. 2017. ISBN 978-92-95110-48-9. 
  166. ↑ «Global Land Outlook Chapter 6 – Scenarios of Change». United Nations Convention to Combat Desertification. 2017. ISBN 978-92-95110-48-9. 
  167. ↑ Slater, Terry (2016). «The Rise and Spread of Capitalism». I Daniels, Peter. An Introduction To Human Geography (5th utg.). Pearson Education. s. 47. ISBN 978-1-292-12939-6. 
  168. ↑ Sidaway, James; Grundy-Warr, Carl (2016). «The Place of the Nation-State». I Daniels, Peter. An Introduction To Human Geography (5th utg.). Pearson Education. s. 449. ISBN 978-1-292-12939-6. 
  169. ↑ Morgan, David (1986). The Mongols. Oxford: Blackwell. s. 5. ISBN 0-631-13556-1. OCLC 12806959. 
  170. ↑ Merk, Frederick; Merck, Lois Bannister (1963). Manifest Destiny and Mission in American History. Harvard University Press. s. 215–216. ISBN 978-0674548053. 
  171. ↑ Howe, D.W. What Hath God Wrought: The Transformation of America, 1815–1848. Oxford History of the United States. Oxford University Press. s. 706. ISBN 978-0-19-972657-8. 
  172. ↑ Randazzo, Michele E.; Hitt, John R. LexisNexis Practice Guide: Massachusetts Administrative Law and Practice (6 utg.). LexisNexis. s. 29. ISBN 978-1522182887. 
  173. ↑ Byrnes, Mark Eaton. James K. Polk: A Biographical Companion (illustrated utg.). ABC-CLIO. s. 128. ISBN 978-1576070567. 
  174. ↑ Evans, Graham; Newnham, Jeffrey (red.). Penguin Dictionary of International relations. Penguin Books. s. 301. ISBN 978-0140513974. Geopolitics (excerpt). 
  175. ↑ Smith, Woodruff D. The Ideological Origins of Nazi Imperialism. Oxford University Press. s. 84. 
  176. ↑ Ehrlich, Paul R.; Ehrlich, Anne H. (1972). Population, Resources, Environment: Issues in Human Ecology (2nd utg.). W. H. Freeman and Company. s. 127. ISBN 0-7167-0695-4. 
  177. ↑ 177,0 177,1 «Chapter 3 – Drivers of Change» (PDF). Global Land Outlook. United Nations Convention to Combat Desertification. 2017. ISBN 978-92-95110-48-9. 
  178. ↑ Ramankutty, Navin (1. oktober 2008). «Putting people in the map: anthropogenic biomes of the world». Bibcode:2008FrEE....6..439E. ISSN 1540-9295. doi:10.1890/070062. 
  179. ↑ Turvey, Samuel T. (2009). Holocene Extinctions (på English). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-157998-1. 

Litteratur

  • Tarbuck, Edward J.; Lutgens, Frederick K. (2016). Earth: An Introduction to Physical Geology (på English) (12th utg.). Pearson Education. ISBN 978-0-13-407425-2. 
  • Huggett, Richard John (2011). Fundamentals Of Geomorphology. Routledge Fundamentals of Physical Geography Series (på English) (3rd utg.). Routledge. ISBN 978-0-203-86008-3. 
  • Favretto, Nicola m.fl. (2017). Global Land Outlook, first edition (på English). Bonn, Germany: United Nations Convention to Combat Desertification. ISBN 978-92-95110-48-9. 

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Landjord&oldid=144817»