Peter Carington: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (Lenke)
 
m (Én sideversjon ble importert)
 

Siste sideversjon per 16. mar. 2025 kl. 16:10

Peter Carington
Storbritannias utenriksminister
1979–1982
ForgjengerDavid Owen
EtterfølgerFrancis Pym
NATOs generalsekretær
1984–1988
ForgjengerJoseph Luns
EtterfølgerManfred Wörner

Peter Carington, 6. baron Carrington, kjent som lord Carrington, (født 6. juni 1919 i Aylesbury, død 9. juli 2018 i London[1]) var en britisk politiker. Han var britisk utenriksminister fra 1979 til 1982 og generalsekretær i NATO fra 1984 til 1988. Han var forsvarsminister før han ble utenriksminister og leder av det britiske konservative partiet fra 1972 til 1974.

Han var født i en adelig familie, men ble i tillegg gjort til life peer i 1999, slik at han kunne fortsette å sitte i det britiske Overhuset. Hans tittel i den forbindelse var baron Carington av Upton (skrevet med én r etter eget ønske). Han hadde karrière som offiser før han ble politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og ungdomsår[rediger | rediger kilde]

Peter Carington var eneste sønn av Rupert Carington, 5. baron Carrington, og hans hustru Sybil Marion, datter av Charles Colville, 2. viscount Colville av Culross. Hans gammelonkel Robert Wynn-Carington, 1. marki av Lincolnshire, var en fremstående liberal politiker.[2]

Carington ble utdannet ved Eton og Royal Military College i Sandhurst,[3] og kjempet med Grenadier Guards under andre verdenskrig. Han ble tildelt Military Cross i 1945 for sin rolle ved erobringen av en viktig bro i Nijmegen i Nederland.

Politisk karriere 1946–1982[rediger | rediger kilde]

Carington etterfulgte sin far som 6. baron Carrington i 1939 og var fra sin 21. fødselsdag i 1940 berettiget til et sete i Overhuset ved arverett.[trenger referanse] Han begynte å innta en aktiv rolle i Overhuset fra 1946 og da de konservative kom til makten under Winston Churchill.

I 1951 ble Carington parlamentarisk sekretær i jordbruks- og fiskeridepartementet. I 1954 ble han parlamentarisk sekretær i forsvarsdepartementet, en stilling han hadde også etter at Anthony Eden etterfulgte Churchill som statsminister i 1955. Påfølgende år forlot Carington regjeringen da han ble britisk høykommissær i Australia. Han vendte tilbake til regjeringen i 1959 da Harold Macmillan gjorde ham til første admiralitetslord og ble samme år medlem av Det kongelige råd.[3]

Da Alec Douglas-Home ble statsminister i 1963 ble Carington for første gang medlem av kabinettet som overhusleder og minister uten portefølje.

De konservative tapte makten i valget i 1964 og mellom 1964 og 1970 var Carington opposisjonsleder i Overhuset. Da de konservative igjen kom til makt i 1970 under Edward Heath, ble Carington forsvarsminister. Han tjenestegjorde fra januar til mars 1974 som energiminister under Heath. Han var igjen opposisjonsleder i Overhuset fra 1974 til 1979. Så ble han utenriksminister i Margaret Thatchers regjering.

Carington ledet i 1979 Lancaster House-konferansen som førte til Zimbabwes selvstendighet påfølgende år.[trenger referanse]

Etter Argentinas invasjon av Falklandsøyene i april 1982 gikk Carington av,[3] idet han anså at han bar ansvaret for at utenriksdepartementet ikke hadde klart å forutsi invasjonen og komme med nødvendige tiltak.[trenger referanse]

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Carington i ordensdrakt som kansler av Hosebåndsordenen, Windsor Castle, 2006.

I 1983 ble Carington styreformann for General Electric. Året etter etterfulgte han Joseph Luns som generalsekretær for Nato. Han forble generalsekretær til 1988.[3] Han var også ordførende for Bilderberggruppen mellom 1990 og 1998.[trenger referanse]

Etter at arvelordenes rett til automatisk ha sete i Overhuset ble fjernet i 1999, ble Carington peer på livstid som baron Carington av Upton og kunne dermed fortsette å være medlem av Overhuset. Han etterfulgte i 2007 George Jellicoe som eldste medlem av Overhuset, det vil si det medlem som hadde hatt lengst tjenestegjøringstid.

Familie[rediger | rediger kilde]

Carington giftet seg i 1942 med Iona, datter av Francis Kennedy McClean. De fikk en sønn og to døtre. Iona Carington døde i juni 2009.[2]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Carington ble tildelt Order of the Companions of Honour i 1983[4], Hosebåndsordenen i 1985[5] og storkors av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden i 1988.[6]

For sin innsats under andre verdenskrig, og da spesielt for å erobre og holde en viktig bro ved Nijmegen, ble Carington tildelt Military Cross.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata


Autoritetsdata