Umberto Eco
| Umberto Eco |
|---|
Umberto Eco (født 5. januar 1932 i Alessandria i Italia, død 19. februar 2016 i Milano) var en italiensk filosof og forfatter.[1] Hans første roman, Rosens navn (1980) ble en bestselger i flere land.[2] Eco var kjent for sin allsidighet og formidlingsglede; han arbeidet som professor i semiotikk (tegnlære) ved universitetet i Bologna fra 1971, og hans vitenskapelige arbeider strekker seg fra studier i middelalderestetikk til analyser av populærkultur.[3]
Biografi[rediger | rediger kilde]
Eco ble født i byen Alessandria i regionen Piemonte. Hans far, Giulio, var regnskapsfører før den italienske regjeringen kalte på ham for å tjenestegjøre i tre kriger. I løpet av andre verdenskrig ble Umberto og hans mor Giovanna flyttet til en liten landsby.
Drevet av farens ønske om at han skulle bli sakfører, begynte Eco på Universitetet i Torino. Han forlot jusstudiene, og begynte i strid med sin fars ønsker å studere filosofi og litteratur, skrev på sin avhandling om Thomas Aquinas og fikk sin doktorgrad i filosofi i 1954.[4]
Etter dette arbeidet Eco som kulturredaktør for Radiotelevisione Italiana (RAI), men foreleste også på Universitetet i Torino (1956–1964). En gruppe avantgardistiske kunstnere, malere, musikere, skribenter som han hadde blitt venner med ved RAI, ble en viktig og innflytelsesrik faktor i Ecos framtidige skribentkarriere. Dette var spesielt riktig etter utgivelsen av hans første bok i 1956, Il Problema Estetico di San Tommaso, som var en utvidelse av hans doktoravhandling. Den markerte også begynnelsen på forelesningskarrieren ved hans alma mater.
Fra 1959 til 1975 arbeidet han som seniorredaktør for sakprosa ved Casa Editrice Bompiani i Milano.
I september 1962 giftet han seg med Renate Ramge, en tysk kunstlærer. Eco bodde i et tidligere hotell i nærheten av slottet Sforza i Milano med sin kone og sine to barn.
Eco arbeidet som professor i semiotikk ved Universitetet i Bologna. Han fortsatte å skrive en ukentlig spalte i L'Espresso kalt «La Bustina di Minerva».
Forfatterskap[rediger | rediger kilde]
Ecos arbeidet med middelalderens estetikk og skillet mellom teori og praksis. Ecos arbeid med litterær teori har endret fokus med årene, men opprinnelig dreiet den seg om den litterære teorien «Leserens respons-kritikk», en negasjon og kritikk av litterær formalisme.
I 1959 utga han sin bok Sviluppo dell'estetico Medievale, som etablerte Eco som forsker i middelalderemner.
I løpet av disse årene begynte Eco for alvor å utvikle sine egne ideer om «den åpne tekst» og om semiotikk (læren om tegnene), skrev mange essayer om disse emnene og i 1962 utga han Opera aperta.
I Opera Aperta argumenterer Eco at litterære tekster er felt med mening, heller enn strenger av mening, og at de blir forstått som en åpen, innvendig dynamikk og som psykologiske felter. De litterære verkene som begrenser mulig forståelse til en enkel, utvetydig linje er det som er minst fruktbart. Mens de litterære tekster som er mest åpne, mest aktiv mellom sinn, samfunn og linje, er de mest levende.
Eco la vekt på at ord ikke kun har leksikalsk mening, men fungerer i en tekstur av uttrykk. Tilsvarende tanker har blitt uttrykt av teoretikere som I. A. Richards og andre, men Eco utvidet de ytterligere.
I 1977 skrev han en veiledning for studenter i å skrive akademiske oppgaver. Veiledningen kom på norsk i 2002 under tittelen Kunsten å skrive en akademisk oppgave, hovedoppgave og masteroppgave.[5]
Ecos roman Rosens navn handler om en munk som undersøker en serie med mord tilknyttet et klosterbibliotek. Han er spesielt dyktig i å løse religiøse kontroverser og spørsmål om kjetteri. Romanen ble filmatisert med Sean Connery i hovedrollen.
Hans neste roman, Foucaults pendel skildrer tre venner som arbeider for et mindre forlag; de bestemmer seg for å veve sammen konspiratoriske historier, alkymiske skrifter, og pseudo-lærde undersøkelser om okkultisme. De later som om den «alternative historien» som de skaper er detaljene i en uendelig og innviklet intrige ved en hemmelig elite som nedstammer fra Tempelridderordenen og med den hensikt å overta verden. På samme måte som i Rosens navn er figurene i Foucaults pendel opptatt av hermeneutikk (tolkning av hemmelig mening), og spesielt den bevisst skjulte sannhet.
