Park Geun-hye: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
VisuellWikitekst
Ingen redigeringsforklaring
 
m (Én sideversjon ble importert)
 

Siste sideversjon per 18. jun. 2025 kl. 07:22

Park Geun-hye
hangul: 박근혜
hanja: 朴槿惠
romanisering: Pak Kǔnhye
revidert rom.: Bak Geun-hye
Sør-Koreas president
25. februar 2013–10. mars 2017
ForgjengerLee Myung-bak
Ny verdens leder
17. desember 2011–15. mai 2012
ForgjengerHong Jun-pyo
EtterfølgerHwang Woo-yea
23. mars 2004–10. juli 2006
ForgjengerChoi Byeong-yul
EtterfølgerKang Jae-sup
Medlem av Sør-Koreas nasjonalforsamling
3. april 1998–10. desember 2012
ValgkretsDalseong-gun
Sør-Koreas førstedame
16. august 1974–26. oktober 1979
PresidentPark Chung-hee
ForgjengerYuk Young-soo
EtterfølgerHong Gi
Park Geun-hye og USAs utenriksminister Condoleezza Rice i Washington, D.C. i 2007.
Foto: Michael Gross
Hellas' statsminister Georgios Papandreou og Park i 2011.

Park Geun-hye (IPA: [pak ɡɯn hjɛː]) (født 1952) er en sørkoreansk politiker. Hun var Sør-Koreas president fra 2013 til hun ble avsatt etter anklager om korrupsjon i 2017. Hun tilhørte det konservative partiet Ny verden.

Hun er datter av tidligere president Park Chung-hee, som kom til makten ved et militærkupp i 1961. Faren ble myrdet av sin egen etterretningssjef i 1979. Diktaturet har heftet ved Park Geun-hyes navn.[1][2][3]

Hun var partileder og medlem av Sør-Koreas nasjonalforsamling og tapte mot Lee Myung-bak i partiets presidentnominasjon i 2007. I 2012 ble hun nominert og valgt til landets første kvinnelige president.

Park stod for en mer forsonende holdning til Nord-Korea. Hun satte seg fore å motvirke økende inntektsforskjeller og ungdomsarbeidsledighet.[1][4] Hun kalte det «koreansk thatcherisme».[4]

I 2017 ble hun avsatt som president og arrestert, siktet for korrupsjon og maktmisbruk. I 2018 ble hun dømt til fengselsstraff og bøter. Saken gikk til høyesterett, som opprettholdt straffen. Park ble benådet i 2021 av daværende president Moon Jae-in, som la vekt på nasjonal forsoning og den tidligere presidentens helse.

Familie og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Park Geun-hye ble født i sentrum av Daegu i 1952 som datter av offiser og senere president Park Chung-hee (1917–1979) og Yuk Young-soo (1925–1974). Hun er eldst i en søskenflokk på tre, og har søsteren Park Seo-yeong (1954–) og broren Park Ji-man (1958–). Broren har gjort karrière innen kjemisk industri som administrerende direktør i EG Corporation, mens søsteren leder en humanitær stiftelse.[5] De har også en halvsøster fra farens første ekteskap, Park Jae-ok, hvis ektemann var parlamentariker for Det demokratisk-republikanske parti under svigerfarens styre.[5] Gjennom ekteskap er Park Geun-hye også niese av Kim Jong-pil og Han Seung-soo.[5]

Året etter at hun ble født, flyttet familien til Seoul, hvor hun gikk grunnskole ved Jangchung-skolen til 1964 samt middelskole og gymnas ved den katolske pikeskolen Sungshim 1964–1970. I 1961, da hun var ti år gammel, ble faren president gjennom et militærkupp. Etter universitetsforberedende eksamen ved Sungshim i 1970 studerte hun til bachelorgrad i elektronikk ved Sogang-universitetet, hvor hun ble uteksaminert i 1974. I en kort periode studerte hun matematikk også ved Université de Grenoble i Frankrike, men dro tilbake til Sør-Korea da moren ble drept.

