Sekundære kjønnskarakteristika
Sekundære kjønnskarakteristika er fysiske egenskaper som utvikles forskjellig hos hunner og hanner (kjønnsdimorfisme), men som ikke er direkte involvert i reproduksjonen. Hos mange dyr, inkludert mennesker, oppstår disse egenskapene som et resultat av hormonelle endringer under kjønnsmodningen (f.eks. i puberteten) og kan omfatte alt fra gevir hos hjortedyr til kroppshår og brystutvikling hos mennesker[1].
Forskjell fra primære kjønnskarakteristika[rediger | rediger kilde]
- Primære kjønnskarakteristika (for eksempel penis og skjede) er til stede fra fødselen av og er direkte involvert i paring og befruktning.
- Sekundære kjønnskarakteristika utvikles som regel i puberteten og påvirker blant annet kroppens utseende, stemmeleie og behåringsmønster. Disse egenskapene gjør at individer, selv i påkledd tilstand, ofte fremstår klart som ett av de to kjønnene.
Eksempler[rediger | rediger kilde]
Eksempler på sekundære kjønnskarakteristika varierer mellom arter, men kan generelt kategoriseres i mennesker og andre dyr.
Hos mennesker inkluderer disse:
- Ansiktshår (for eksempel skjegg) og dypere stemme hos menn.
- Bryster og bredere hofteregion hos kvinner.
- Forskjeller i fettfordeling – menn har ofte mer fett rundt overkroppen, mens kvinner har mer rundt hofter og lår.
Hos andre dyr er vanlige sekundære kjønnskarakteristika:
- Gevir hos de fleste hannlige hjortedyr, slik som hos elg og hjort.
- Fargerike fjær hos hannfugler, for eksempel påfuglens hale.
- Påfallende kroppsform eller mønstre, som røyes røde bukfarge i gytetiden.
- Fuglesang, ofte mer komplisert hos hanner, brukt for å tiltrekke seg hunner eller forsvare territorium.
Evolusjonær betydning[rediger | rediger kilde]
De sekundære kjønnskarakteristika spiller en sentral rolle i seksuell seleksjon ved at de:
- Tiltrekker det motsatte kjønn: Fargerike fjærdrakter, prangende gevir og sang er eksempler på egenskaper som signalisere høy genetisk kvalitet eller god helse til det motsatte kjønn[2].
- Konkurrerer med samme kjønn: Store gevir brukes til å hevde dominans blant andre hanner. Slike strukturer kan være energikrevende å produsere, noe som signaliserer at individet er frisk og ressurssterkt (se også handikapprinsippet).
Overdrevent store sekundære kjønnskarakteristika kan redusere sjansene for overlevelse ved å hindre bevegelse eller øke risiko for å bli oppdaget av predatorer, men likevel bli favorisert av seksuell seleksjon fordi de øker reproduktiv suksess[3]. Et kjent eksempel er påfuglhannens hale.
Hormonal regulering[rediger | rediger kilde]
Både hankjønn og hunkjønn produserer såkalte «mannlige» (som testosteron) og «kvinnelige» (som østrogen) hormoner, men i forskjellige mengder. Denne hormonbalansen avgjør hvilke sekundære kjønnskarakteristika som utvikles[4].
- Høyere testosteronnivå fremmer blant annet ansiktshår, muskelmasse og dypere stemme.
- Høyere østrogennivå kan fremme brystutvikling, rundere kroppsformer og endringer i fettfordeling.
Gjennomsnittlige nivåer av disse hormonene varierer mellom kjønnene, men det finnes naturlige variasjoner fra individ til individ. Når hormonnivåene manipuleres medisinsk, kan man også endre de sekundære kjønnskarakteristikkene, slik tilfellet er ved hormonbehandling hos transkjønnede personer[5].
Variasjon og kostnad[rediger | rediger kilde]
Sekundære kjønnskarakteristika varierer betydelig mellom individer selv innen samme art. Dette skyldes i stor grad at de er energikrevende å produsere og vedlikeholde, slik at bare individer med tilstrekkelige ressurser (god helse, riktig ernæring) har «råd» til å utvikle mer påfallende trekk[6]. Variasjoner i hormonnivåer, genetiske anlegg og miljøfaktorer (som tilgang på næring) påvirker derfor utviklingen av disse karakterene.
Sammenheng med partnervalg[rediger | rediger kilde]
Sekundære kjønnskarakteristika står i nær forbindelse med partnervalg, fordi de:
- Signaliserer helse og fruktbarhet til potensielle partnere.
- Bidrar til sosial rang blant individer av samme kjønn (f.eks. ved å demonstrere styrke eller dominans).
- Påvirker attraktivitet i arter der kurtise spiller en stor rolle.
Dette er en selvforsterkende prosess: jo mer disse egenskapene fører til økt reproduksjonssuksess, desto vanligere blir de i populasjonen, selv om de kan føre til økt energibruk eller økt risiko for predasjon.
Sekundære kjønnskarakteristika hos mennesket[rediger | rediger kilde]
For mennesker regnes de indre og ytre kjønnsorganene (f.eks. penis og skjede) som primære kjønnskarakteristika, mens de følgende eksemplene regnes som sekundære:
- Skjeggvekst og kroppshår – fremmes av testosteron hos menn.
- Brystutvikling – hovedsakelig stimulert av østrogen hos kvinner.
- Fettfordeling – kvinner lagrer ofte mer fett rundt hofter og lår, mens menn lagrer mer rundt magen og overkroppen.
- Skjelett- og muskelstruktur – bredere skuldre og mer uttalt muskelmasse hos menn, bredere hofter hos kvinner.
- Stemmeskifte – menn får normalt en dypere stemme i puberteten på grunn av endrede hormonforhold.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Darwin, C. (1871). The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex. John Murray.
- ↑ Andersson, M. (1994). Sexual Selection. Princeton University Press.
- ↑ Fisher, R.A. (1930). The Genetical Theory of Natural Selection. Clarendon Press.
- ↑ Nelson, R.J. (2011). An Introduction to Behavioral Endocrinology. Sinauer Associates.
- ↑ Hembree, W.C. et al. (2017). "Endocrine Treatment of Gender-Dysphoric/Gender-Incongruent Persons: An Endocrine Society Clinical Practice Guideline". The Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism, 102(11), 3869–3903.
- ↑ Zahavi, A. (1975). "Mate selection—A selection for a handicap". Journal of Theoretical Biology, 53(1), 205–214.