Ecos verker illustrerer den postmodernistiske litterære teori om hypertekstualitet, eller hvordan alle litterære verker forholder seg til hverandre og deres fortolkning.
Den historiske romanen Gravlunden i Praha (2010) handlet om en profesjonell forfalskner fra Piemonte og omhandlet blant annet fordommer, hat og antisemittisme på slutten av 1800-tallet.[6] Hans siste roman Det som tåler dagens lys (2015) er en satire over mediesamfunnet og opinionsmanipulering.[7]
Bibliografi på norsk[rediger | rediger kilde]
- Oppfinnelsenes historie. Fra steinredskapene til det bemannede romskip.[8] [Oslo]: Gyldendal norsk forlag. 1964. (Storia Figurata delle Invenzioni, 1961) sammen med G. B. Zorzoli, oversatt av A. Nadiani, C. Helander og A. W. Gammelgaard.
- Rosens navn. [Oslo]: Tiden. 1984. ISBN 8210025627. (Il nome della rosa, 1980) oversatt av Carsten Middelthon.
- Randbemerkninger til Rosens navn. [Oslo]: Tiden. 1988. ISBN 8210031104. oversatt av Carsten Middelthon.
- Foucaults pendel. Oslo: Tiden. 1991. ISBN 8210034294. (Il pendolo di Foucault, 1988), oversatt av Carsten Middelthon.
- Dommedag er nær: ecoistiske essays på alvor og skjemt. Oslo: Tiden. 1994. ISBN 8210037218. oversatt av Lone Klem.
- Seks turer i fortellingenes skoger. Oslo: Tiden. 1994. ISBN 8210038001. oversatt av Jon Rognlien.
- Øya fra dagen før. Oslo: Tiden. 1995. ISBN 8210039369. oversatt av Tommy Watz.
- Den nye middelalderen og andre essays. Oslo: Tiden. 2000. ISBN 8210040979. oversatt av Tommy Watz
- Fire moralske betraktninger. Oslo: Tiden. 2000. ISBN 8210045318., oversatt av Siri Nergaard.
- Skjønnhetens historie, oversatt av Mona Vestli og Steinar Lone.
- Baudolino, 2002, (Baudolino), 2000, oversatt av Tor Fotland.
- Kunsten å skrive en akademisk oppgave, hovedoppgave og masteroppgave, Idem forlag. 2002. oversatt av Kjartan Husbyn Aarsand.
- Om litteratur, 2004, oversatt av Birgit Owe Svihus og Kristian Østberg.
- Dronning Loanas mystiske flamme, 2005 (La misteriosa fiamma della regina Loana, 2004), oversatt av Birgit Owe Svihus.
- Gravlunden i Praha, 2011 (Il cimitero di Praga, 2010), oversatt av Astrid Nordang.
- Det som tåler dagens lys, 2015 (Numero Zero, 2015), oversatt av Birgit Owe Svihus.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ «Italian writer Umberto Eco dies at 84» (på Engelsk). BBC. 20. februar 2016. Besøkt 20. februar 2016.
- ↑ (no) «Umberto Eco» i Store norske leksikon
- ↑ NTB (20. februar 2016). ««Mannen som visste alt» er død». forskning.no (på norsk). Besøkt 17. mars 2021.
- ↑ Stefan Fisher-Høyrem. Til minne om Umberto Eco Arkivert 16. august 2016 hos Wayback Machine.; 21.2..2016
- ↑ Roggen, Ida (04.09.2002). «Umberto Eco som veileder». Universitas.
- ↑ nrk.no Falskneri, jødehat og dårskap "Gravlunden i Praha" anmeldt av Leif Ekle 27.06.2011
- ↑ Sindre Hovdenakk (8. mai 2015). «Bokanmeldelse: Umberto Eco: «Det som tåler dagens lys»». www.vg.no. Besøkt 17. mars 2021.
- ↑ Eco, Umberto (1964). Oppfinnelsenes historie : fra steinredskapene til det bemannede romskip. Oslo: Gyldendal.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Offisiell nettside på universitet, inkludert CV og komplett bibliografi
- Eco taler ved Universitetet i Berkeley (1982): «From Aristotle to Sherlock Holmes» (online audio recording)
- The Mysterious Flame of Queen Loana Annotation Project: a Wiki guide to the allusions and references in Eco's latest novel.
- Ur-Fascism Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. (essay i The New York Review of Books, 22. juni 1995)