Martinus Willem Beijerinck
| Martinus Willem Beijerinck |
|---|
Martinus Willem Beijerinck (født 16. mars 1851 i Amsterdam i Nederland, død 1. januar 1931 i Gorssel) var en nederlandsk mikrobiolog og botaniker.
Han betraktes ofte som en av grunnleggerne av virologi[1][2][3][4] og miljømikrobiologi. Til tross for sine mange banebrytende og skjellsettende bidrag til vitenskaben generelt, ble han aldri tildelt Nobelprisen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Martinus Beijerinck Beijerinckvar den yngste av fire barn av Derk Beijerinck og Jeannette Henriëtte van Slogteren. Han vokste opp i Amsterdam, Naarden, Leiden og Haarlem. I Haarlem møtte han amatørbotanikeren Frederik Willem van Eeden, dom tok ham med på botaniske vandringer. Der utviklet han også et vennskap med barna i familien De Leeuw, blant dem Geertruida Carelsen (født Amy De Leeuw).
Karriere[rediger | rediger kilde]
Beijerinck ble dr.fil. i 1877 i Leiden med avhandlingen Bijdrage tot de morphologie der plantengallen, og ble deretter lærer ved landbruksskolen og statens høyere borgerskole i Warffum, ved statens høyere borgerskole i Utrecht og i statens landbruksskole i Wageningen. Han tjenestegjorde videre som vitenskapelig arbeider ved van Markens og Wallers spritfabrikk i Delft. Fra 1895 virket han som professor ved den polytekniske skole der.
Beijerinck utgav et betydelig antall vitenskapelige arbeider, som for det meste er publisert i Det nederlandske vitenskapsakademis forhandlinger. Hans navn er knyttet til flere oppdagelser og interessante observasjoner innen bakteriologien.
Hans betydning for virologien har sin bakgrunn i hans publisering i 1898 av resultater av filtreringseksperimenter som viste at tobakkmosaikksyke forårsakes av en smitteagens som er mindre enn en bakterie kan være.[5]
Han studerte inngående nitrogenbakteriene i jorden og oppdaget da i 1901 azolobacter chroococcum. Også ølgjæret (Schizosaccharomyces octosporus) og de ekte melkesyrebakteriene, som han kalte laktokokker og laktobasiller, var gjenstand for hans forskning. Hans oppdagelser vedrørende jordbakterienes næringsbetingelser og lys- og svovelbakterier, hans iakttagelser vedrørende anaerobi og vedrørende de såkalte kjemotaktiske eller aerotaktiske figurer skulle inngå i tidens fleste større lærebøker i bakteriologi.
Beijerinck stiftet i 1911 den nederlandske forening for biologi. Han var medarbeider i foreningens tidsskrift «Folia microbiologica» og dets første nummer (1912) inneholder hans artikkel Mutation bei Mikroben.
I 1970 ble månekrateret Beijerinck på månens bakside oppkalt etter ham.[6]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- G. van Iterson, L. E. den Dooren de Jong, A. J. Kluyver: Martinus Willem Beijerinck, his life and his work. Science Tech, Madison, Wis. 1983, ISBN 0-910239-02-9.
- King-Thom Chung, Deam Hunter Ferris: Martinus Willem Beijerinck (1851–1931), Pioneer of general microbiology. In: ASM News. Band 62, Nr. 10, 1996, S. 539–543. (PDF) Arkivert 12. juni 2016 hos Wayback Machine.
- M. W. Beijerinck: Über oligonitrophile Mikroben. I: Centralblatt für Bakteriologie, Parasitenkunde, Infektionskrankheiten und Hygiene. Abteilung II. Band 7, 1901, S. 561–582.
- (sv) Beijerinck, Martinus Willem i Nordisk familjebok (2. utgave, 1922)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Lustig, Alice; Levine, Arnold J. (1992). «One Hundred Years of Virology». Journal of Virology. Washington, D.C. 66 (8): 4629–4631. PMC 241285
. PMID 1629947. doi:10.1128/JVI.66.8.4629-4631.1992.
- ↑ Bos, L. (1995). «The Embryonic Beginning of Virology: Unbiased Thinking and Dogmatic Stagnation». Archives of Virology. 140 (3): 613–619. PMID 7733832. doi:10.1007/bf01718437.
- ↑ Zaitlin, Milton (1998). «The Discovery of the Causal Agent of the Tobacco Mosaic Disease» (PDF). I Kung, S. D.; Yang, S. F. Discoveries in Plant Biology. Hong Kong: World Publishing Co. s. 105–110. ISBN 978-981-02-1313-8.
- ↑ Lerner, K. L.; Lerner, B. W., red. (2002). World of Microbiology and Immunology
. Thomas Gage Publishing. ISBN 0-7876-6540-1. «Beijerinck asserted that the virus was liquid, but this theory was later disproved by Wendell Stanley, who demonstrated the particulate nature of viruses. Beijerinck, nevertheless, set the stage for twentieth-century virologists to uncover the secrets of viral pathogens now known to cause a wide range of plant and animal (including human) diseases»
- ↑ Beijerinck, M. W. (1898). «Über ein Contagium vivum fluidum als Ursache der Fleckenkrankheit der Tabaksblätter» (PDF). Verhandelingen der Koninklijke Akademie van Wetenschappen Te Amsterdam. 65: 1–22. Translated into English in Johnson, J., Ed. (1942) Phytopathological classics. (St. Paul, Minnesota: American Phytopathological Society) No. 7, pp. 33–52 (St. Paul, Minnesota)
- ↑ Gazetteer of Planetary Nomenclature