Marie Østrem
| Marie Østrem |
|---|
Marie Østrem (6. juni 1890–1. juli ) var en norsk kvinne fra Os i Hordaland. Hun er kjent for sitt arbeid med å hjelpe sovjetiske krigsfanger i Os kommune med mat og klær under andre verdenskrig.
Liv[rediger | rediger kilde]
Marie Østrem var født i Bergen i 1890 og ble gift med Reinholdt Østrem i 1909. Mannen fikk noen år senere jobb som smed ved Nesttun-Osbanen, en smalsporet jernbanelinje mellom Os og Nesttun i drift mellom 1894 og 1935. Ekteparet bosatte seg da på Os, på Fossheim ved Oselva, like nord for Osøyro.
Humanitært arbeid blant sovjetiske krigfangar[rediger | rediger kilde]
Marie var dreven av kristen nestekjærlighet i sitt arbeid for å hjelpe lidende medmenneske. Da hun fikk se de forkomne krigsfangene komme til Osøyro 26 oktober 1942 skrev hun i dagboken sin:
- Tårene sprenger på [...] Og da jeg endelig går hjemover lover jeg meg selv at disse arme menneskene skal jeg forsøke å hjelpe det lille jeg kan. Jeg ber til Gud hele veien hjemover at han må gi meg styrke til dette arbeidet.[1]
Da den tyske leirsjefen Reddinger ble overført til tjeneste på Fjell festning i april 1943, begynte Marie Østrem for alvor sitt hjelpearbeid. Høsten og vinteren 1942-1943 ble hun klar over de dårlige forholdene krigsfangene levde under, ikke minst gjennom den rømte fange som kalte seg «Leonid» (Ivan Trofimovitsj Pokinboroda).
Marie Østrem klarte å få de senere tyske leirsjefene til å godte at hun leverte mat og klede til krigsfangene, på tross av at all kontakt mellom fangene og sivilbefolkningen var forbudt. Hun gav inntrykk av å være en naiv kvinne og personlig kristen og de tyske offiserene regnet henne for å være ufarlig og upolitisk. Dette utnyttet hun på kløktig vis til å drive hjelpearbeid. Det var mange osinger som ga mat og klær, men det var bare Marie som hadde mulighet til å levere det videre til fangeleiren på Haugsneset gjennom sin personlige kontakt med leirsjefene. Hun ble dermed organisatoren av hjelpearbeidet i bygda.
Hedre av Sovjet etter krigen[rediger | rediger kilde]
Krigsfangene var svært takknemlige for hjelpen og kalte henne for «Russkaja mama» ('Russisk mor'). Hun førte dagbok om opplevelsene sine i hjembygden, og dokumenterte således det humanitære arbeidet sitt under okkupasjonstiden. Deler av dagboka ble oversatt til russisk og utgitt som bok i Moskva i 1959 (Дневник "русской мамы")[2] og senere også på norsk på Eide Forlag i Bergen i 1962 (Marie Østrems dagbok). Arbeidet hennes og forholdene blant krigsfangene i Os er også skildret i boken Forelebig udö! (2007) av historikeren Ole-Jacob Abraham.
Hjemvendte fanger brevvekslet i årevis med Marie og Reinholdt Østrem. Noen av disse tok initiativ til å invitere ekteparet til Sovjetunionen. I 1958 kom de på offisielt besøk og ble hedret i Kreml for sin innsats for de sovjetiske krigsfangene under andre verdenskrig. Begge ble tildelt Sovjetunionens orden for Fedrelandkrigen av 1 grad. Sovjetunionens president, Kliment Vorosjilov, holdte tale for dem i Kreml 11. november 1958.
Marie Østrem døde 1. juli 1983
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ole-Jacob Abraham, "Forelebig udö!" Sovjetiske krigsfanger, norske partisaner og russeren "Nils", Kapabel Forlag, Bergen 2007
- Marie Østrem, Marie Østrems dagbok, Eide Forlag, Bergen 1962
- Marie Østrem, Дневник "русской мамы", Sovjetskaja Rossija forlag, Moskva 1959