Alveblot
Alveblot (Álfablót) var en norrøn blottradisjon knyttet til alver og hjemmet; den er sparsomt dokumentert: den nevnes i Sigvat Tordssons («Sigvat skald») kvad «Austrfararvisur» som er gjengitt i Olav den helliges saga i Heimskringla.
Gå ikke lenger inn du,
usle kar, sa kona.
Hedninger er vi. Odins
vrede er jeg redd for.
Alveblot var det inne,
sa den usle kjerring,
dreiv meg uten å blunke
som var jeg en ulv, fra garden.
Ut fra sammenhengen, hvor reisen foregikk på høsten/vinteren, har offeret blitt tolket som en grødefest eller høstkult,[1] eventuelt et fruktbarhetsrituale.[2] Siden det foregår i hjemmet, og siden det er en kvinne som fører ordet, kan det oppfattes som en privat kulttradisjon internt i familien.[3] Alvene hadde i norrøne kilder en funksjon hvor de dels var guder, dels var de døde forfedrene.[4][5]
Referanser
- ↑ Holtsmark, Anne (1896-1974) (1989). Norrøn mytologi: tru og mytar i vikingtida. Oslo: Samlaget. ISBN 8252133444.
- ↑ Hansen, Jan-Erik Ebbestad (1999). Norrøne myter og sagn. [Oslo]: Gyldendal fakta. s. 136. ISBN 8205255466.
- ↑ Gokstadhøvdingen og hans tid. Sandefjord: Sandefjordsmuseene. 1997. s. 33. ISBN 8299379717.
- ↑ Henriksen, Vera (1927-) (1984). Verdenstreet: mennesker og makter i Odins tid. Oslo: Aschehoug. s. 21. ISBN 8203113745.
- ↑ Birkeli, Emil (1877-1952) (1943). Fedrekult: fra norsk folkeliv i hedensk og kristen tid. Oslo: Dreyer. s. 186.