Redigerer Jacques Chirac (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Chirac ble født i Paris der hans far var tjenestemann. Moren var husmor. Foreldrene kom fra [[Sainte-Féréole]] i [[Corrèze]] i det sentrale Frankrike. Det var i Sainte-Féréole at Chirac i 1965 ble valgt til kommunestyremedlem. Koblingen til regionen beholdt han, og flere ganger ble valgt inn i sammenhenger i forskjellige valgdistrikter i Corrèze.{{klargjør}} 

Sin utdannelse fikk Chirac ved [[Sciences Po|l'Institut d'études politiques de Paris]] og [[École nationale d'administration]] (ENA). Han tok også noen sommerkurs ved [[Harvard University]] i Boston i USA. Som student sympatiserte Jacques Chirac med det franske kommunistpartiet.<ref>http://tempsreel.nouvelobs.com/politique/20091103.OBS6652/quand-jacques-chirac-se-raconte.html</ref>

Chirac forlovet seg med [[Bernadette Chirac|Bernadette Chodron de Courcel]] den 17. oktober 1953, og de giftet seg den 16. mars 1956. De fikk to døtre. Jacques og Bernadette Chirac fikk senere en fosterdatter, [[Anh Dao Traxel]].<ref>{{Cite news|url=http://www.timesonline.co.uk/article/0,,3-1701939,00.html|title=Troubled Chirac's adopted daughter rides to his rescue|last=Bremner|first=Charles|date=21. juli 2005|work=The Times|access-date=20. mai 2018|url-status=yes|archive-url=https://web.archive.org/web/20110604013200/http://www.timesonline.co.uk/tol/news/world/article546174.ece|archive-date=4. juni 2011|location=London|accessdate=2019-09-29|archivedate=2011-06-04|archiveurl=https://web.archive.org/web/20110604013200/http://www.timesonline.co.uk/tol/news/world/article546174.ece}}</ref>

=== Militær===
Chirac avtjente sin 18-måneders [[verneplikt]] fra 1956 til 1957. Først var han ved [[Arme blindée et cavalerie|kavaleri]]skolen i [[Saumur]]. Han meldte seg deretter i frivilliginnsats i [[Algeriekrigen]]. Hans overordnede ville ikke gjøre ham til høyere offiser idet de mistenkte ham for kommunistsympatier.<ref>Emmanuel Hecht og François Vey: ''Chirac de A à Z, dictionnaire critique et impertinent'', A. Michel, 1995, ISBN 2-226-07664-6</ref> Han ble [[sekondløytnant]] i [[6e régiment de chasseurs d'Afrique|Chasseurs d'Afrique]] som virket i departementet [[Tlemcen]] ved grensen mot [[Marokko]].

=== Karriere som tjenestemann ===
Etter flere oppdrag i [[Algerie]] som sivil tjenestemann vendte Chirac med familien tilbake til Paris. Chirac ble der ansatt ved la Cour des comptes, et statlig revisjonsinstitutt med visse domstolslignende funksjoner.

=== Karriere som politiker ===
==== Veien til regjeringsmakten ====
I juni 1962 ble Chirac medarbeider til [[Georges Pompidou]]s regjering, for snart å forflyttes til statsministerens personlige kanselli. Etter en mellomstasjon ved la Cour des comptes gikk Chirac til valg for første gang i kommunalvalget i foreldrenes hjemtrakter i Sainte-Féréole. Han stilte som kandidat til nasjonalforsamlingen i valgkretsen [[Ussel (Corrèze)|Ussel]], også den i Corrèze.

Den 8. mai 1967, straks etter at Chirac for første gang ble valgt til [[Frankrikes nasjonalforsamling|nasjonalforsamlingen]], gjorde Pompidou ham til statssekretær med ansvar for arbeidsmarkedssaker.

Han tjenestegjorde så i samtlige etterfølgende regjeringer frem til 1974, under tre regjeringssjefer. Han virket blant annet direkte under finansminister [[Valéry Giscard d'Estaing]], fra 1971 var han minister med ansvar for kontakten med nasjonalforsamlingen og i juli 1972 ble han [[jordbruksminister|jordbruks- og landsbygdsutviklingsminister]].

Etter en avisskandale i mars 1974 tiltrådte Chirac som [[innenriksminister]]. Pompidou, som i 1969 var blitt landets president, døde i april samme år. I striden om å etterfølge Pompidou støttet Chirac sin tidligere sjef Giscard d'Estaing. Den 27. mai 1974 ble Chirac Giscard d'Estaings statsminister.

