Redigerer Jacques Chirac (avsnitt)

==== Andre presidentperiode ====
I presidentvalget i 2002 stilte Chirac igjen, nå for et femårsmandat. Chirac gikk på nytt til valg på skattesenkninger, men også på tiltak mot den økende utryggheten.{{Tr}}

Resultatet av første omgang ble kjent 21. april 2002 og det ble klart at Jospin var slått ut. Chirac fikk flest stemmer med 19,9 %. Den store vinneren var i stedet [[Rassemblement National|Front National]]s kandidat [[Jean-Marie Le Pen]] som sammen med Chirac gikk videre til valgets andre omgang. Chirac nektet å møte sin motstander i den tradisjonelle tv-sendte debatten før andre valgomgang. Slagord som «heller en skurk enn en fascist» forekom.<ref>{{cite web |titel=Fascism in France? |url=http://www.kiechle.com/rants/index.htm?fascism/fascism.htm |hämtdatum=18. januar 2007 |datum=13. oktober 2002 |utgivare=Kiechle.com |språk=engelsk}}</ref>

Etter Chiracs valgseier gikk Jospin umiddelbart av og liberaldemokraten [[Jean-Pierre Raffarin]] ble statsminister, men uten parlamentarisk støtte. Straks fulgte imidlertid valg til nasjonalforsamlingen og presidentens nye høyreparti [[Les Républicains|Union pour un Mouvement Populaire]]'', UMP,'' fikk egen majoritet. Etter en innledende periode med satsing på lavere skatter og økt sikkerhet tok regjeringen Raffarin tak i en oppmykning av 35-timerslovene, reform av pensjons- og sosialforsikringssystemene og desentralisering av statsapparatet.{{Tr}}

Frankrike inntok under Chiracs ledelse en sentral rolle i motstanden mot [[Irakkrigen|USAs invasjon i Irak]].{{Tr}} Etter trusler om veto i [[FNs sikkerhetsråd]] ble forholdet mellom Frankrike og USA dårlig.

Innenriks påvirket reformforsøkene valgresultatet og Chiracs borgerlige partier led et stort nederlag i regionalvalget i 2004.{{Tr}} Mandatperioden ble preget av flere regjeringsomdannelser. Chirac sendte til en folkeavstemning forslaget til ny EU-konstitusjon. Etter å ha tapt avstemningen den 29. mai 2005 gikk Raffarin dagen derpå av som statsminister. Chirac kalte [[Dominique de Villepin]] til å overta ansvaret for regjeringsarbeidet. Med dette forbigikk han formannen for UMP, [[Nicolas Sarkozy]], som i stedet ble innenriksminister. Forholdet mellom Chirac og Sarkozy var ikke så godt: For det første fordi Sarkozy i 1995 hadde vært en nær medarbeider av Chiracs konkurrent Édouard Balladur, for det andre ettersom Sarkozy var helt åpen om at han tok sikte på å søke presidentskapet for seg selv ved neste presidentvalg.<ref>Michael Mönninger: [http://www.zeit.de/2005/43/Villepin_2fSarkozy ''Bürgerkönig gegen Bonaparte''.] I: ''[[Die Zeit]]'', nr. 43/2005</ref>

Chirac ble aktiv i saker vedrørende miljø og [[bærekraftig utvikling]] i denne perioden. Han fremførte en omtalt tale 2. september 2002 på [[FN-konferensen om miljø og utvikling 2002|FN-konferensen om miljø og utvikling 2002]] i [[Johannesburg]] i [[Sør-Afrika]] ved navn ''[[Notre maison brûle et nous regardons ailleurs]]'' som handlet om blant annet [[Menneskelig innvirkning på naturmiljøet|miljøødeleggelser]] og [[global oppvarming]].<ref>{{Webbref|titel=Hulot, la plume de Chirac au sommet de la Terre en 2002 - Archives vidéo et radio Ina.fr|url=http://www.ina.fr/contenus-editoriaux/articles-editoriaux/hulot-la-plume-de-chirac-au-sommet-de-la-terre-en-2002/|verk=Ina.fr|hämtdatum=2019-06-24|språk=fr-FR|förnamn=Institut National de l’Audiovisuel-|efternamn=Ina.fr}}</ref><ref>{{Bokref|efternamn=|förnamn=|titel=Marine Productivity: Perturbations and Resilience of Socio-ecosystems|hämtdatum=24 juni 2019|år=2015|sid=xxii - Preface|medförfattare=Ceccaldi, Hubert-Jean 
Hénocque, Yves 
Koike, Yasuyuki 
Komatsu, Teruhisa
Stora, Georges 
Tusseau-Vuillemin|utgivare=Springer|libris=17870511|isbn=9783319138787|språk=Engelsk}}</ref><ref>{{Webbref|titel=TAPE of Chirac's address to Earth Summit|url=https://www.youtube.com/watch?v=9Wj62ucpUp4|datum=2015-07-21|hämtdatum=2019-06-24|efternamn=AP Archive}}</ref>

Siden havnet Chirac i bakevjen av de Villepin og hans innenriksminister [[Nicolas Sarkozy]], som sammen spilte de institusjonelle hovedrollene i det som ble kjent som [[Parisoppløpene i 2005|Paris-opptøyene]]{{Tr}}. Diskusjonen fokuserte mer på Chiracs etterfølgelse enn på hans eget arbeide og egen politikk. Hans fremste fremtreden var et tilbaketrekning av forslaget om innføring av [[Contrat première embauche]], CPE'','' en førsteansettelseskontrakt ment å avhjelpe ungdomsarbeidsløsheten, etter kraftige protester fra ungdoms- og studentbevegelser.<ref>{{tidningsref |rubrik=Chirac stoppar kritiserad lag |url=http://aftonbladet.se/vss/telegram/0,1082,67251371_852__,00.html |datum=10. april 2006 |hämtdatum=19. januar 2007 |tidning=[[Aftonbladet]] |författare=Aftonbladet text-tv |arkivurl=https://web.archive.org/web/20060826224134/http://www.aftonbladet.se/vss/telegram/0,1082,67251371_852__,00.html }}</ref>

I 2005 fikk han [[hjerneslag]] og led deretter av [[Amnesi|hukommelsestap]].<ref name=":0" />