Attentatet i 1974 var ment å ramme president Park, som overlevde uten skader. Etter dette inntok datteren rollen som landets førstedame. I 1979 ble Park Chung-hee selv drept av etterretningssjef Kim Jae-kyu under en middag med mye alkohol.[6] Hvorvidt attentatet var en spontan handling av personlig karakter eller planlagt av etterretningstjenesten, er ukjent.[7] Etter dette ble Park Geun-hye alene om omsorgen for søsknene.[6] Hun engasjerte seg i veldedig arbeid gjennom ulike stiftelser, men holdt en lav profil i mediene. Den mest kjente stiftelsen, Jeongsu, som konsentrerte seg om skolestipender, skapte likevel omtale, fordi den eide aksjer i avisen Busan Ilbo.[8] Aksjenes opprinnelige eiere gikk til retten og krevde aksjene tilbakelevert, fordi de hadde blitt tvunget til å overdra aksjene til Park Chung-hee.[8]

Park Geun-hye beskriver seg selv som ateist, men har sterke bånd til det buddhistiske miljøet gjennom sine avdøde foreldre, som begge var troende buddhister.[9][10][11] Hun står også flere fremtredende protestanter nært, ettersom hun studerte i ett semester ved Det presbyterianske college og teologiske seminar (장신대) i Seoul i 1981.[9]

Hun har aldri vært gift, og har vært meget tilbakeholden om sitt privatliv.[4] Hun har bodd forholdsvis tilbaketrukket i et rolig og alminnelig nabolag i Seoul.[4] Det har vært påstått at hun hadde et utenomekteskapelig forhold til (og et uekte barn med) den langt eldre pastor Choi Tae-min, hennes politiske mentor som førstedame.[12] Park har på det sterkeste avvist dette.[12] Choi Soon-sil, som har vært en nær rådgiver for Park som president og ble gjenstand for den politiske skandalen høsten 2016, er datter av Choi Tae-min.

I begynnelsen av 1990-årene utgav hun to selvbiografiske bøker, og har utgitt ytterligere fire bøker etter at hun ble politiker.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Park Geun-hye ble ansett som en av de mest innflytelsesrike politikerne i Sør-Korea etter «de tre Kim-ene», Kim Young-sam, Kim Dae-jung og Kim Jong-pil.[13]

Park ble politisk aktiv under Asiakrisen i slutten av 1990-årene, da hun gjorde det til et personlig mål å redde landet ut av økonomisk krise.[6] Delvis på oppfordring fra Lee Hoi-chang stilte Park som Det store nasjonalpartiets kandidat til Sør-Koreas nasjonalforsamling fra Dalseong-gun i Daegu ved et suppleringsvalg i 1998. Valgkretsen var en antatt sikker krets for partiet, og Park vant med 51,5 % av stemmene. Den nærmeste motkandidaten fikk 29,1 %. Parks kandidatur vakte likevel oppsikt, hennes familiebakgrunn tatt i betraktning. Ugifte kvinnelige politikere tilhører også sjeldenhetene i det tradisjonelt partriarkalske koreanske samfunnet. Hun ble gjenvalgt ved de ordinære valgene i 2000, 2004 og 2008 med henholdsvis 61,4, 70 og 88,6 % av stemmene.

Som nyvalgt parlamentariker var Park også nestleder i Det store nasjonalpartiet under Lee Hoi-chang 1998–2002. I 2004 slet partiet på meningsmålingene, etter at president Roh Moo-hyun hadde overlevd mistillitsvotumet initiert av Det store nasjonalpartiet. Lee Hoi-chang ble også anklaget for korrupsjon. Partiet lå således an til å oppleve et stort nederlag i parlamentsvalget samme år. Park ble valgt til ny partileder, og ledet valgkampanjen. I valget gikk partiet fra størst og nest størst i nasjonalforsamlingen, men tapte likevel ikke mer enn 16 mandater. Dette blir vidt ansett som et godt resultat, utgangspunktet tatt i betraktning.[14] Under Parks ledelse i perioden 2004–2006 vant partiet samtlige 40 valg og suppleringsvalg, presterte godt i lokalvalg, og gjenvant flertallet i nasjonalforsamlingen.[15][16] Dette gav henne tilnavnet «Valgdronningen» i mediene.[16]

Under en valgkampanje den 20. mai 2006 klarte en 50 år gammel mann å angripe Park med kniv og påførte henne et 11 cm langt sår i ansiktet, noe som krevde 60 sting og flere timers operasjon.[17][18] I juli samme år overlot hun ledelsen av partiet til parlamentarikeren Kang Jae-sup.

I 2007 tapte hun partiets presidentnominasjon mot Lee Myung-bak med knapp margin.[1]

Frem til 2009 dreide Parks politiske budskap seg først og fremst om skattelettelser, deregulering og opprettholdelse av lov og orden, en klassisk konservativ og markedsorientert innfallsvinkel for den sørkoreanske høyresiden.[19] Siden 2009 fokuserte hun mer på sosiale spørsmål, og tok til orde for en utvidet velferdsstat.[6][19] I en undersøkelse blant tolv potensielle presidentkandidater i 2012 ble Park rangert som den mest konservative kandidaten.[20][21] Park skal ha den tyske forbundskansleren Angela Merkel som sitt forbilde.[6] Utenrikspolitisk var Park klart proamerikansk, og talte gjentatte ganger for sterkere bånd mellom Sør-Korea og USA.[20][22] Hun ønsket en mer forsonende holdning enn Lee Myung-bak overfor Nord-Korea.[23]

Vinteren 2011/2012 ble Park leder for et interimsstyre i det kriserammede partiet, som kom relativt velberget ut av parlamentsvalget våren 2012. Høsten samme år ble hun nominert som partiets presidentkandidat, og vant valget i desember med 51,6 % av stemmene.