==== Fra regjeringen via Paris til regjeringen igjen ====
Statsminister Chirac og president Giscard d'Estaing kom i konflikt med hverandre. Giscard d'Estaing utså ministre som Chirac avsatte.{{Tr}} Det endte med brudd og 25. august 1976 meddelte Chirac offentlig at han ville gå av.

Chirac gikk da videre og grunnla et nytt gaullistparti, [[Rassemblement Pour la République]], RPR. Da styret av byen Paris ble omorganisert og det ble innført en samlet borgermesterfunksjon, klarte Chirac og hans nye parti å vinne borgermestervalget. Chirac ble dermed den første borgermester i Paris siden [[Jules Ferry]] i 1871.

Chirac deltok i presidentvalget i 1981. Han fikk imidlertid bare 18 % av stemmene i første valgomgang og det var Giscard d'Estaing ([[Unionen för Fransk demokrati|UDF]]) og [[François Mitterrand]] ([[Sosialistpartiet (Frankrike)|Parti Socialiste]]) som gikk videre. I nasjonalforsamlingen stemte Chirac for å avskaffe dødsstraffen. Han ble gjenvalgt i 1983 da hans parti fikk majoriteten av stemmene i alle Paris' 20 [[arrondissement]].

I 1986 var det valg igjen og RPR og dets tidligere konkurrent UDF vant flertall. Chirac ble statsminister i en koalisjonsregjering. Det var i denne periode av sosialistisk presidentskap med konservativ regjering at begrepet ''[[cohabitation]]'' (samboerskap) ble myntet som politisk uttrykk.

==== Veien til presidentmakten ====
I presidentvalget i 1988 fikk Chirac flere stemmer enn sin konkurrent fra UDF i første runde (19,9 % mot 16,5 %), men det strakk ikke til mot sosialisten Mitterrand, som alt fra start hadde en tredjedel av stemmene. I andre runde vant Mitterrand, mens Chirac fikk 45,98 % av stemmene. I 1989 ble han gjenvalgt som borgermester i Paris.

Da høyresiden vant en knusende seier i valget til nasjonalforsamlingen i 1993 overlot Chirac statsministerposten til [[Édouard Balladur]]. Han ble en av hans motkandidater i presidentvalget i 1995. Chirac vant i andre valgomgang med 52,6 % av stemmene.

==== Første presidentperiode ====
Chiracs første periode som president ble markert av hans satsing på atombombeprøver i [[Fransk Polynesia]]. På innenriksområdet fikk hans statsminister [[Alain Juppé]] problemer blant annet med storstreiker vinteren 1995–1996 om pensjonsreformer og fryste lønninger for statsansatte.{{Tr}} Etter et av Chirac selv av taktiske grunner utløst nyvalg i 1997 – han mente å kunne sikre seg bredere støtte for omstridte økonomiske reformer<ref>Georg Wenzelburger (2010): ''Haushaltskonsolidierungen und Reformprozesse: Determinanten, Konsolidierungsprofile und Reformstrategien in der Analyse'', S. 315ff. ([https://books.google.de/books?id=KAor_CjV-_MC&pg=PA311 online])</ref> – fikk venstresiden majoritet i nasjonalforsamlingen, og Chirac måtte utnevne sin motstander i presidentvalget, [[Lionel Jospin]], til ny statsminister. En ny ''cohabitation'' var dermed innledet.
[[Fil:Clintonchirac.jpg|miniatyr|Jacques Chirac og [[Bill Clinton]] utenfor [[Élyséepalasset]].]]

Samtidig brøt det ut en [[politisk skandale]] omkring RPRs, og flere andre partiers, økonomiske vandel i byen Paris. Som tidligere borgermester og leder av RPR var Chirac en sentral figur i saken, som fikk følge av anklage om valgfusk og misbruk av tillitsverv.<ref>{{webbref |titel=15 on Trial for France Electoral Fraud |url=http://www.gmanetwork.com/news/story/15158/news/world/15-on-trial-for-france-electoral-fraud |datum=12. september 2006 |arkivurl=https://archive.today/20130630231213/http://www.gmanetwork.com/news/story/15158/news/world/15-on-trial-for-france-electoral-fraud |arkivdatum=30. juni 2013 |hämtdatum=30. juni 2013 |verk=GMA News Online |språk=engelsk }}</ref>

