Redigerer Joseph Luns (avsnitt)

== Biografi ==
[[File:Afscheidsreceptie van de vice president van het Internationaal Gerechtshof Sir M, Bestanddeelnr 912-0478.jpg|thumb|left|Luns i samtale med [[Muhammad Zafarullah Khan]], leder for [[den internasjonale domstolen]].]]
Fra 1933 til 1936 var Luns medlem av [[Den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Nederland]], til tross for at de nederlandske biskoper hadde forbudt katolikker å bli medlemmer der. Til slutt forlot han den på grunn av sin motstand mot partiets [[antisemittisme]]. Han betegnet senere innmeldelsen som et utslag av ungdommelig uforstand.

Han var deretter tilsluttet ''[[Roomsch-Katholieke Staatspartij]]'' (RSKP) 1938–1945, og etter andre verdenskrig RSKPs politiske arvtaker [[Det katolske Folkeparti]] (''Katholieke Volkspartij'', KVP) 1945–1974.

Luns var utdannet jurist og ble ansatt i landets utenrikstjeneste i 1938. Under [[andre verdenskrig]] var Luns en sentral aktør i pro-vestlig etterretningsarbeid, og i perioden 1943/1944 var han tilknyttet den nederlandske eksilregjeringen.

I perioden 1952 til 1956 var han viseutenriksminister, før han selv ble utenriksminister i 1956 og tjenestegjorde under hele syv regjeringssjefer, fra [[Willem Drees]] til [[Piet de Jong ]] i 1971. Politisk var Luns engasjert med å styrke det europeiske og det atlantiske samarbeidet, hvor en utvidelse av [[Det europeiske fellesskap|EF]] var et sentralt tema.

I 1971 ble han valgt til generalsekretær i NATO som etterfølger av [[Manlio Brosio]]. Luns ble i 1984 tildelt [[Presidentens frihetsmedalje]] av president [[Ronald Reagan]].