Avsettelse[rediger | rediger kilde]

Høsten 2016 ble det avslørt at Park over lengre tid hadde gitt en nær venn og uformell rådgiver uten sikkerhetsklarering, Choi Tae-min, tilgang til hemmeligstemplede dokumenter. I desember 2016 vedtok parlamentet å stille Park for riksrett og midlertidig overføre hennes myndighet til statsminister Hwang Kyo-ahn, som ble fungerende president.[24] Den 10. mars 2017 sa grunnlovsdomstolen seg enig med parlamentet, og Park ble avsatt, og det ble skrevet ut nyvalg.[25] Hun ble arrestert den 30. mars 2017.[26]

Den 6. april 2018 ble hun dømt til 24 års fengsel og en bot på 18 milliarder won.[27] Den 20. juli 2018 ble hun dømt til ytterligere åtte år i fengsel for å ha sløst bort statlige midler og for å ha brutt valgloven.[28]

Benådning[rediger | rediger kilde]

Hun ble 24. desember 2021 benådet av landets regjering. Det ble lagt vekt på ønsket om å «lege sosiale konflikter» og på den tidligere presidentens helse.[29]

Benådningen av Park var en av 3094 benådningen den aktuelle dagen. Den skjedde ca. tre måneder før det planlagte neste presidentvalget i landet. Også Parks forgjenger, den tidligere president Lee Myung-bak, satt på det aktuelle tidspunktet fengslet for blant annet korrupsjon, men sto ikke på amnestilisten. Regjeringspartiet hadde flere ganger tatt til orde for å gi de dømte presidentene amnesti. Benådning av begge presidentene var imidlertid omstridt i befolkningen.[30]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Hun er æresdoktor ved Universitetet for kinesisk kultur i Taiwan fra 1987, Pukyong nasjonaluniversitet og Koreas avanserte institutt for vitenskap og teknologi (KAIST) i Sør-Korea fra 2008 og Sogang-universitetet fra 2010.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 2007 – 절망은 나를 단련시키고 희망은 나를 움직인다 (Desperasjon prøver meg og håp beveger meg). Wisdom House. ISBN 89-6086-033-6.
  • 2001 – 나의 어머니 육영수 (Min mor Yuk Young-soo). People&People. ISBN 89-85541-54-4.
  • 1998 – 결국 한 줌, 결국 한 점 (Til slutt bare en håndfull). Busan Ilbo Books. ISBN 89-87236-25-0.
  • 1998 – 고난을 벗 삼아 진실을 등대삼아 (Å bli kjent med motgang, sannhet som ledestjerne). Busan Ilbo Books. ISBN 89-87236-24-2.
  • 1995 – 내 마음의 여정 (Mitt sinns reise). Hansol Media. ISBN 89-85656-50-3.
  • 1993 – 평범한 가정에 태어났더라면 (Om jeg ble født i en vanlig familie). Nam Song.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 «Profile: South Korean President-elect Park Geun-hye» (på engelsk). BBC News. 19. desember 2012. Besøkt 22. desember 2012. 
  2. ↑ Faiola, Anthony (15. mars 2005). «Star Rises for Daughter of South Korea». The Washington Post (på engelsk): 18. 
  3. ↑ «Park Calls 1961 Coup 'Revolution' to Save Nation» (på engelsk). KBS News. 19. juli 2007. Arkivert fra originalen 25. desember 2007. Besøkt 22. desember 2012. 
  4. ↑ 4,0 4,1 4,2 4,3 McCurry, Justin (10. juli 2012). «Park Geun-hye aims to become South Korea's first female president». The Guardian (på engelsk). Besøkt 22. desember 2012. 
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 Lee, Samuel Songhoon (19. desember 2012). «Park’s family tree boasts strong business and political ties». The Korea Herald (på engelsk). Besøkt 23. desember 2012. 
  6. ↑ 6,0 6,1 6,2 6,3 6,4 Kim, Jack; Park Ju-min (20. august 2012). «Park wins South Korean conservatives presidential nomination» (på engelsk). Reuters. Arkivert fra originalen 18. oktober 2012. Besøkt 23. desember 2012. 