Ved et utspill av Paris' nye borgermester ble deler av materialet fra den hemmelige forundersøkelsen kjent, noe som førte til at forundersøkelsen ble avskrevet. Et parlamentarisk forsøk ble gjort for å innlede tiltale via la Haute cour, en slags [[riksrett]]sinstans bestående av senats- og nasjonalforsamlingsmedlemmer. Tiltalen ble avvist på bakgrunn av konstitusjonens immunitetsklausuler.{{Tr}}

En av de større sakene var presidentmandatets lengde, der Chirac stilte seg nølende til en forkortning fra syv til fem år. En folkeavstemning ble imidlertid gjennomført, og trass i en rekordlav deltakelse gikk han til slutt med på en forkortning.{{Tr}} I mandatperioden klarte Jospins sosialistregjering også å gjennomføre en arbeidstidsforkortelse til 35 timers normalarbeidstid i uken. Striden mellom fagforbund og arbeidsgivere var skarp, men den sosialistisk ledede nasjonalforsamlingen klarte å drive gjennom loven.

==== Andre presidentperiode ====
I presidentvalget i 2002 stilte Chirac igjen, nå for et femårsmandat. Chirac gikk på nytt til valg på skattesenkninger, men også på tiltak mot den økende utryggheten.{{Tr}}

Resultatet av første omgang ble kjent 21. april 2002 og det ble klart at Jospin var slått ut. Chirac fikk flest stemmer med 19,9 %. Den store vinneren var i stedet [[Rassemblement National|Front National]]s kandidat [[Jean-Marie Le Pen]] som sammen med Chirac gikk videre til valgets andre omgang. Chirac nektet å møte sin motstander i den tradisjonelle tv-sendte debatten før andre valgomgang. Slagord som «heller en skurk enn en fascist» forekom.<ref>{{cite web |titel=Fascism in France? |url=http://www.kiechle.com/rants/index.htm?fascism/fascism.htm |hämtdatum=18. januar 2007 |datum=13. oktober 2002 |utgivare=Kiechle.com |språk=engelsk}}</ref>

Etter Chiracs valgseier gikk Jospin umiddelbart av og liberaldemokraten [[Jean-Pierre Raffarin]] ble statsminister, men uten parlamentarisk støtte. Straks fulgte imidlertid valg til nasjonalforsamlingen og presidentens nye høyreparti [[Les Républicains|Union pour un Mouvement Populaire]]'', UMP,'' fikk egen majoritet. Etter en innledende periode med satsing på lavere skatter og økt sikkerhet tok regjeringen Raffarin tak i en oppmykning av 35-timerslovene, reform av pensjons- og sosialforsikringssystemene og desentralisering av statsapparatet.{{Tr}}

Frankrike inntok under Chiracs ledelse en sentral rolle i motstanden mot [[Irakkrigen|USAs invasjon i Irak]].{{Tr}} Etter trusler om veto i [[FNs sikkerhetsråd]] ble forholdet mellom Frankrike og USA dårlig.

Innenriks påvirket reformforsøkene valgresultatet og Chiracs borgerlige partier led et stort nederlag i regionalvalget i 2004.{{Tr}} Mandatperioden ble preget av flere regjeringsomdannelser. Chirac sendte til en folkeavstemning forslaget til ny EU-konstitusjon. Etter å ha tapt avstemningen den 29. mai 2005 gikk Raffarin dagen derpå av som statsminister. Chirac kalte [[Dominique de Villepin]] til å overta ansvaret for regjeringsarbeidet. Med dette forbigikk han formannen for UMP, [[Nicolas Sarkozy]], som i stedet ble innenriksminister. Forholdet mellom Chirac og Sarkozy var ikke så godt: For det første fordi Sarkozy i 1995 hadde vært en nær medarbeider av Chiracs konkurrent Édouard Balladur, for det andre ettersom Sarkozy var helt åpen om at han tok sikte på å søke presidentskapet for seg selv ved neste presidentvalg.<ref>Michael Mönninger: [http://www.zeit.de/2005/43/Villepin_2fSarkozy ''Bürgerkönig gegen Bonaparte''.] I: ''[[Die Zeit]]'', nr. 43/2005</ref>

