Wilhelm Lassen

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Wilhelm Lassen

Wilhelm Theodor Alexander Lassen (1815–1907) var en norsk embetsmann og genealog. Henning Sollied omtalter Lassen som «den første egentlige faggenealog her i landet».[1]

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av prost Albert Lassen og Dorothea Andrea Lange, søster av prost Alexander Lange.

Som barn vokste han opp på prestegården i Gran og ble undervist av sin far og farfaren Wilhelm Cornisch Lassen. Senere fikk han undervisining av sin fetter, historikeren Christian Lange, som dimitterte ham til universitetet 15 år gammel i 1831. Han tok juridisk embetseksamen i 1837 og ble året etter ansatt ved postkontoret i Revisjonsdepartementet som kopist. Her ble han i 1850 fullmektig, i 1856 byråsjef og beholdt denne stillingen til han gikk av med pensjon i 1881. Fra 1852 lå kontoret under Indredepartementet, fra 1858 under Generalpostdireksjonen og fra 1860 under Marine- og postdepartementet.

Virke[rediger | rediger kilde]

Alt fra ungdommen var Lassen interessert i slektsforskning. Han gjorde arkivstudier i Riksarkivet og universitetetsbiblioteket, og når han var på reiser tok han avskrifter fra kirkebøkene på prestegårdene. Etter hans død ble de håndskrevne samlingene hans testamentarisk overført til Riksarkivet, som i dag har gjort dem tilgjengelig på internett gjennom Digitalarkivet. Lassen rakk ikke å bearbeide materialene til et verk som kunne utgis i trykken. 1868–69 utga han første bind av et planlagt større verk under tittelen Norske Stamtavler, finansiert av kong Karl XV. Men dette verket ble aldri fortsatt. I 1901 fikk han ved private midler utgitt en bok om Biskop i Lund Dr. Mats Jenssøn Medelfars agnatiske Descendenter af Navnene Wibe og Lund.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Lassen fikk Dannebrogsordenen og var ridder av St. Olavs orden på grunn av sitt genealogiske forskningsarbeid.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. Sollied, Henning (1944). Norsk slektsforskning i senere tid. [Oslo]: Cammermeyers boghandel. s. 7. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Autoritetsdata