  7. ↑ «Why Did Kim Jae-kyu Shoot? Now We Can Tell the Story». MBC TV (4. april 2004).
  8. ↑ 8,0 8,1 Seong Yeon-cheol (22. oktober 2012). «Park Geun-hye denies involvement in scandal-ridden foundation». The Hankyoreh (på engelsk). Besøkt 23. desember 2012. 
  9. ↑ 9,0 9,1 Kang Hyun-kyung (3. september 2012). «Atheist Park may have advantages». The Korea Times (på engelsk). Besøkt 22. desember 2012. 
  10. ↑ «A Very Tough Peasant». TIME Magazine (på engelsk). 5. november 1979. Arkivert fra originalen 24. mai 2012. Besøkt 27. mai 2012. 
  11. ↑ Johnston, William M. (2000). Encyclopedia of Monasticism (på engelsk). Taylor & Francis. s. 724. ISBN 1-57958-090-4. 
  12. ↑ 12,0 12,1 Lee Min-a (20. juli 2007). «GNP flings hard queries at its own leaders». Korea JoongAng Daily (på engelsk). Besøkt 23. desember 2012. 
  13. ↑ Sin Su-jeong (14. juli 2009). «역시 박근혜! 지지율 29% 1위…5월보다 다소 하락» (på koreansk). naver.com. Besøkt 22. desember 2012. 
  14. ↑ «<총선 D-1> 승패기준..영남승부 관심». Yonhap News (på koreansk). 10. april 2012. Besøkt 23. desember 2012. 
  15. ↑ Kim Nam-kwon (4. oktober 2011). «박근혜, 野시절 `40대 0 신화'.이번엔?». Yonhap News (på koreansk). Besøkt 23. desember 2012. 
  16. ↑ 16,0 16,1 Kim Min-ja (29. mars 2012). «'선거의 여왕' 박근혜, 총선에서 뒷심 발휘할까?». NewsIs (på koreansk). Besøkt 23. desember 2012. 
  17. ↑ «S Korea party boss quits for poll» (på engelsk). BBC News. 1. juni 2006. Besøkt 23. desember 2012. 
  18. ↑ Gim Yi-sak; Chung Min-seung (21. mai 2006). «박근혜대표 유세장서 피습 중상». Hankook Ilbo (på koreansk). Besøkt 23. desember 2012. 
  19. ↑ 19,0 19,1 «2007년, 줄푸세·시장주의 → 2012년, 맞춤형 복지·경제민주화». MK Business News (på koreansk). 15. april 2012. Besøkt 23. desember 2012. 
  20. ↑ 20,0 20,1 Guray, Geoffrey Lou (19. desember 2012). «South Korea Elects First Female President – Who Is She?» (på engelsk). PBS NewsHour. Besøkt 23. desember 2012. 
  21. ↑ «박근혜 6.7 가장 보수·유시민 3.8 가장 진보… 안철수·문재인은 4.1». Hankook Ilbo (på koreansk). 8. juni 2012. Arkivert fra originalen 8. juni 2012. Besøkt 23. desember 2012. 
  22. ↑ «Politician Wants To ‘Save’ Korea». The Harvard Crimson (på engelsk). 13. februar 2007. Besøkt 23. desember 2012. 
  23. ↑ Park Geun-hye (2011). «A New Kind of Korea. Building Trust Between Seoul and Pyongyang». Foreign Affairs (på engelsk) (5): 13–18. 
  24. ↑ Tollersrud, Peder Eckblad og Svaar, Peter (9. desember 2016). «Vil stille Sør-Koreas president for riksrett». NRK. Besøkt 7. januar 2017. 
  25. ↑ «Sør-Koreas president Park avsatt for korrupsjon». VG (på norsk). Besøkt 10. mai 2017. 
  26. ↑ «Ex-South Korean president arrested». BBC News (på English). 30. mars 2017. Besøkt 30. september 2017. 
  27. ↑ tagesschau.de. «Südkoreas Ex-Präsidentin Park zu 24 Jahren Haft verurteilt». tagesschau.de (på Deutsch). Besøkt 6. april 2018. 
  28. ↑ Radio, Sveriges. «Ytterligare åtta års fängelse för ex-presidenten - Utrikes» (på svenska). Besøkt 21. juli 2018. 
  29. ↑ Paszkiewicz, Zofia (24. desember 2021). «Sør-Korea benåder ekspresident». NRK. Besøkt 24. desember 2021. 
  30. ↑ «Korruptionsskandal: Südkoreas Ex-Präsidentin Park wird vorzeitig aus Haft entlassen». FAZ.NET (på Deutsch). ISSN 0174-4909. Besøkt 24. desember 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Park_Geun-hye&oldid=607443»