Chirac ble aktiv i saker vedrørende miljø og [[bærekraftig utvikling]] i denne perioden. Han fremførte en omtalt tale 2. september 2002 på [[FN-konferensen om miljø og utvikling 2002|FN-konferensen om miljø og utvikling 2002]] i [[Johannesburg]] i [[Sør-Afrika]] ved navn ''[[Notre maison brûle et nous regardons ailleurs]]'' som handlet om blant annet [[Menneskelig innvirkning på naturmiljøet|miljøødeleggelser]] og [[global oppvarming]].<ref>{{Webbref|titel=Hulot, la plume de Chirac au sommet de la Terre en 2002 - Archives vidéo et radio Ina.fr|url=http://www.ina.fr/contenus-editoriaux/articles-editoriaux/hulot-la-plume-de-chirac-au-sommet-de-la-terre-en-2002/|verk=Ina.fr|hämtdatum=2019-06-24|språk=fr-FR|förnamn=Institut National de l’Audiovisuel-|efternamn=Ina.fr}}</ref><ref>{{Bokref|efternamn=|förnamn=|titel=Marine Productivity: Perturbations and Resilience of Socio-ecosystems|hämtdatum=24 juni 2019|år=2015|sid=xxii - Preface|medförfattare=Ceccaldi, Hubert-Jean 
Hénocque, Yves 
Koike, Yasuyuki 
Komatsu, Teruhisa
Stora, Georges 
Tusseau-Vuillemin|utgivare=Springer|libris=17870511|isbn=9783319138787|språk=Engelsk}}</ref><ref>{{Webbref|titel=TAPE of Chirac's address to Earth Summit|url=https://www.youtube.com/watch?v=9Wj62ucpUp4|datum=2015-07-21|hämtdatum=2019-06-24|efternamn=AP Archive}}</ref>

Siden havnet Chirac i bakevjen av de Villepin og hans innenriksminister [[Nicolas Sarkozy]], som sammen spilte de institusjonelle hovedrollene i det som ble kjent som [[Parisoppløpene i 2005|Paris-opptøyene]]{{Tr}}. Diskusjonen fokuserte mer på Chiracs etterfølgelse enn på hans eget arbeide og egen politikk. Hans fremste fremtreden var et tilbaketrekning av forslaget om innføring av [[Contrat première embauche]], CPE'','' en førsteansettelseskontrakt ment å avhjelpe ungdomsarbeidsløsheten, etter kraftige protester fra ungdoms- og studentbevegelser.<ref>{{tidningsref |rubrik=Chirac stoppar kritiserad lag |url=http://aftonbladet.se/vss/telegram/0,1082,67251371_852__,00.html |datum=10. april 2006 |hämtdatum=19. januar 2007 |tidning=[[Aftonbladet]] |författare=Aftonbladet text-tv |arkivurl=https://web.archive.org/web/20060826224134/http://www.aftonbladet.se/vss/telegram/0,1082,67251371_852__,00.html }}</ref>

I 2005 fikk han [[hjerneslag]] og led deretter av [[Amnesi|hukommelsestap]].<ref name=":0" />

=== Etter tiden som president ===
Chirac ble i 2011 dømt til to års [[betinget fengsel]] for [[korrupsjon]].<ref name="Aftenposten">{{Kilde www|url = http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Ingen-nde-for-Chirac-6721585.html|tittel = Ingen nåde for Chirac|besøksdato = 2011-12-15|utgiver = [[Aftenposten]]|dato = 2011-12-15}}</ref> Korrupsjonssaken stammer fra slutten av Chiracs tid som borgermester i Paris. Han ble sammen med ni andre anklaget for å ha fabrikkert 21 [[arbeidskontrakt]]er for ikke-eksisterende jobber. Pengene skal ha gått til Chiracs parti [[Rassemblement pour la République]] (RPR) (forløperen til [[Union pour un mouvement populaire]] (UMP)). Chirac avviste anklagene og sa at kontraktene var reelle.<ref name="Aftenposten" /> På grunn av dårlig helse deltok han ikke ved rettegangen. 

Han ble den andre tidligere statssjef i Frankrike som ble dømt for forbrytelser. Den første var marskalk [[Philippe Pétain]], som ble dømt for sitt samarbeid med Tyskland under sin tid som leder av [[Vichy-Frankrike]].<ref>{{cite web |url=http://www.bbc.co.uk/news/world-europe-16194089 |titel=French ex-President Jacques Chirac guilty of corruption |utgivare=[[BBC News]] |datum=2011-12-15 |hämtdatum=16. desember 2011 |språk=engelsk}}.</ref>