Olaf T. Lindvig

Olaf Trygve Lindvig
Utmerkelser	Jernkorset 2. klasse; Såretmerket i sort; Rikspolitiets Hederstegn; Østfrontmedaljen; Frontkjempermerket; SS-æresdolk; Deltagermedaljen (returnert)
Tjenestetid	1937–1945
Enhet	Waffen-SS
Kommandoer	1./Den norske legion; 1./SS-Regiment "Norge"; Statspolitiets Utrykningskommando
Deltok i	Felttoget i Norge; Beleiringen av Leningrad

Olaf Trygve Lindvig (1917–2007)^[1] var en sentral nasjonalsosialist og frontkjemper.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Olaf T. Lindvig vokste opp på Fåvang i Oppland og var utdannet offiser ved 2. divisjons skole 1934–1937.

Han ble uteksaminert fra Statens Politiskole samt utnevnt til fenrik i 1939. Han deltok som fenrik og adjutant i II./IR-5 under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i aprildagene 1940. Han var ved krigsutbruddet ansatt ved politiet i Oslo som konstabel og vendte tilbake til politiet etter det tyske felttoget.

Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling (NS). Han var troppfører i Hirdregiment 7 «Viking» og instruktør ved Hirdens førerskole før han gikk over til Norges-SS i mai 1941.

Frontkjemper[rediger | rediger kilde]

Lindvig var tilbake på sin gamle post som politimann i Oslo, da Finlandskrigen ifølge ham selv ble utslagsgivende for at han meldte seg til Waffen SS. Som nordmenn flest var Lindvig sterkt engasjert i finnenes skjebne, stilt overfor bolsjevikenes angrep. Da Finland fikk hjelp av tyskerne, meldte han seg for å bidra. Etter kortere treningsleir i Tyskland ble han imidlertid ikke sendt til Finland, men til fronten ved Leningrad.^[2]

Han kjempet da med Den norske legion på Leningrad-fronten som Legions-Obersturmführer. Han ble såret i april 1942, men fra sommeren 1942 var han stabsleder i Germanske-SS Norge. I 1943 reiste han med SS-Pansergrenaderregiment 23 «Norge» til Oranienbaum-fronten ved Leningrad som SS-Hauptsturmführer. Lindvig var sentral i vervingen til Germanske-SS Norge. Etter en krigsskade som kompanisjef for 1./«Norge» ved Oranienbaum 15. januar 1944, vendte han tilbake til stabslederfunksjonen fra tidlig 1945. Sommeren 1944 organiserte han Statspolitiets utrykningskommando.

I maidagene 1945 forsøkte han å samle SS-skijegerbataljon Norge for å styrke vaktholdet ved Skallum gård i Bærum hvor enkelte av Quislings regjeringsmedlemmer hadde forskanset seg, blant dem Jonas Lie, Sverre Riisnæs og leder for Hirden, Henrik Rogstad. Dette mislyktes, da han kom for sent, og avdelingen allerede var dimittert.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Lindvig ble arrestert etter krigen og dømt til tolv års fengsel for landssvik under oppgjøret.

For sin krigstjeneste på tysk side ble han tildelt Jernkorset 2. klasse, Såretmerket i sort, Østfrontmedaljen, SS-æresdolk, Frontkjempermerket, samt Rikspolitiets hederstegn.

Han ble satt fri i 1950, og startet sementfabrikk på Fåvang og på Sunndalsøra i lag med sin bror, med 40 ansatte i 20 år som bygget blant annet Shell-stasjonen på Fåvang.^[3] Senere arbeidet han som inspektør i vaktselskapet Securitas.^[4]

I 1988 gjenså han treningsleiren i Fallingsbostel i Tyskland.^[5] For sin innsats under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i 1940 ble han på 1980-tallet tildelt Deltagermedaljen. Denne medaljen ble senere trukket tilbake da det ble avklart at han hadde vært landssvikdømt, frontkjemper og medlem av NS.

I 1995 besøkte han slagmarken utenfor St Petersburg sammen med andre frontkjempere i følge med forfatteren Egil Ulateig, hilste på fienden og deltok i kransenedlegging for russiske falne.^[6] Lindvig uttalte at kamp for Finlands sak hadde ført til at han også kjempet på Hitlers side, noe han angivelig mislikte. Nå hadde han truffet fienden igjen: «Det var veldig hyggelig.»^[7]

Lindvig var gift med Ilsa Marguerite Lindvig, datter av Olaf Fermann, og fikk fem barn.^[8] Han døde i sitt hjem på Fåvang i 2007, 89 år gammel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

↑ Dødsannonse i Aftenposten onsdag 7. februar 2007
↑ «Angrer ingenting», NRK 4. mai 2004
↑ [1] Folk og Land, 5/2002 (s. 4), sno.no
↑ [2] Ottar Jakobsen: «Hitler var et dilemma for oss», Dagbladet 22. januar 1996, sno.no
↑ «Møtet i Fallingsbostel», 6/1988, sno.no
↑ [3] Kristian Hosar: «Fredelig felttog etter femti år», Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer, 14. oktober 1995, sno.no
↑ Ottar Jakobsen: «Hitler var et dilemma for oss»», Dagbladet 22. januar 1996, sno.no
↑ Folk og Land, 5/2002 (s. 4)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Autoritetsdata

[1] Dødsannonse i Aftenposten onsdag 7. februar 2007

[2] «Angrer ingenting», NRK 4. mai 2004

[3] [1] Folk og Land, 5/2002 (s. 4), sno.no

[4] [2] Ottar Jakobsen: «Hitler var et dilemma for oss», Dagbladet 22. januar 1996, sno.no

[5] «Møtet i Fallingsbostel», 6/1988, sno.no

[6] [3] Kristian Hosar: «Fredelig felttog etter femti år», Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer, 14. oktober 1995, sno.no

[7] Ottar Jakobsen: «Hitler var et dilemma for oss»», Dagbladet 22. januar 1996, sno.no

[8] Folk og Land, 5/2002 (s. 4)

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]