Søren H. H. Larsen
| Søren H. H. Larsen |
|---|
Søren H. Hagerup Larsen (født 9. juni 1920 i Kristiania, død 30. august 1997) var en norsk fysiker som arbeidet med måling av ozonlaget.[1]
Etter Einar Tønsberg og Kaare Langlo sine målinger med Dobson-instrument over Tromsø i 1937, og Sigurd Einbu og sønnen Per sine over Dombås fra 1940-46, ble Larsen den tredje[2] ozonmåler i landet da han i 1948 målte over Longyearbyen,[3] og arbeidet (under veiledning av Kaare Langlo) med ytterligere måling over Tromsø, ga Larsen en cand.real. 1950 fra Universitetet i Oslo. Larsens målinger fra Svalbard i 1951 varierte annerledes enn de andre gjorde på Antarktis noen år senere. Han fortsatte like godt med en dr.philos. 1958 på avhandlingen A study of atmospheric ozone, men under ozonpionér[4] Gordon M. B. Dobson ved Oxford University, selv om han var amanuensis ved Nordlysobservatoriet i 1955, etterfulgt av et stipendiat fra NAVF som muliggjorde oppholdet i Oxford. Med doktorgraden i lomma var han universitetslektor og førsteamanuensis i Oslo fra 1959 til 1987, dog avbrutt da han dro til USA for å oppholde seg ved University of Chicago 1962-63, der han studerte ozonmåling ved hjelp av satellitt. Året efter var han ved National Center for Atmospheric Research i Boulder 1963-64.
I 1968 gjorde han de første forsøk med ballong. For nevnte NAVF var han seniorforsker fra 1987 til 1990. Larsen mottok diplom på Ozonsymposiet i Göttingen 1988, og vant sågar Framkomiteens Nansenbelønning på 15 000 kroner i 1989. I 1993 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull. Ikke uventet ble han medlem av den internasjonale ozonkommisjon i 1970 og satt der til 1976.
Referanser
- ↑ «Søren H. H. Larsen». Store norske leksikon.
- ↑ Thormod Henriksen. «Biofysikk og miljøfysikk ved Universitetet i Oslo. En historisk oversikt» (PDF).
- ↑ Thormod Henriksen, Ellen K. Henriksen og Tove Svendby (1997). «Ozonlag, UV-stråling, Drivhuseffekt» (PDF). Fysisk institutt (UiO).
- ↑ Thormod Henriksen (9.9.1997). «Søren H. H. Larsen, nekrolog». Aftenposten.